Innlegg

Vanskelige klimakvoter

July 16, 2008

Innlegg i Kron og Mynt-spalten i Klassekampen på trykk i onsdag 16. juni.

Vanskelige klimakvoter

Er klimakvoter redningen for miljøet eller bare lureri?

De fleste kjenner i dag til Kyoto-protokollen. De færreste har imidlertid full kontroll over Kyoto-avtalens mekanismer for kvotehandel.

Kyoto-avtalen er undertegnet av de aller fleste land i verden, men kun noen av landene har påtatt seg konkrete utslippsmål for CO2 og andre klimagasser. Resten av verdens utviklingsland får øke sine utslipp så mye de vil for å klare å ta igjen velstanden til de rike landene. Økonomisk vekst henger nemlig historisk sett tett sammen med økt bruk av energi, som i 85 prosent av tilfellene kommer fra olje, gass eller kull.
 
Utslippsforpliktelsene for hvert enkelt land i Kyoto-perioden kan anses som en kvote – en rett til å slippe ut CO2 i perioden 2008-20012. For Norges vedkommende betyr det av vi har retten til å slippe ut ca. 50 millioner tonn CO2, eller andre klimagasser, hvert år i perioden.. Kyoto-avtalen åpnet imidlertid for fire kvotehandelsmekanismer for å redusere kostnadene for de rikeste landene til å nå sine utslippsmål, ved å kunne betale for CO2 reduksjoner der de er billigst å gjennomføre.

Stat-til-stat-kvotehandel går ut på at ett land med utslippsforpliktelser, ekspempelvis Ukraina, selger noe av utslippsrettighetene/kvotene sine til eksempelvis Japan, slik at Japan kan slippe ut mer og Ukraina tilsvarende må slippe ut mindre.

Felles gjennomføring(Joint Implementation(JI)), kan handle om at to land med utslippsforpliktelser går sammen om å gjennomføre reduksjoner. Et eksempel kan være at Ukraina får inn utenlandske investeringer og teknologi til å gjennomføre utslippsreduksjoner ved et kullkraftverk og som en del av en slik avtale overfører statlige utslippstillatelser/kvoter for perioden 2008-2012 til utenlandsk investor/stat.

Den grønne utviklingsmekanismen(Clean Development Mechanism (CDM)) likner et JI-prosjekt bare at landet der reduksjonen skjer ikke har utslippskvoter å gi vekk. For å få CDM-kvoter må derfor et CDM-prosjekt sannsynliggjør både hvor store reduksjonene av klimagasser er og at prosjektet ikke ville skjedd dersom ikke det hadde kunnet delvis finansieres ved inntektene fra salg av CDM-kvoter. Særlig spørsmålet om prosjektene gjennomføres på grunn av kvotene eller om det ville skjedd uansett er kritisk. I Delfi-undersøkelsen svarte respondentene at 71% av CDM-prosjektene som ble undersøkt ville blitt gjennomført uavhengig av om de hadde fått CDM-kvoter å selge. Et problem er at nasjonale myndigheter som har incentiver til å godkjenne prosjekter er de som foretar vurderingen.  Kina har eksempelvis en egen CDM-skatt. Av de like under 20 prosent av prosjektene som ble gjennomgått av FN i 2006/07 ble om lag halvparten av prosjekter tidligere godkjent av nasjonale myndigheter avslått, mange nettopp fordi prosjektet ville blitt gjennomført uansett. Konklusjonen er at CDM-mekanismen øker klimafokuset, overfører penger til utviklingsland og bygger tillit til at de rike land er villige til å betale. Det er imidlertid høyst usikkert om CDM-mekanismen i dag bidrar til å redusere samlede utslipp i utviklingsland og land som kjøper CDM-kvotene i den grad det var tenkt.

EU har valgt felles reduksjons mål og valgt å lage et felles kvotehandelssystem (Emission Trading Scheme(ETS)) som Norge deltar i. Det fungerer slik at en del av det enkelte EU-lands utslippstillatelse/kvote deles ut av staten eller selges av staten til bedrifter og energiprodusenter som slipper ut CO2. Så får bedriftene handle utslippstillatelser seg imellom. I tillegg kan den enkelte bedrift kjøpe inntil 10 prosent CDM-kvoter eller JI-kvoter. Den vesentlige forskjellen på CDM-kvoter og EU-kvoter er at alle EU-kvoter kommer fra land med utslippsforpliktelser, slik at de inngår i EUs totale regnskap som skal komme ut med 8 prosent mindre utslipp i 2008-12 enn i 1990. Kjøper vi en EU-kvote er vi sikker på at den bidrar til reduserte utslipp.

Handel med utslippstillatelse/kvoter vil være et sentralt virkemiddel i årene som kommer for å klare å redusere utslippene av klimagasser, rett og slett fordi de gjør reduksjon av klimautslipp billigere for land med utslippsforpliktelser. Dagens system mer omfattende kvotekjøp fra land uten utslippsforpliktelser er imidlertid ikke bærekraftig hvis vi skal hindre en temperaturøkning på mer enn 2 grader. En ny klimaavtale for 2013-20 må derfor innebære utslippsforpliktelser for Kina, India, Brasil og andre mellominntektsland. Det går de neppe med på om ikke de rikeste landene på sin side påtar seg en større andel av byrden enn de varslede 20-30 prosents reduksjon av klimagasser innen 2020.

You Might Also Like