Innvandring, Integrering, Miljø, Oslo, Verden

Stereokjærlighet – Om å elske to byer

December 22, 2013

Jeg er heldig som kan elske både Bergen og Oslo og reise fritt imellom begge byene uten nevneverdige problemer. Litt mer trøbbel får du hvis du har australsk far, iransk mor og er født og oppvokst i Norge.

Jeg skrev om dette i Bergens Tidende 22. desember 2013.

Er det lov å elske to byer? Er det lov å elske to land?

Hva er best med Bergen? Det er vanskelig å velge, men lite er for en utvandret bergenser som gjensynet med byen på Buekorpsenes dag.
Når jeg går i prosesjonen av buekorpsene med sine gamlekarer gjennom sentrum og de prestisjetunge konkurransene om hvem som er byens beste tamburmajor og hvem som er byens beste fanebærer avholdes – DA gløder mitt patriotiske bergenshjerte.
Men i Oslo kan jeg ta sesongens første skitur i begynnelsen av november! Det er intet mindre enn utrolig kult.
Det skjer bare ikke langs kysten på Vestlandet, men i Oslo er det mulig. I den deilige byen, bare et steinkast unna skogen. Hvor du kan gå fra kald utepils i solen på Karl Johan til skogstur i Østmarka på knappe 20 minutter.
Like raskt går det til badestranden. I Oslo krabber alle vintertryner ut i parkene på vårens første soldag, mens politiet tolerant overser alle ølbokser i piknikkurvene. Herlig!
Det sies at det er to ting du ikke kan bytte ut; foreldre og fotballag. Jeg regner meg som bergenser og «diehard» Brannsupporter.
Likevel: Jeg har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Oslo. De ville ha meg som stortingsrepresentant, og her bor min kone. Derfor er jeg osloboer også.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det vakreste med Norge er utsikten fra Storevarden over Vidden, eller markedet under Vaterlandsbroen med det yrende livet langs Grønlandsleiret når solen skinner i Oslo. Det skjer ofte.
Når jeg drar fra Bergen, sier jeg at jeg skal hjem til Oslo. Og når jeg drar fra Oslo, kommer jeg hjem til Bergen. Jeg elsker begge steder.
Og det er helt greit! Jeg er heldig som har lojalitet til to byer. For hvis du ikke elsker to byer, men to land, blir du tvunget til å velge.
Først tvinger systemet deg til å velge; I Norge er det i utgangspunktet ikke lov med dobbelt statsborgerskap. Hvis du eller familien din har innvandret til Norge, må du velge om du vil ha statsborgerskap i Norge eller i landet du opprinnelig kommer fra.
Ingen «ja takk, begge deler» her. Norge er ett av ni europeiske land som ikke tillater dobbelt statsborgerskap. Flere har beskrevet hvordan det føles å måtte gi avkall på statsborgerskapet sitt for å bli «helt norsk».
Jill Walker Rettberg, professor ved UiB, gjorde det senest i august i år, i denne avisen. Hun sammenligner det å ha bånd til flere kulturer med det å elske begge sine foreldre, og føle tilhørighet til og lojalitet for både fars og mors familier. Å velge land er like smertefullt som å velge forelder.
Jeg har en venninne som har vært så heldig å få dobbelt statsborgerskap gjennom et av unntakene som finnes i lovverket.
Hun kan reise hjem til sin far i Brasil og være hos ham så lenge hun vil, uten å måtte søke om visum. Og hun kan stemme ved nasjonale valg i Brasil og påvirke hvilket samfunn familien hennes skal leve i.
Men hun er SV-er, er engasjert for likestilling, går dør til dør i valgkampen med strikkegenser, og mener det fineste med skituren er kvikklunsjen og kakaoen. Hun er ikke noe mindre norsk fordi hun også har et brasiliansk pass.
Det andre valget du må ta er kulturelt. Men det er ikke lett. «Jeg har vært og kommer alltid til å være en utlending. Ikke bare i Norge, men i Pakistan også. Vet dere hvor fucked up det er?», skrev skuespiller Abubakar Hussain i et innlegg i Dagbladet i april.
Ja, det er fucked up. Abubakar er ikke norsk i Norge, han har både andre tradisjoner og annen hudfarge, og han er ikke pakistansk i Pakistan, fordi han snakker så annerledes. Hva er han da?
Det er vel få som vil si at innbyggerne i Minnesota er mindre amerikanske, selv om de har et lutefiskkonsum langt over gjennomsnittet. Mange med norske røtter har bosatt seg i den nordlige staten, og mange holder på familietradisjonene.
«Trær har røtter, mennesker har føtter» skal Salman Rushdie ha sagt. Vi er skapt for å flytte på oss. Men jeg tror vi blir tryggere mennesker om vi får lov til å ha med oss røttene våre.
Det kan til og med være en styrke. Barn som vokser opp i en indisk verden hjemme (hvor en kanskje snakker indisk språk og spiser indisk mat) og lever i en norsk verden ute (der de snakker norsk og lever i norsk kultur) kan bygge seg en sterk kulturell kompetanse.
Jeg har sett det mange ganger i Oslo. Ungene blir språklig sterkere, flinkere til å oversette og forstå kulturelle koder og gode til å tilpasse seg. Dette er egenskaper som er viktige i en stadig mer globalisert verden.
Tenk om vi kunne latt disse ungene bygge trygge doble identiteter og oppmuntret og tatt i bruk den ressursen de er.
Tenk om ungene på Ny-Krohnborg skole kunne hatt arabisk som valgfag, med den prestisjen det ville gitt dem som kommer fra arabiskspråklige land. Det ville gitt ungene et stort konkurransefortrinn i et næringsliv som skriker etter språkkompetanse.
Jeg synes det er så sprøtt med politikere som insisterer på at elever skal ha andre fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men som ikke ser verdien av å legge til rette for at elever som kan bli enormt gode i russisk, vietnamesisk eller etiopisk skal få bli nettopp det. Enormt gode.
Jeg er imot at folk skal tvinges til å velge. Jeg er for valgfrihet, og ville aldri valgt mellom Bergen og Oslo.
Det må finnes mange måter å være norsk på, akkurat som det finnes mange måter å være osloboer på. Det gjør ikke folk mindre lojale borgere av verken Norge eller Oslo om de får være seg selv helt – ikke bare stykkevis og delt.
Det er lett å elske Norge for den fantastiske naturen, barnas 17. mai, den trygge velferdsstaten, små forskjeller mellom fattig og rik, brunosten og gode venner (når man først blir kjent med folk).
Jeg tror jeg vil elske Norge for alle disse grunnene, og flere, hvis jeg skulle ende opp i utlandet. Men jeg ser for meg at jeg vil kunne komme til å elske Tyrkia for de modne dadlene, den fantastiske maten og storfamiliekulturen der alle tar vare på hverandre.
Jeg kunne elsket Pakistan for de overdådige Bollywoodfilmene og ekstreme fjell som langt overgår de norske. Og jeg kunne uten tvil elsket de travle gatene i Tokyo – bygutt som jeg er.
Da jeg skulle begynne som student ved Norges Handelshøyskole i Bergen, sa daværende rektor, Victor D. Norman, i sin hilsningstale til oss, at vi måtte være glade for at det regner så mye i Bergen. Ellers hadde byen vært oversvømt av østlendinger.
Jeg er litt fornøyd med at alle østlendingene ennå ikke har oppdaget Bergens fortreffelighet. Men jeg sier som min far Stig, i boken «Regnbyen»: - Hvis du føler deg som bergenser – er du bergenser.
Heldige er vi som får lov å elske to byer.

 

You Might Also Like