Innlegg

Solidaritet med Nepal

October 29, 2012
nepal

På torsdag er det Operasjon Dagsverk. Tusenvis av norske skoleungdommer skal jobbe en dag for at kasteløse ungdommer i Nepal skal få rett til utdanning. Partiet Høyre vil derimot kutte i norsk bistand til Nepal.

Det er SV i regjering som har sørget for at Norge gir 1 prosent av bruttonasjonalinntekten vår i bistand. I statsbudsjettet hvert år settes det altså av 1 prosent av det vi tjener i Norge for å støtte verdens fattige. Dette skjer i hard konkurranse med hjemlige prioriteringer som veier, helsetjenester og kulturhus i Norge. Uten 1-prosent-målet, ville dette neppe skjedd.

Høyre vil ikke ha noe 1-prosent-mål dersom de havner i regjering. Det aller fleste skjønner at dette i praksis vil bety at mindre penger bevilges til fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling internasjonalt.

I Aftenposten 25. oktober kommer det fram at Høyre vil kutte bistand til land utenfor Afrika dersom de havner i regjering. Nepal er altså ikke prioritert land for Høyre. Begrunnelsen er at Høyre er opptatt av resultater og at Nepal ligger dessuten i feil verdensdel. Dessuten skal det satses på andre ting enn bistand.

Det syns jeg er en for svak begrunnelse. Selvsagt kan det være lurt å prioritere noen land i norsk bistand. Men det er ikke opplagt at bistanden i Afrika blir bedre av at det kuttes i bistanden til Nepal. Og det er ikke opplagt at Nepal er landet som bør nedprioriteres dersom man er opptatt av resultater. Eller at man må kutte i bistanden for å kunne satse på andre virkemidler i utviklingspolitikken. Derimot er det jo lett å skjønne at noe kuttes når ambisjonsnivået for bistandsbudsjettet som helhet senkes.

Tross krig og konflikt har lutfattige Nepal gjennomgått det noen omtaler som et «utdanningsmirakel». Norge har støttet arbeidet der myndighetene, sammen med UNICEF og Redd Barna – bidro til at skolene ble erklært som «Fredssoner» under borgerkrigen. Foreldre, barn og lærere forhandlet med militæret og opprørere for å holde skolene åpne.

Og de lyktes langt på vei. Hør bare på dette: For 20 år siden gikk 64 prosent av barna i landet i grunnskolen. I dag derimot, er 94 prosent av alle barn innskrevet på skole. Lese- og skriveferdigheten har økt tilsvarende.
Nå er freden kommet til Nepal og demokratiet skal bygges. Som et av verdens fattigste land, beliggende mellom to stormakter som India og Kina, har de bruk for norsk støtte når de skal skape sin egen utvikling til beste for egen befolkning.

Selv om positive resultater er oppnådd innen utdanning, gjenstår mye arbeid både for å heve kvaliteten på skolene og for å sikre at alle barn får delta. I 2013 planlegger Norge derfor å øke vår bistand til utdanning i Nepal med 20 millioner kroner. I tillegg støtter vi blant annet satsingen på fornybar energi, fordi dette kan skape sårt tiltrengt økonomisk vekst i det fattige landet.

De kasteløse, dalitene, er av gruppene som har det aller verst i fattige Nepal. Det er derfor bra tenkt av Operasjon Dagsverk å vise solidaritet med de kasteløse akkurat nå når Nepal framtid skal formes. For at de kasteløse skal stå opp for egne rettigheter, må de stå sammen, organisere seg og jobbe smart. Da trengs kunnskap og selvtillit. Det får man av god utdannelse.

Norsk ungdom viser støtte til Nepals aller fattigste. Norge støtter utvikling av utdanning, energi og statsbygging i Nepal. Fordi bistanden funker. Høyre trenger ikke kutte i bevilgningene for å finne ut av det.

You Might Also Like

  • Haakon

    Jeg mener at det er hva pengene brukes til som må være i fokus, ikke antall penger.
    Det er også viktig at alle land som gir lager en samarbeidsmodell slik at man har en plan for mottakerlandene.
    Det er ikke så farlig om Norge ikke gir til Nepal og gir mer til Afrikanske land samtidig som kanskje Sverige gir mindre til Afrikanske land og mer til Nepal.

    Ved å samarbeide forpliktende slipper alle land å ha organisatorisk ansvar for alle land som skal motta. Dette vil kutte byråkratiet og la mottakerne sitte igjen med mer, selv om man kanskje bevilger mindre.

    For – man trenger da ikke komiteer til 190 land. Ikke eksperter, reiser, rapporter om alle disse land. I alle giverland.

    Å samle fokus og distribuere ansvar mellom givere vil redusere byråkrati kraftig. Og med det driftsutgiftene.
    Men, det er kanskje ikke Heikki så opptatt av.