Livet

Skjemmehorgi

July 13, 2009

Folk er så greie. Jeg pleier å gå på tur i fjelltraktene på Voss. Der går det så og si aldri buss – så jeg haiker. Jeg får alltid haik. På onsdag hadde jeg den siste av toppene i Torfinnsvannsområdet som min bestefar Gunnar Monsen hadde besteget som mål – Skjemmehorgi. Den er 1351 meter høy og blant de fire store toppene på Gråsida – Kaldenuten, Hjortahorgi, Gråsidhorgi og Skjemmehorgi. Jeg hadde bestemt meg for å ta en lang tur, ta toget til Voss, komme meg inn til Tesdalen sør for Vangen og gå opp til Skjemmehorgi derfra. Det var ikke merket noen sti hele veien opp, så jeg satset på at det gikk bra. (Takk til Kristen Skjeldal for gode råd dersom krise oppstod!) Det gjorde det, selv om det var sinnsykt bratt og direkte ubehagelig å klatre opp en skråning med løs rød sand og masse løse småstein. Jeg fikk haik hele veien innover med et hyggelig ungt par, med en engelsk bullterrier (Jeg synes de er fine. Hulen hadde i sin tid en plakat med en bullterrier stående på bakpotene i baren med en halvliter i høyre pote og overskriften “Si ja til selvbestemt apport”. Jeg synes den var suveren.). De kjørte meg 7 km helt oppi Tesdalen der jeg gikk opp til Skjemmehorgi deretter til Hjortahorgi og ned en nylig oppmerket T-sti ned til Monsehagen (hytten) på Flatøyni. Super 8,5 timers tur med innlagte slitne knær den siste halvannen timen. Dagen etter fikk jeg jammen meg haik ned til Voss på første forsøk med hyggelige KrF-ere fra Valdres. Folk er greie.

You Might Also Like