Integrering

Nei-siden trenger SV i regjering

September 13, 2009

Skal vi ha en regjering de neste fire år som aktivt motarbeider markedsliberalistiske EU-direktiver og samarbeider med allierte regjeringer i andre EU-land, trengs et sterkt radikalt parti i regjeringen. Det er bare SV som kan gjøre den jobben. Derfor trenger Nei-siden SV i regjering.


SV fikk sammen med Senterpartiet i 2005 gjennomslag for at Norge skulle stå utenfor EU i perioden frem til 2009. Som det står i Soria Moria-erklæringen: ”Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU.”
Bondevik II-regjeringen hadde en selvmordsparagraf som ville oppløst Regjeringen dersom EU-saken hadde kommet opp, men denne selvmordsparagrafen var likevel ikke et like sikkert vern mot en søknad om EU-medlemskap som Soria Moria-erklæringen, fordi AP og Høyre i fellesskap kunne sendt en EU-søknad dersom Bondeviks regjering hadde blitt oppløst.

Slik har det ikke vært i denne stortingsperioden. Den ”lange valgkampen” til LO fra september 2004 og fram til valget i 2005 ville vært forgjeves hvis Arbeiderpartiet hadde brutt regjeringssamarbeidet for å få sendt en søknad om EU-medlemskap. Den belastningen kunne ikke Arbeiderpartiet ta.

Slik vil det være også i neste stortingsperiode hvis det blir fortsatt rødgrønt flertall ved valget.

Hva så med strømmen av direktiver fra Brussel? Vil ikke en ny rødgrønn regjering svelge alt som kommer fordi SV og SP vil være i mindretall i en slik regjering?

Det står i Soria Moria-erklæringen at reservasjonsretten kan bli brukt hvis særlig viktige norske interesser trues. ”Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.” Tilsvarende vil det stå i en ny Soria Moria-erklæring.

Det kan bli vanskeligere for Arbeiderpartiet å unngå bruk av reservasjonsretten  i neste periode.

1. EØS-avtalen er mer omstridt enn noen gang – både blant EU-tilhengere og EU-motstandere. Kravet om at EØS skal underkastes en grundig vurdering er nå i ferd med å slå i gjennom.
LO-kongressen sier det slik i sitt handlingsprogram, vedtatt i mai: ”Tiden er nå inne for en bred og helhetlig evaluering av EØS-avtalens betydning for Norge. LO krever derfor en offentlig utredning hvor også utviklingen i forhold til faglige rettigheter og velferdsordninger inngår.”

Kravet om en offentlig utredning fikk også tilslutning i Stortingets utenrikskomité som før sommeren vedtok at ”det kan være naturlig å lage en utredning om hvordan EØS-avtalen har fungert i sine første femten år og hvordan man kan møte de utfordringer avtalen nå står overfor”.

Når både SV og Senterpartiet har vedtatt slik utredning i sine programmer vil en stemme til SV være med på å sørge for at en slik utredning blir gjennomført i tråd med fagbevegelsen og Nei-sidens ønsker.

2. Reservasjonsretten i EØS-avtalen kan bli brukt for første gang mot EUs datalagringsdirektiv. Dette direktivet møter en så sterk prinsipiell og aktiv motstand også blant mange EU-tilhengere at det kan bli vanskelig for Arbeiderpartiet å stemme SV og Senterpartiet ned i en eventuell rødgrønn regjering.

I tillegg er det et direktiv som i liten grad griper inn i andre deler av EØS-avtalen. Det var konklusjonen i utredningen ”Datalagringsdirektivet og EØS” som jus-professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett foretok for IKT-Norge i 2008. Ja-sidens representanter som ellers ikke tør sette EØS-avtalen i fare ved å bruke reservasjonsretten kan derfor ikke bruke et slikt argument med troverdighet i diskusjonen om datalagringsdirektivet.

3. Postdirektivet er også et direktiv der Arbeiderpartiet utsettes for sterkt press. I land der konkurransen om postleveranser er sluppet løs, opplever postansatte at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.

Finanskrisa har ført til at det over hele verden arbeides med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk. Også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn – eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt for postselskap å utvikle. Hvis presset blir stort nok, kan det bli politisk umulig for Arbeiderpartiet å vri seg unna at vi skal reservere oss mot postdirektivet.

4. Forslaget til helsedirektiv kan føre til fri flyt av pasienter over hele EU-området. Det kan vi for vår del hindre ved å motarbeide direktivet sammen med andre kritiske regjeringer i resten av EU eller i siste instans reservere oss mot direktivet.

LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”

I Norge er sjukehus 40 prosent stykkprisfinansiert. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Helsedirektivet vil derfor fungere enklest hvis de nasjonale helsesystemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. – og hvis vi beholder dagens foretaksmodell.

Her i Norge kan kamp mot helsedirektivet stå og falle med foretaksmodellen. Et rødgrønt flertall med et sterkt SV vil sammen med LO og Nei-siden sikre at presset mot Arbeiderpartiet blir stort nok til å avgjøre alle disse tre direktivene. Derfor er et sterkt SV i regjering det viktigste for Nei-siden.
Godt valg!

You Might Also Like