Innlegg

Landsstyre i SV

February 17, 2007

SV har et godt landsstyre som er i stand til å ta vanskelige debatter, likevel er det fascinerende hvordan noen debatter nærmest virker utdebattert allerede før vi samles når det har stormet som verst. Vi samles nærmest for å se hverandre inn i øynene og konkludere. Kanskje er det egentlig helt greit. Det bygger trygghet og lagånd.

Vi vedtok enstemming en uttalse som avslutter diskusjonen i denne omgang. Samtidig kommer saken vi drøftet fredag, krigen i Afghanistan,  til å komme opp igjen flere ganger. Bildet er svært sammensatt:
ISAF, NATOs styrke som opererer med FN-mandat etter vedtak i sikkerhetsrådet er i dag en sammenslåing av den gamle ISAF-operasjonen som vi i SV var positive til og ønsket å delta i og OEF (Operation Enduring Freedom) en USA-ledet såkalt allianse av villige (Coalition of the willing). SV var som eneste norske parti i mot OEF og imot norsk deltakelse. Begrunnelsen fra starten av var at vi ikke mente angrep på Taliban ville kunne skape varig fred og at vi mente det burde være mulig å få ut Osama Bin Laden uten å angripe Afghanistan. I de siste årene har vi vært imot OEF fordi vi har ment at de de siste fem årene har valgt en aggressiv strategi som fører til store sivile lidelser (mange døde og 90 000 drevet på flukt i Sør-Afghanistan) samt oppslutnig om Taliban blant vanlige folk i Sør. Dette har slått til. I fjor vår møtte NATOs soldater betydelig motstand fra opprørere som kjemper mot den utenlandske soldatene og vi forventer en ny offensiv i vår.

Situasjonen  reiser tre problemstillinger:
Hve er kriteriene vi setter for ha lyktes i Afghanistan(såkalt end-state for den militære deltakelsen)?
Hvilke strategi mener vi bør følges både i nord og i sør og hvordan får vi gjennomslag for denne?
Hvordan håndterer vi det dersom NATO-alliansen kommer til andre konklusjoner enn oss?

Så vidt jeg kan forstå foreligger ikke en klar end-state. De militære advarer alltid sterkt mot å benytte seg av militærmakt hvis man ikke har et klart mål for hva man vil oppnå. Angrepet på Afghanistan hadde først som formål å fange Bin-Laden, endret deretter karakter til å arbeide for å styrte Taliban og endte opp med et mål om sikre kvinner og barns rettigheter i Afghanistarn. Hva som er end-state i dag får du ikke folk i NATO til å komme med, men perspektivet er svært langt.
Strategien har vært feilslått i større eller mindre grad. Forholdet mellom penger brukt til militære og penger brukt på sivil gjenoppbygging har vært 11:1 i militærets favør, noe som har gitt mange skuffede Afghanere uten noe tro på utlendinger og President Karzai. Angrepene i Sør har ikke ført til at ”terroristene” er blitt tatt, tvert i mot har nye opprørere kommet til for hver sivilist som blir drept og hver brønn som går tørr. Vi har ønsket et sterkere fokus på gjenoppbygging og mindre fokus på flere og flere styrker, noe vi har fått gehør for i NATO, men fortsatt ønsker de flere styrker til aggressiv strategi i Sør.
Hva vi gjør når NATO ikke gjør som vi vil, er jo selve nøtten. Et lite land kan ikke regne med å bestemme alt i en stor allianse. SV hadde ikke noe ønske om en sammenslåing av OEF og ISAF all den tid vi hadde forskjellig syn på de to operasjonene. Det måtte føre til komplikasjoner. Samtidig har vi akseptert økt deltakelse i ISAF. Vi har forsøkt å løse dette gjennom å akseptere deltakelse i noen av delene av NATOs operasjoner med FN-mandat og avstå fra deltakelse i andre, men hvor grensen går er vanskelig å finne ut og enda vanskeligere å kommunisere. For min egen del gjør jeg en tredeling av operasjonene: 1)Operasjoner vi er imot at utføres og som vi følgelig ikke ønsker å delta i. Dette er det vi gjør når vi sier at vi ikke ønsker å delta i aggressiv krigføring i Sør-Afghanistan. OEF-operasjonen vi trakk spesialstyrkene våre ut av i sør er er annet eksempel. 2)Operasjoner vi er for at noen gjør, men som vi ikke ønsker å gjøre selv. Dette kan være F-16 oppdrag vi ikke er komfortable med eller andre operasjoner som er for skarpe for oss, men som vi likevel mener det er riktig eller greit at noen utfører. 3)Operasjoner som vi mener er viktige og som vi mener det er greit/riktig at norske soldater deltar i. Beskyttelse av flyplassen i Kabul, deltakelse i PRT-er (Provincial reconstruction teams) rundt omkring i Nord er eksempler.

Folk vil ha forskjellig syn på hvorfor vi i utgangspunktet ikke ønsket å delta med spesialstyrker i Kabul. Jeg var enig i hovedlinjen som ble presentert av Ågot Valle i hennes innlegg i stortingsdebatten torsdag. Vi hadde akkurat fått med oss NATO på å fokusere på det sivile sporet, og så blir det neste skrittet vårt å stille med enda mer militære. Jeg tror for min egen del at den jobben de skal gjøre med å forebygge at selvmordsbombere etablerer seg i Kabul, rekognosere for å forebygge at det skytes raketter, m.m., er nødvendige oppgaver som noen gjøre. Det er risikofylt og vi risikerer at både våre folk og andre kan komme til å dø. Slik er væpnet konflikt – risikofylt. Antallet selvmordsbombere i Kabul økte visstnok fra 2 i løpet av 2004 til 120 i 2006 og utgjør derfor et betydelig sikkerhetsproblem for sivile og statsadministrasjonen. Hjelpeorganisasjonene, Care, Flyktningehjelpen, har vært ute og sagt at styrker i Kabul er helt nødvendig. Alle er enige om at miliitær tilstedeværelse er nødvendig for å sikre rom for humanitær bistand, også i sør, men på riktig måte.

Hele vår tilstedeværelse i Afghanistan bærer i seg risikoen for å bli trukket inn i en krig vi ikke ønsker å delta i og som vi ikke tror kan vinnes med dagens strategier i Sør-Afghanistan. Det er dilemmaet vi står overfor i en konflikt der vi bare har litt innflytelse over hvordan krigen føres og gjenoppbygging nedprioriteres og der vi må følge det de store sier til syvende og sist.

For NATO er dette svenneprøven på om Out of area-strategien, NATOS-selvpålagte hovedoppgave i en ny tid, lar seg gjennomføre. Det er en strategi vi har vært svært kritiske til. For våre regjeringskamerater handler dette også om NATO-solidaritet. Særlig for SP, som følger Brüssels befalinger i tykt og tynt, så lenge vi snakker om NATOs befalinger og ikke EUs.

Oppgaven vår blir derfro å bidra til en opplysende debatt i offentligheten slik at det ikke blir NATO-lojalitet som blir tungen på vektskålen når avgjørelser skal fattes, men summen av fornuft og folkeviljen.

You Might Also Like