Innlegg

Helsekontroll

November 3, 2008

Det finnes en del, særlig godt voksne menn, som mener at det å sjekke jenters underliv på helsekontrollen er krenkende og inngripende.

Jeg er helt uenig. Jenters underliv har like stor rett til forebyggende helsebehandling som gutters underliv. Jeg husker selv at både testikler og forhud ble testet for å sjekke at alt var i den skjønneste orden. Det skulle da ikke være noe problem å gjøre det samme overfor jenter?

Den viktigste hensikten er helt streit forebyggende helsearbeid i forhold til underlivsplager hos jenter, men når vi i tillegg vet at opp mot 25 prosent av jenter opplever seksuell trakkasering/overgrep, er det viktig at det bygges opp et tillitsforhold mellom jenter og helsevesenet hva angår jenters underliv helt fra barndommen av og tabu knyttet til jenters underliv som spesielt ærbart eller unevnelig brytes ned. I tillegg kan seksuelle overgrep og kjønnslemlestelse avdekkes, selv om dette trolig i liten grad vil skje. Seksuelle overgrep mot barn er vanskelig å konstatere fysisk i drøyt 90 prosent av tilfellene. Helsepersonell vil imidlertid kunne legge merke til spesiell adferd hos barn. På samme måte vil foreldre som har kjønnslemlestet ungene sine neppe ta med seg ungene sine til helsekontroll og bli avslørt, men dette vil kunne danne grunnlag for bekymringsmelding til barnevernet som for andre foreldre som ikke tar med seg ungene til kontroll. På den måten vil barnevern og politi gå etter de foreldrene som står i fare for å utsette ungene sine for den grusomheten det er å omskjære barna. Helsekontrollen er et frivillig tilbud særlig for de minste barna og det er særlig de som er sårbare. For jenter i skolepliktig alder vil det å bli utsatt for kjønnslemlestelse være så traumatiserende at det neppe vil gå upåaktet hen hos lærere.

Det er ingen tvil om at frivillig arbeid og holdningsendring er det som drastisk kan  redusere kjønnslemlestelse over tid. Hos de foreldre som har bestemt seg for å gjennomføre barnemishandlingen, er det bare avdekking og straffeforfølgelse som vil statuere de nødvendige eksemplene, slik at ingen jenter får underlivet maltraktert.

Det forebyggende helseperspektivet er det viktige og riktige perspektivet. Både klinisk og tillitsmessig taler et slikt perspektiv for at underlivsundersøkelse også for jenter, blir en del av helsekontrollen.

You Might Also Like

  • http://vindstille.net Christian

    Jeg var usikker tidligere, men der vant du min stemme i denne saken.

  • http://haustljos.wordpress.com Kristine Tofte

    Det er lett å vere enig med deg i at små jenters kropp ikkje skal seksualiserast og gjerast til gjenstand for skam/tabu, og dermed hindre oss i å tilby jenter rettsikkerhet og helsetilbod.

    Når det gjeld seksuelle overgrep og omsorgssvikt er det derimot to andre saker eg ville satt pris på å fått på dagsordenen.

    1. Psykologtjeneste som del av helsetjenesten for born.
    Den noverande helsetjenesten er opprinneleg tufta på etterkrigstida sitt behov for grunnleggande informasjon om kosthald, hygiene og helse.
    I dag er det slik at dei aller fleste foreldre har kjennskap til slikt, og der ein ser svikt og vanskar handlar det som oftast om sosiale vanskar, rusproblemer eller psykiske lidingar hos foreldra.
    Ei modernisering av helsetjenesta for born bør ta omsyn til dette.
    Og ein kan lettare og betre avdekke overgrep mot born ved å snakke med dei, enn ved gynekologiske undersøkingar. Psykologar har utdanning i å vite kva teikn ein skal sjå etter for å avdekke omsorgssvikt og overgrep, og eit tilbod om årlege samtalar med alle born i skulealder ville gje dei som “lider i stillhet” ein mulighet for å fortelle korleis dei eigentleg har det.

    2. Rettsvern for born.
    Barnevernslova går over helsepersonell sin taushetsplikt, og alle som arbeider med born har plikt til å melde frå om mistanke om omsorgssvikt og overgrep mot born. Men dei har ikkje lov å melde frå til politiet, dei skal gå via barnevernet.
    Det vil seie at ein lege som får inn eit barn med brukke arm, som oppdagar nye og gamle blåmerker og brennemerker, og der barnet sjølv seier at “det er mamma/pappa som har gjort det”, har IKKJE lov å gå til politiet. Saka skal meldast til barnevernet, sjølv om barnevernet ikkje har verken ressursar, kompetanse eller myndighet til å drive “etterforskning”. Når ein i tillegg ser på dei ventelistene barnevernet har i dag, er det openbert at barns rettsvern er for dårleg.
    Barnet med blåmerkene og brennemerkene må gjerne vente i tre månader før BV kan gjere noko med saka, og då skal BV først og framst ta initiativ til samarbeid med foreldra.
    Det er ikkje slik me behandlar vaksne som fortel at dei er blitt slått ned eller mishandla. Me ville aldri sagt at “saka ikkje er ein politisak, men ei sak for familievernkontoret”, om ei kvinne kom til sjukehuset med skader påført av ektefelle.

    Psykologtjeneste knytta direkte til skulane og eit rettsvern for born som er like bra som rettsvernet for vaksne, er i mine auge betydeleg viktigare og nyttigare grep enn underlivsundersøkingar av jenter.

    mvh

    Kristine Tofte
    Psykolog