Innlegg

Handel eller bistand?

December 31, 2006

Her er et innlegg jeg skrev til Klassekampen 28. desember og som har skapt litt reaksjoner i Nationen. Blant annet en leder.

Det er på tide at venstresiden går i front for full landbruksimport fra de nest fattigste landene.

Folk har lett for å glemme Høyres mange snuoperasjoner i politikken de siste årene. En av de mest markante er i bistandspolitikken. Før valget i 2001 kunne vi friskt høre Ine Marie Eriksen Søreide i radiodebatter med brei pensel slå fast at det eneste som ville skape utvikling i verdens fattige land, var full frihandel. Bistand virket ikke og burde trappes ned raskt.
    Det viste seg i meningsmålinger at ikke engang Høyres velgere var for å kutte i bistand. Så da valget kom og Høyre inngikk i Bondeviks andre regjering, var det en smal sak å snu 180 grader og øke bistanden. Den linjen har de stått på siden, selv om de i budsjettet for 2007 har barbert bistandsbudsjettet med halvannen milliard.

Handelsargumentet har jeg imidlertid alltid hatt sansen for, bare ikke i Høyres fundamentalistiske form. Full frihandel fra dag én kan slå svært dårlig ut for de nest fattigste landene, noe blant annet Erik Reinert har vist i denne spalten tidligere. Når et land følger høyrefolks og Det internasjonale pengefond-økonomenes råd om å åpne for full handelsliberalisering, ender det ofte med at nasjonal industri må gi tapt i kampen mot de internasjonale gigantene, med økt arbeidsløshet og stagnasjon i brutto nasjonalproduktet (BNP) som resultat.
    De aller fleste land som etter krigen har lyktes økonomisk, har gjort det ved å bygge opp en industri for eget marked, med en samtidig mulighet til å eksportere relativt tollfritt til andre land. Beskyttelse av hjemmemarked med gradvis åpning for frihandel etter hvert som egen industri blir i stand til å møte konkurransen, er en oppskrift mange land, som Norge, har fulgt med rimelig suksess. Noe enkel industri vil utkonkurreres av andre land med lavere lønninger, men arbeidsplasser vil kunne beholdes og utvikles hvis det satses på teknologiutvikling og innovasjon.
    En del av de fattigste landene er imidlertid ikke kommet så langt, og har landbruksartikler som eneste eksportvare. Derfor har Norge og andre innvilget full tollfrihet for de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene, for alle tilvirkede varer og landbruksprodukter. Svært mange land vi yter bistand til, er imidlertid ikke i denne gruppen land og får følgelig ikke nyte godt av tollfritaket for landbruksprodukter.

En utredning av Arne Melchior ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi-rapport 80/2005), viser hvordan WTO-regelverket gir rom for å utvide gruppen av land med flere av de nest fattigste landene, dersom vi bruker objektive fattigdomskriteier som for eksempel tall basert på BNP. Utgangspunktet i WTO-avtalen er at tollettelser som tilbys ett land, skal tilbys alle land. Det kan imidlertid også tilbys lavere tollsatser eller tollfrie kvoter til land, dersom en gjennom bruk av objektive kriterier målretter tolllettelsene til de fattigste landene.

    Jeg mener vi bør utnytte vår mulighet innenfor WTO-regelverket til å skrittvis åpne for at flere av de nest fattigste landene utenfor MUL-gruppen får full markedsadgang til Norge for alle eksportvarer, inklusive landbruksvarer og handelsvarer som er delvis tilvirket i andre land. I tillegg må vi forenkle prosedyrene overfor landene, blant annet ved mindre byråkratiske og rausere opprinnelseslandsregler, og fortsette styrkingen av den handelsrettede bistanden slik at de får muligheten til å eksportere varer de selv produserer. Dette bør vi gjøre gjennom asymmetriske avtaler, det vil si uten å kreve gjenytelser fra landene på områder der de selv vil beskytte egn nøkkelindustri.

Et nøkkelspørsmål er hvor mange land som blir inkludert med lavere tollsatser. Her er to hensyn som er viktige. Dersom det, slik Høyre og Frp vil, åpnes for full handelsliberalisering for alle lavinntektsland vil det ha store konsekvenser for norsk landbruk, men like viktig er det at de minst utviklede av lavinntektslandene vil bli utkonkurrert av land som Brasil og Argentina. Vi må derfor åpne grensene skrittvis og gi full tollfrihet for de fattigste landene og gradvis utvide gruppen eller differensierer tollsatsene for de mindre fattige lavinntektsland og mellominntektsland.
    Norge sammen med Efta-landene bør gå i front og slik vise at det ikke er noen motsetning mellom handel og bistand, men at kombinasjonen rettet inn mot de fattigste landene er den beste måten å legge til rette for utvikling.

You Might Also Like

  • http://www.politiskforum.no Sebastian

    Det er helt riktig som du nevner at det er liberaliseringen av handelen mellom Norge og de aller fattigste landene ikke nødvendigvis har så stor effekt som man hadde ønsket. og at en kombinasjon med bistand (kanskje mikrokreditt?) vil være nødvendig. Men for de landene som du da kan kalle de “nest fattigste” er det nok mer å tjene. Disse er land som har noe å tilby i salg.

    Sjekk forøvrig ut http://www.politiskforum.no . Vi lager en politisk uavhenigig debattside. Den er nå oppe for betatesting og blir lansert om ikke mange dagene.

  • http://pilogbue.blogspot.com Pil&Bue

    Gratulerer Heikki, riktig fokus. Men du unngår (litt lett) å snakke om subsidier, som nok er en like stor begrensning for fattige land som handelshindringer i nord.

    Produksjonsdrivende subsidier her i Norge og i EU/USA hindrer ikke bare markedsadgang her i nord, men presser fattige bønder ut av sine egne lokale markeder også når USA dumper sin enorme overskuddsproduksjon enten i form av nødhjelp eller superbillig eksport.

    Derfor må Norge først og fremst gjennomgå subsidierutinene sine, slik at man unngår produksjonsdrivende subsidier som premierer dem som produserer mest mulig. Denne praksisen understøtter USA og EUs ødeleggende strategi i WTO, som igjen låser alle forhandlinger i utviklingsrunden.

    Vi trenger rapportering på alle produkter som mottar subsidier, og fattige land må få ilegge subsidierte produkter tilsvarende toll for å begrense subsidienes konkurransevridende konsekvenser.

    I tillegg til dette er det selvsagt viktig at Norge tar inn flere produkter fra mellominntektsland, definitivt! Bra Heikki.

  • http://stianoen.blogspot.com Stian

    Du viser flere ganger i kronikken din til den tollfriheten MUL-landene nyter godt av, Heikki. Men det oppsiktsvekkende med denne er jo at importen fra MUL-landene til Norge knapt har økt overhodet etter at den ble innført. Hvorfor er det da nødvendigvis lurt med tollfrihet for land som ligger i sjiktet over MUL-landene?

    Og en annen ting: Hvor mange land kjenner du til som har bygd opp vesentlig økt velstand gjennom eksport av landbruksvarer?

  • http://pilogbue.blogspot.com pilogbue

    Stian, ingen land har bygget seg opp utelukkende ved hjelp av eksport av landbruksprodukter, men takke f.. for det, med den skjeve praksis som har eksistert på det området i nærmere 200 år.

    Når det er sagt, så er det faktisk et par land som har kommet seg ut av fattigdom takket være akkumulasjon av økonomiske ressurser som igjen har kunnet reinvesteres i konkurransebeskyttet industri, og her er vi ved poenget.

    Man kan ikke henge seg opp (som E.Reinert) i at landbrukseksport ikke har ført til utvikling, men heller komme med forslag til hvordan fattige land kan akkumulere et overskudd av ressurser som de igjen kan reinvestere i sitt eget land. Pr. idag er det bare landbruksprodukter som gir denne muligheten. Industrien er som oftest ikke landets egen.

    Det er selvsagt heller ikke landbruksindustrien, men kooperativordningene i fattige land er omfattende og tildels effektive, og kan med fordel motta bedre priser internasjonal for sine varer og møte bedre rammevilkår for sin allerede eksisterende eksport

  • http://stianoen.blogspot.com Stian

    Pilogbue: Jeg er jo selvsagt ikke uenig i at det vil være bedre for utviklingsland å øke sin eksport av landbruksvarer enn å ikke gjøre det (selv om dette altså ikke alene er nok for å dra et land ut av fattigdommen). Hovedpoenget mitt var nok imidlertid først og fremst at jeg slett ikke føler meg så trygg på at en nedbygging av tollsatser og øvrige handelsbarrierer er hovedgrepet som skal til for at så skal skje.

  • http://pilogbue.blogspot.com Pil&Bue

    Der er vi enige. Det er først og fremst det produksjonsdrivende subsidiesystemet som må revideres og erstattes av en annen form for støtteordning for bøndene basert på biologisk mangfold, økologisk produksjon, kulturlandskap og distriktspolitiske hensyn.

    Null for MUL funker ikke, så det er nok lurt å slippe til mellominntektsland i samme ordning. Da vil det bli mer reell eksport, for de har faktisk varer å selge i motsetning til MUL.

    Kudos til Heikki likefullt for en av de bedre kronikkene om handel på en god stund!

  • http://www.sv.no/oslo/personer/heikki.html Heikki

    Stian og Pil og Bue: Takk for innspill og kred. Jeg er enig med Stian i at det ikke er landbrukeksport som vil utvikle land lengst økonomisk og det skriver jeg jo også i kronikken, men det kan være første skrittet for å øke eksportinntektene for reinvestering i utdanning og industribygging og annen infrastruktur.

    Hovedfokuset mitt er: Når vi imorterer omtrent 50% av det vi spiser, bør det være mulig for oss å sørge for at større andel av det kommer fra fattigere land enn i dag. Det kan vi gjøre gjennom tollfrie kvoter (Soria Moria) eller generell favorisering gjennom lavere satser. Det er jeg for, men det kan ramme norsk landbruk noe. Derfor må vi vurdere fordeler opp mot ulemper. Jeg mener imidlertid at vi må diskutere utifra denne innfallsvinkelen overfor WTO. Blir det et kompromiss og en løsning så vi komme til å måtte redusere tollsatsene slik at skjermingsstøtten (det at landbruket kan ta høyere priser fordi utenlandske konkurrenter har høy toll hvis de vil importere) blir redusert med en 2-3 milliarder. Det hadde vært bra om vi kunne rette tollreduksjonene inn mot de nest fattigste landene så det var de som tjente på en innstramming i Norsk landbruk og ikke bare USA, EU, Australia og Brasil.

  • http://pilogbue.blogspot.com Pil&Bue

    Jeg mener fremdeles at vi må arbeide for produktspesifikk rapportering på subsidier til WTO, slik at skjermingsstøtten kan opprettholdes i møte med subsidiert eller dumpet produksjon fra EU/USA.

    Dette vil i så fall gjelde som mulighet både for Norge og for ulanda.

    Så må du huske at vi importerer 50% av kaloriinntaket, ikke av maten vår. Sukker bl.a. er en massiv del av dette. Vi er nesten selvforsynt på “mat” slik vi daglig bruker begrepet.

    Så har vi også en tendens til å glemme fisk som mat. Husk nå for all del at fisk er mat, og at vi produserer ekstremt mye fisk for eksport. At fisk ble industriprodukt er jo bare et manipulativt mirakel innen WTO-systemet…

    Til sist er det uten tvil behov for noen “lokomotivland” innenfor Null for MUL-tilbudet i Norge. Noen mellominntektsland kunne her bidratt til å gjøre denne ordningen kjent og brukt!

  • http://www.torsblogg.blogs.no Tor Økland Barstad

    Applaus!