Barn, unge og kunnskap, Energi, Miljø, Næring, Rettferdighet, Verden

Fremtiden slik vi vil ha den!

June 18, 2012
rio

I dag begynner Rio+20 i Rio de Janeiro i Brasil. Konferansen heter Rio + 20 fordi det er 20 år siden verdens statsledere og frivillige organisasjoner var samlet i Rio og diskuterte hvordan vi skal få til bærekraftig utvikling, som kort sagt går ut på å overlevere en klode til ungene våre som er i minst like god stand som i dag, samtidig som vi oppnår både mer rettferdig fordeling og bedre velferd for alle.

Det var målet for 20 år siden. Hvordan har det så gått med verden siden sist i Rio?

Klimautslippene har gått opp 50% og flere opplever tørke og natutkatastrofer.
Forskjellene mellom rike og fattige på kloden har økt, 1,4 milliarder lever fortsatt i absolutt fattigdom med mindre enn 7 kroner om dagen å leve for, samtidig bruker den rikeste femtedelen på kloden fortsatt fire femtedeler av verdens ressursser.

Som sosialist synes jeg dette er dypt urettferdig og nødvendig å gjøre noe med. At verden er utettferdig handler først om fremst om urettferdig fordeling av rikdom og makt.

Heldigvis er det flere ting som går i riktig retning:
Antallet demokratier er omtrent fordoblet.
Folk lever 5 år lenger i dag enn i 92 og sjansene for at barn dør før de er fem år har gått ned fra 89 til 60 per 1000 barn.
Andelen av barn som begynner på skole har økt fra 82 til 87 %. I Afrika er økingen fra 58 til 78%.
21 av landene som var fattige i 1992 er mellominntektsland i dag.
Ozonhullet som var det vi snakket om som det største miljøproblemet da jeg var 19, har vi nærmest løst i dag.

Dette gir meg håp om at det går an å forandre verden, men det kommer ikke av seg selv. Ikke når så mange har så mye å tjene på at verden fortsetter som før, alt fra eiere i tømmerhogstindustrien, olje- og kullindustrien, til direktører og styreledere som tjener mer enn tusen ganger så mye som sine ansatte. Derfor er det faktisk et poeng å samles i Rio – Både for å forsøke om å enes om å bringe verden fremover mot en grønnere og mer rettferdig vekst og for å samles for å utveksle ideer mellom oss som har tro på at en annen verden er mulig. Alt fra fagforeningsrepresentanter, til miljøaktivister til bedrifter som tjener på å løse miljøproblemene eller vil gå foran i arbeidet for et anstendig arbeidsliv.

Jeg leder Norges delegasjon når ikke statsministeren er her og vi har fire saker vi jobber hardt for å få til:
Grønn strøm til alle: 1,4 millarder av verdens 7 millarder mennesker mangler strøm. Vi jobber for å få til en mest mulig konkret plan for at alle skal kunne få strøm og vi jobber for at den skal være så fornybar som mulig for flest mulig.
Mat til alle: Med mer tørke, mer regn, flere stormer og mer flom, får flere folk trøbbel med å skaffe mat. Vi jobber for å prioritere de fattigste bøndenes mulighet for å drive et jordbruk som takler klimaendringene og å ta bedre vare på verdens fiskeressursser som i dag er sterkt overfisket.
Verdsette naturen: Fryktelig mye av ødeleggelse av verdens natur skjer i dag fordi det eneste som gir inntekter er å ødelegge naturen, slik som det å hugge trær i regnskogen og starte med kvegdrift. Det å gjøre slik Norge gjør, nemlig å betale for å ta vare på regnskogen, gir et ekstra argument til alle som vil ta vare på naturen og gir penger til å investere i annet næringsliv for de som ellers ville tjent penger på å ødelegge
Skaffe penger til å avskaffe fattigdom på flere måter enn bistand: Vi jobber for å få på plass internasjonal valutaskatt eller flyavgift for å finansiere kamp mot fattigdom. I tillegg må vi få til at private investeringer i større grad går til utviklingsland sammen med bistanden vi bidrar med.

I tillegg jobber Norge for at likestilling og rettferdig fordeling skal gjennomsyre alt vi vedtar og at verden skal sette noen nye konkrete bærekraftsmål som forplikter land til å jobbe for en grønnere og mer rettferdig verden både hjemme i eget land og i resten av verden.

Får vi det til? Vi får se. EU er i økonomsik krise og USA har valg til høsten. Det er dårlige nytt. På toppen av dette kommer det at skillet mellom den fattige og rike verden forsatt er det som preger forhandlingene, noe som henger igjen fra tyve år tilbake og derfor er temmlig utdatert. Brasil, India og Kina er ikke lenger fattige land, men blant verdens største økonomier og kan derfor ikke lenger sidestilles med virkelig lutfattige land som Niger og Nepal som bistandsmottakere. Derfor har de ofte heller ikke har felles interesser.

Oppdatering kommer. Følg med på @SVHeikki på Twitter.

You Might Also Like