Innlegg

Forurenser skal betale

February 10, 2007

Her er et innlegg jeg skrev i Klassekampen 24. januar i år om klimautfordringene og hvorfor jeg mener det er rimelig at forurenser skal betale.

Hvem er først ut?

Den som forurenser bør også betale for seg. 

Jeg har tidligere i denne spalten argumentert for at klimatiltak er superlønnsomme investeringer som sparer oss for store kostnader med å håndtere problemene som følger av klimaendringene (Klassekampen 22. november 2006). Spørsmålet nå er hvilke tiltak som skal iverksettes først, og hvor mye av kostnadene som skal dekkes av forurenserne og hvor mye som skal dekkes av fellesskapet over statsbudsjettet.
Lavutslippsutvalget har fått SSB til å beregne kostnadene ved å redusere norske klimautslipp med 50-80 prosent innen 2050. De mener at kostnadene vil være under en halv prosent av BNP. Måler vi det opp mot hva klimaendringene vil koste oss dersom vi bare lar det skure, er dette svært billig. I rene penger om lag sju til ti milliarder i året. Men jo lenger vi venter med å iverksette effektive tiltak, jo dyrere blir det. Derfor gjelder det å komme i gang slik Sverige har gjort. Vi som medarrangører av en «Conference of the willing» i Sverige i vår, der land som ønsker fortgang i forhandlingene om en internasjonal avtale som skal etterfølge Kyoto-avtalen, samles for å diskutere hva som må gjøres. Sverige har nemlig allerede vedtatt et mål om 25 prosent reduksjon i perioden 1990 – 2020, og går sammen med Tyskland inn for at EU samlet bør gå inn for en reduksjon på 30 prosent. EU-kompromisset ser imidlertid ut til ende på 20 prosent reduksjon i denne perioden og 30 prosent gjennom internasjonale avtaler. Skal vi være et foregangsland i arbeidet for å stagge klimaendringene, er det nødvendig at også Norge er med på å trekke EU og andre land så langt i retning av Sveriges ambisjoner som mulig.

Norges forpliktelser om reduksjon i utslipp av klimagasser ifølge Kyoto-avtalen skal oppfylles, og betydelige deler gjennomføres nasjonalt. Våre utslipp er nå på cirka 55 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens vi etter Kyoto ikke skal slippe ut mer 50,3 millioner tonn. Bare å nå dette målet gir oss store utfordringer. Og derfra skal vi videre.

Reduksjon i utslippene oppnås best med effektive virkemidler. Derfor er diskusjonene om virkemidlene like viktig som diskusjonen om målene. I en stortingsmelding i vår kommer regjeringen til å gå gjennom de ulike samfunnssektorene, som samferdsel og oljevirksomhet, både for å definere mål for utslippsreduksjon og for å identifisere hvilke tiltak som kan benyttes for å få ned utslippene. Gjennomgangen er viktig fordi det viser klart frem potensialet for utslippskutt, og gjør det klart hva tiltak vil koste oss på kort og lang sikt. Det handler helt enkelt om følgende: Hva er vi villig til å sette inn av tiltak for å løse det viktigste problemet verden står overfor i dag?

I utformingen av virkemidlene er det helt nødvendig at forurenseren betaler. Det handler om rettferdighet, men også om å utnytte ressursene effektivt. Bare på den måten er det mulig å gi bedrifter og enkeltpersoner tilstrekkelig motivasjon til å gjøre de miljøvalg som er nødvendige på lang sikt. I utgangspunktet er det slik at hvis vi for eksempel deler ut klimakvoter gratis, får bedriftseiere et feil bilde av hva det koster å forurense. Konsekvensen kan bli at man velger mer forurensende teknologi i investeringer som gjøres nå, enn det man ville gjort dersom man tok hensyn til den fulle kostnaden av å forurense. Det betyr i tilfelle økt forurensing i mange år framover.

Men vi kommer ikke utenom at også det norske fellesskapet må bære en del av kostnadene. Vår rikdom er i stor grad basert på salg av fossil energi til resten av verden. Det gir oss et moralsk ansvar for å ta på oss kostnader knytta til å finne løsninger på klimaproblemene. Dette er bakgrunnen for avtalen med Statoil om å rense utslippene fra gasskraftverket på Mongstad. I det prosjektet skal det utvikles ny renseteknologi for CO2, samtidig som det skal skapes en såkalt verdikjede der renset CO2 sendes i rør og pumpes tilbake ned i sokkelen. Det gir en dobbel gevinst: Store mengder CO2 kan lagres varig uten å bidra til klimaproblemer, samtidig som dette gjør det mulig å utvinne mer olje. Dette kan i fremtiden bli lønnsomt. Og hvis vi finner en måte å bruke teknologien på også på kullkraftverk, kan vi ha gjort et viktig stykke arbeide for å rense utslippskilder over hele verden. Men for å komme dit, må noen ta det første steget, slik samfunnet i fellesskap gjør når vi satser på rensing av Mongstad.

Skal vi lykkes med å være foregangsland, må vi gjøre mer av dette. Bidra til utvikling av solenergi og strømsparing, biodrivstoff og andre teknologier for å spare drivstoff i transport. Vi kan få mye miljøsatsing ut av sju til ti milliarder.

You Might Also Like

  • Maria Haartveit

    Gratulerer med god, fornuftig bruk av blogging!

    Over til mer seriøse ting: Vi er en gruppe ungdommer på Røde Kors Nordisk United World College(www.rcnuwc.no) som arrangerer en internasjonal miljøkonferanse for ungdom på Gulatinget (www.gulatinget.no) 27. april 2007. Vi har representanter fra WWF, FN-sambandet, Cicero og Nansensenteret bekreftet, og jobber for tiden med å skaffe politikere og underholdning for å trekke flere studenter. Elever fra videregående skoler og folkehøyskoler mellom Bergen og Førde er inviterte, og vi holder for tiden på med å skape interesse for det blant studentene i Bergen. Jeg sender en mail til deg om dette senere, la meg endelig komme til poenget:

    Vi er meget interesserte i å presentere flere vinklinger av saken, og ønsker deg hjertelig velkommen til konferansen! Det er veldig bra at miljø ikke lenger er noe miljøverndepartementet må ta seg av alene, og det vil være meget interessant for oss å høre et økonomisk synspunkt på saken. Om du vil holde et foredrag, skape debatt, svare på spørsmål eller noe lignende er opp til deg, hvilket språk du vil gjøre det på er også ganske mye opp til deg, men om du er interessert vil vi gjerne høre så tidlig som mulig hva du kan bidra med.

    Du vil nok finne en e-mail fra meg om noen få strakser,

    mvh

    Maria Mansisto Haartveit