Innlegg

Forsvar for kjærligheten

March 23, 2014

FrP i regjering gjør det vanskeligere og vanskeligere å få leve med den man er glad i, hvis den du er glad i er utlending.

Dette skriver jeg om i en artikkel i Bergens Tidende søndag 23. mars 2014.

Hvis min søster Herdis skulle giftet seg med sin Benjamin i dag, hadde min lille nevø Nicholas aldri blitt født.

Herdis fant kjærligheten på interrail. På en trapp på en hostell i Edinburgh i Skottland møtte hun en mann. Han var ”The One”. Det var bare én hake. Han var fra Abilene i Texas.

Etter turer frem og tilbake over dammen fant de ut at dette var varig. Flerfoldige runder med Utlendingsdirektoratet fulgte fordi hennes inntekt var i grenseland for familiegjenforening. Hun var ufaglært og hadde måttet ta seg mye fri for å besøke Ben i USA. Heldigvis tippet vektene over på riktig side, han fikk oppholdstillatelse og de bor i dag utenfor Bergen. Benjamin fra tørreste Texas fikk en sønn som ble stril på det våteste Vestlandet og denne historien ender godt.

Det hadde den ikke gjort om den hadde startet i dag. Regjeringen, sammen med Venstre og familiepartiet KrF, har bestemt at for å få familiegjenforening til Norge, må den som bor i Norge tjene minst 297 600 kroner. Det er langt mer enn kravet var da Herdis traff Ben. Hun hadde ikke nådd opp til dagens standarder. Mange er i samme situasjon. Det er ingen selvfølge å få ektefellen sin til Norge. For dem som elsker en som ikke er norsk koster det 297 600 kroner å få leve sammen med sin egen familie.

Da lønner deg seg å være siviløkonom og jobbe i et privat firma. Med en gjennomsnittslønn på nesten 900 000 klarer en seg godt. Riking Trond Mohn, som tjener over 320 000 000 kroner, kan få så mange koner han vil! Er du ufaglært i kommunal sektor, derimot, kan du risikere å tjene ned i 262 100 kroner i året og bare få 0,88 koner til landet. Kanskje du kan få en hel hvis hun er veldig liten.

En ufaglært på minstelønn kan jobbe fulle arbeidsuker, sende store deler av lønnen sin til statskassen men likevel ikke få leve i Norge med sin bedre halvdel. Renholdere, servitører og barnehageassistenter som har lave lønninger kan også risikere å falle under inntektskravet og måtte leve som skilt.

Også selv om paret har barn sammen. Mange koner og menn lever alene med barna. Det er en ting å være helgepappa. En helt annen ting er å være feriepappa eller en-gang-i-året pappa. En pappa som må bli kjent med barnet sitt på nytt hver gang de møtes, om de kan møtes i det hele tatt. Sånne pappaer kan se langt etter luksus som pappaperm, foreldremøter og håndballkamper. Skjorter med babysøl og våkne babygråtenetter er fjerne drømmer for disse pappaene. Øl med gutta på puben og fotball på TV hver dag, uten et snev av konsekvenser, er en grusom realitet for pappaer som ikke bor i samme land som barna sine.

Om kona bor i Norge og jobber uten utdanning er det større sjanse for at den situasjonen er en realitet. Om hun sliter og strever i helsevesenet i en ufrivillig deltidsstilling, eller er ansatt midlertidig i perioder, kan hun se langt etter sin kjærlighet. Hun må ta alt søl og alle våkenetter alene. Fordi hun ikke har høy nok lønn.

“Barn har rett til begge sine foreldre”. “Familien (…) danner viktige rammer for barns oppvekst og fremtid”. “Familiens stilling (…) skal styrkes”.

Argumentene i avsnittet over er ikke mine. De er hentet fra Fremskrittspartiets partiprogram. Jeg er enig med FrPerne. Problemet er at de ikke er helt enige med seg selv. Hadde det vært opp til Fremskrittspartiet, kunne ikke engang en norsk helsearbeider med vanlig snittlønn hente ektefellen sin til Norge. I 2013 foreslo de å øke inntektskravet til 426 000 kroner. Da de kom i regjering endte de opp med et krav på «bare» 297 600. Når Fremskrittspartiet i regjering sørger for å begrense mulighetene til familiegjenforening, sørger de for at flere familier må leve splittet mellom to land. Flere barn må vokse opp uten en forelder. Flere menn og koner må venne seg til å dele ektesengen med seg selv.

I Norge er det stort sett konene som rammes. Kvinner tjener som kjent mindre enn menn og det er flest kvinner som får avslag på søknaden om familiegjenforening med borgere utenfor EØS. Over 40 prosent av kvinner i Norge som ville ha familiegjenforening med en mann fra utlandet i 2010, fikk avslag. Det samme gjaldt bare 21 prosent av mennene. Dette var før inntektsgrensen nå blir hevet på nytt.

I Danmark oppsto et nytt begrep da Dansk Folkeparti fikk hånden på rattet i innvandringspolitikken: Kjærlighetsflyktninger. Kjærlighetsflyktninger er dansker som måtte flytte over broen til Sverige med sine utenlandske ektefeller på grunn av innstramminger i innvandringspolitikken i Danmark.

Jeg møter allerede i dag norske kjærlighetsflyktninger over grensen til Sverige. Flere skal de bil.

På nettsiden grenseloskjaerlighet.com kan du lese utallige historier om brutt kjærlighet og konsekvensene det får for dem som blir igjen.

Hvordan kan en ta gladelig del i norske tradisjoner som jul og 17. mai når mamma eller pappa rundt middagsbordet er erstattet av en PC med Skype? Hvordan kan en gå på jobb hver dag med kronisk kjærlighetssorg?

Alle familier blir ikke like mye verdt i en sånn verden. Behovet for å leve med den du elsker er det samme, uansett om du kommer fra Thailand, Pakistan, Tyrkia, Filippinene, Russland, USA og Somalia. Det gjør oss tryggere i livet å leve med den vi elsker. Når vi har valgt å finne en partner blir han eller hun en del av den vi er. Trygge, hele mennesker fungerer bedre. Trygghet er grunnleggende for et godt liv. Derfor har familien menneskerettighetsfestet krav på samfunnets og statens beskyttelse. Det bør gjelde alle familier, også dem som lever på tvers av landegrenser.

Min søster sa det så godt: ”De sier lykken ikke kan kjøpes for penger, men i disse tilfellene får man ikke lov til å være lykkelig om man ikke har penger nok.”

297 600 kroner kreves det – når kjærligheten ikke er norsk.

You Might Also Like

  • hege valand

    jeg tenker det er riktig at det er et inntektskrav på rundt 300 000, for har man mindre enn det blir det vanskelig å forsørge noen. og det må man regne med den første tiden for gjenforente som ikke snakker språket – og særlig hvis det er analfabeter eller ufaglærte. selv søkte jeg gjenforening for min cubanske ektemann, men fikk i løpet av 6 mnd ikke innkalling til politi intervju engang. sannsynligvis fordi han er 20 år yngre enn meg, og det er jo usannsynlig kjærlighet så lenge det er kvinnen som er eldst og mennene er fra et annet land…min venninne som giftet seg meg en cubansk mann som kun var 8 år yngre, kom gjennom hele prosessen i løpet av 5 mnd og han flyttet inn i hennes leilighet uten noen spørsmål. at han nå leter etter en annen kvinne å flytte til iom det snart er gått de nødvendige 3 årene, er det jo ikke fokus på- men lureri og kjærlighet har ingen aldersgrense. det er faktisk ikke sånn at dem som er 45 nødvendigvis er ærligere enn dem som er 25 . men sånn virker det som om den norske fornuften slår ut- vi har en vanvittig tro på at bare folk er blitt 40 år, så tar de vips modne og kloke beslutninger uansett hvilke forutsetninger de har.
    jeg jobber i bydel grorud, så jeg har litt innsikt i hvilke problemer som oppstår når økonomien er trang for en familie. så selv om din svoger er fra usa og sannsynligvis har utdanning og lettere for å trives og integrere seg, tenker jeg at det å ha 300 000 som samlet inntekt for 2 voksne ikke er et urimelig krav for å forsøksvis sikre en selvstendig fungering for ekteparet.
    misforstå meg rett; jeg heier på alle forhold som er basert på kjærlighet, uansett om det er flerkulturelt eller ikke 🙂

  • haf

    Hva mer kan man akseptere av et diktatur land.