Innlegg, Rettferdighet, Verden

Feriepenger til demokratistøtte

September 28, 2014
tunis

Foto: Amine Ghrabi (Some Rights Reserved)

Har du noen gang tenkt på at feriepengene dine kan gå til å støtte økonomien i et nytt demokrati? Eller bidra til å utsette styrtingen av en kjip diktator?

Her er kommentaren jeg skrev i BT, søndag 28. september, om hvorfor min neste feriereise går til Tunisia.

Har du noen gang tenkt på om ferien din er med på å støtte demokrati eller en kjip diktator?

Vi nordmenn brukte over 76 milliarder kroner på feriereiser utenlands i fjor. Bare to år tidligere brukte vi 15 milliarder mindre, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Vi brenner med andre ord av mer og mer penger på ferie, og reiser på lengre og lengre turer.

I gjennomsnitt planlegger en norsk husstand å bruke i underkant av 40.000 kroner på ferieopphold i år. Det er mye penger, og penger er makt. Likevel tror jeg både du og jeg har tenkt lite over hvilke politiske konsekvenser feriepengebruken vår har. Det er tross alt hvor det er sol, bra badetemperaturer, pris og kulhetsfaktor som er det viktigste for oss når vi velger reisemål.

Det tenkte jeg og, helt til jeg havnet midt oppi i den arabiske våren i 2011, på badeferie i Hurghada i Egypt.

Den arabiske våren startet som vrede og protest mot sosial ulikhet og autoritære ledere. I Egypt ble det ropt i gatene: «Brød, frihet og sosial rettferdighet!» – og diktatoren ble styrtet. Nå er generalene tilbake ved makten, mer brutale enn noensinne. Andre steder protesteres det fortsatt, som i Bahrain, mens krig, kaos og råskap har tatt over scenen i Irak og Syria. Men la oss for et øyeblikk forlate lidelsene og dra tilbake der det hele startet.

Vi befinner oss i gatene i den provinsielle byen Sidi Bouzid i Tunisia for knappe tre år siden. Den desperate og fattige grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi setter fyr på seg selv etter å ha blitt trakassert av lokale myndighetspersoner. Tunisia reiser seg, og snart protesterer hele landet mot diktator Ben Ali. Staten svarer med forbud mot forsamlinger, tåregass og vold. Så endrer historien raskt kurs. 14. januar 2011 kommer de forløsende ordene på Twitter: «Han har flyktet!». Diktator Ben Ali gir opp, setter seg på flyet – med kurs mot landflyktighet i et annet diktatur, Saudi-Arabia.

I dag topper ikke akkurat situasjonen i Tunisia nyhetssendingene. Mediene følger etter krigene, ikke fredelig utvikling. Dermed befinner vi oss i stedet igjen i en diskusjon der Norge vurderer å bidra militært for å løse krisene i Midtøsten. Denne gangen i Irak. Som så ofte før dominerer kortsiktig militærbruk debatten, fremfor de langsiktige planene for politiske løsninger.

I en slik situasjon vil jeg minne om de stedene der situasjonen er blitt bedre, ikke verre. Vi burde bruke mer tid på å lære noe av landene som har klart å kaste diktaturet uten å ende opp i krig. Vi burde bruke mer av kreftene våre på å sørge for at nettopp disse landene lykkes, til å støtte land på vei ut av krig, slik at de opplever freden og demokratiet som reell fremgang i hverdagen.

Tunisia var starten på det arabiske opprøret, og her lever håpet fremdeles. I Tunisia foregår det nå et demokratisk ordskifte. Ulike grupperinger, fra islamister til fagbevegelse, deltar i en nasjonal dialog om Tunisias fremtid. Jeg har selv møtt nyvalgte parlamentarikere som ønsker å slippe å betale tilbake gjelden fra diktatorens tid. Penger som ikke kom folk flest til gode, og som de føler er urettferdig å betale tilbake. Skritt for skritt går de opp sitt eget demokrati, selv om det finnes nok å kritisere. Til høsten er det valg, og organisasjoner er nå nervøse for om et gryende demokrati klarer den store oppgaven det er å gjennomføre frie og rettferdige valg. Mye kan gå galt. De trenger all støtte og oppmerksomhet de kan få. Folk trenger tryggheten som ligger i å vite at de blir sett.

Få ting krever mer mot enn massemobilisering i diktaturer. Kampen mot diktatoren i Tunisia kostet menneskeliv. På toppen av dette tapte Tunisia turistinntekter. Verdensbanktall viser at turistbesøk falt med over 30 prosent fra 2010 til 2011. Nå stiger tallene igjen, men det er et paradoks at landet tjente betydelig mer på turisme da de var et diktatur, enn det dagens gryende demokratiske Tunisia gjør.

Tunisia er ikke det eneste diktaturet vi nordmenn har frekventert. Spania var diktatur da vi begynte våre første sydenturer dit, og i det populære reisemålet Thailand har militæret tatt makten for n’te gang.

Under revolusjonen i Egypt pekte drosjesjåføren min opp på hotellene langs veien, og fortalte om hvordan det var diktatorenes støttespillere som fikk anledning til å utvikle hotellene og bli rike på turismen.
Verden har dessverre altfor mange politikere og andre maktpersoner som mener at makt er noe du kan klamre deg fast til uten å be om fornyet tillit fra befolkningen. Vi i den vestlige verden har altfor ofte vært vennlig innstilt til diktatorer langt borte, så lenge det har gavnet våre økonomiske eller sikkerhetspolitiske interesser. Slik kan vi ikke fortsette. Uansett om du reiser til et demokrati eller til et diktatur, eller alt imellom, er det bra å snakke med folk og prøve å forstå landet og folket du besøker.

Men som ihuga demokrat synes jeg i tillegg det er noe vakkert ved det å tenke på at mine feriepenger kan brukes til å støtte land og folk som strever for å kaste av seg diktaturets åk, og bygge en ny demokratisk fremtid.

Et folk som klarer det mesterstykket det er å kaste en diktator, fortjener ikke å tape penger fordi turistene uteblir. Det er selvsagt naivt å tro at én ekstra turist vil utgjøre en stor forskjell, men dersom vi er mange som sammen gjør et bevisst valg, kan det bli penger i kassen. Derfor er min oppfordring: La oss heie på Tunisia, sende valgobservatører til høstens valg og legge inn søk på Tunisia neste gang vi velger feriemål.

Min neste sydentur går Ikke til Egypt, ikke til Thailand. Den går til Tunisia.

You Might Also Like