Innlegg

Fattigdommen angår oss alle

December 18, 2012
bolsa famila brasil

Jeg er sikker på at for å avskaffe fattigdommen må vi omfordele makt og ressurser fra rike til fattige mennesker i verden. Høyre synes å mene dette er utidig innblandig i andre lands indre anliggende.

Peter Gitmark fra Høyre har invitert til interpellasjon i Stortinget i dag der følgende spørsmål stilles “Hvordan vurderer statsråden forholdet mellom det å legge til rette for økonomisk vekst og det å skulle gripe inn med fordelingstiltak internt i mottakerland som en del av norsk utviklingspolitikk?”

Mange fattige land i Afrika opplever sterk økonomisk vekst. Det er bra og nødvendig, men min bekymring er at uten rettferdig fordeling skjer det samme som i Europa under den industrielle revolusjonen for 200 år siden: Det ble fart i økonomien, men mange måtte jobbe 12-timersdager under umenneskelige forhold, og til en lønn de så vidt overlevde på. Det er uholdbart.

Grensen for å regnes som lutfattig i de landene vi støtter med bistand går ved en inntekt under kr 7,50 dagen. Det er ikke til å dø av, men det er ikke til å leve med heller. Det er ikke nok til å fø en familie. Likevel er det realiteten for om lag en milliard av verdens mennesker.

Før bodde de lutfattige menneskene i lutfattige land. Nå bor 70 prosent av verdens lutfattige i mellominntektsland. Mange land har blitt rikere, men fattgidommen består. Derfor er det riktig som Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz har påpekt: «Før trodde vi at om vi bare skapte rikdom i et samfunn, så ville den automatisk sildre ned, komme alle til gode og gjøre slutt på fattigdommen. Nå vet vi at det var totalt nonsens.»

Likevel er økonomisk vekst nærmest enerådende oppskrift for Høyre i utviklingspolitikken. Partiet framstiller det som utidig å blande seg inn i fordeling mellom fattig og rike folk i andre land. Det virker derimot ikke som Høyre har samme kvaler når politiske rettigheter krenkes i andre land. Redselen for utidig innblanding gjelder altså ikke når det rører ved Høyres egne hjertesaker.

Selv mener jeg at vi godt kan si fra både når politiske og sosiale rettigheter brytes. Er det innblanding? Absolutt, men all bistand er politikk, selv om Høyre til tider syns å tro noe annet.

Jeg er for økonomisk vekst for fattige land. Norge støtter fattige land med å bygge næringsliv. Dessuten bidrar vi til oppbygging av skattesystemer, slik at fattige land for eksempel kan kreve inn skatt fra store selskaper. For skal man bygge velferd for folk, trenger staten inntekter. Men er det riktig å prioritere denne typen bistand til land som ikke bruker skattepengene på å få slutt på fattigdommen? Dersom statslederne ikke bryr seg om å gjøre noe for sine egne lutfattige innbyggere, bør da de samme statslederne være våre nærmeste samarbeidspartnere?

Økte inntekter til staten bør komme hele befolkningen til gode. For målet vårt er jo ikke at en liten elite skal bli ennå rikere, men at alle skal få gå på skole og ha tilgang til lege og sykehus når de trenger det. Og at folk skal ha anstendig lønn og anstendige arbeidsforhold.

Sagt på en annen måte: Skal en alenemor på Tøyen gi sine skattekroner i bistand til andre land dersom eliten og rikfolkene i det samme landet ikke deler med egen fattige befolkning? Jeg mener denne diskusjonen er verdt å ta. Vi vet jo at det er vanskelig å nå mål i bistanden dersom landets egne myndigheter ikke har eierskap til prioriteringene. I land som selv neglisjerer sine fattige, vil det for eksempel være bedre å gi støtte til sivilsamfunn, slik at de kan fremme befolkningens interesser overfor myndighetene?

Fordelingspolitikk er bra politikk for å sikre økonomisk vekst. Analyser fra Verdensbankens viser at én prosent økonomisk vekst gir en fattigdomsreduksjon på fire prosent i land med stor likhet; i land med stor ulikhet har økonomisk vekst derimot liten effekt på fattigdommen.

Fra Norge vet vi at når det brede lag av befolkningen får ta del i den økonomiske utviklingen, så bidrar de til langt mer økonomisk vekst enn om en liten elite blir sittende med hele overskuddet. Erfaring fra andre land viser at stor ulikhet mellom fattig og rik kan føre til politisk uro og konflikt.

Da jeg nylig besøkte Sør-Afrika, fikk jeg se tydlige eksempler på ulikhetens pris. I Nelson Mandelas hjemland, der alle trodde at framtida skulle bli bedre etter aphartheid ble avskaffet, ble 34 streikende gruvearbeidere skutt og drept av politiet denne høsten fordi de streiket for skikkelig lønn. Slik kan det gå når forskjellene vokser seg så store at de blir umulige for folk å bære.

Vi kan aldri påtvinge andre lands myndigheter våre politiske meninger om rettferdig fordeling. Men vi kan lage allianser internasjonalt som fremmer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Vi kan støtte land som står for det samme som oss.

Vi vet at samfunn med små forskjeller er gode samfunn å leve i. Vi vet at gjennom å dele, kan vi avskaffe fattigdommen.

Foto forside: Svein Bæra, UD

You Might Also Like

  • Haakon

    Heikki snakker om internasjonale allianser for å fremme like regler og like rettigheter.
    Samtidig vil ikke inn i EU, vil bli kvitt EØS.
    For – vi skal fortelle andre hva de skal gjøre. Bli med selv?
    Det er vi for gode til….

  • semicrackhead

    Heiiki kommunale boliger sjekk facebooken ditt mitt innlegg.. eg sverger d løsningen!