Barn, unge og kunnskap, Rettferdighet

Far 3.0

February 4, 2014

Å jobbe for likestilling og farsrollen har stått sentralt for meg hele livet. Det er ikke tilfeldig.

Jeg har innlegg på trykk i BT om dette søndag 2. januar.

Min oppvekst var litt annerledes. Jeg vokste opp mest hos min far.

Om to måneder og 27 dager blir jeg far. I hvert fall hvis ungen velger å komme presis. Planen min er å sørge for at hun får både like mye kjærlighet og like mye tid av både meg og kjiket mitt som jeg fikk av mine foreldre da jeg vokste opp. Jeg skal skifte bleier, være akkurat litt for streng, svare på alle spørsmål hun har og gi henne så mange klemmer hun orker.
Det er ikke tilfeldig at jeg helt fra jeg var liten har vært opptatt av at far og mor skal regnes som likeverdige foreldre. Min oppvekst var nemlig litt annerledes enn det som var vanlig på ett viktig punkt; Jeg vokste opp mest hos min far.
Mine foreldre ble skilt da jeg var seks år gammel. Jeg husker det ikke selv, men de sier jeg gråt da de fortalte meg det. Min mor var ingeniør og måtte pendle til Stavanger for å få jobb i oljen. Jeg endte opp med å bli boende mest hos min far i Bergen og fortsatte med det etter at min mor flyttet tilbake til byen. For meg ble det normalen, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før en bekjent av min far over et kafébord en ettermiddag stilte spørsmålet: «Bor han hos deg?». «Ja», sa min far. «Å ja, så du vant rettssaken?»
Det var da det gikk opp for meg at det var ikke vanlig at unger bodde mest hos sine skilte fedre eller at far og mor hadde rett til å bli sett på som likeverdige omsorgspersoner. Mange fedre måtte kjempe for den retten.
Jeg mener det er en ærlig sak å finne ut at man som voksne mennesker ikke har lyst til å dele livet med hverandre. Det er bare ikke lov å la det gå ut over barna. Mine foreldre var eksemplariske. Min far ler fortsatt når han forteller om da han hørte meg som tiåring delta på innringningsprogrammet «Hei» på NRK. Jeg insisterte på at det gikk an å være et lykkelig skilsmissebarn. Min mor og min far gikk til felles advokat, ble enige om omsorgen og sa aldri et skjevt ord om hverandre. De har dannet en standard for hvordan jeg synes voksne folk – foreldre – bør oppføre seg.
Foreldrene mine var ikke alene om å skille lag. I perioden 1976 til 1980 opplevde årlig 7 500 barn under 18 år det samme som meg. I 2007 gjaldt det for over 10 000 barn. I tillegg kommer alle barna med foreldre som ikke var gift. En fjerdedel av norske barn har foreldre som ikke bor sammen.
Ikke alle taklet skilsmisse like godt som mine foreldre. For altfor mange havner konflikten i rettssalen, men også for alle andre har lovene og domstolene vært med på å sette standarden for hva samfunnet oppfattet som normalt når foreldre skiller seg.
Barneloven argumenterte tidligere for at én person skulle ha hovedomsorg for barnet og for at den andre forelderen skulle ha «vanlig samvær». Vanlig samvær var en ettermiddag i uken og én overnatting annenhver helg. På 90-tallet var det forbudt for domstolen gi begge foreldre likeverdig omsorg for barnet – såkalt delt omsorg eller delt bosted. Foreldreansvaret gikk automatisk til mor og far fikk det kun om de to var gift. Foreldreansvaret innebar blant annet muligheten for forelderen til å ha innsyn i barnets legejournal og til å bli innkalt til foreldremøter.
Mors fortrinnsrett som omsorgsperson var tidligere et gyldig argument i domstolene. Historien om barnefordelingssaker i det norske rettssystemet er historien om far som annenrangs forelder.
I perioden jeg har vært engasjert i disse sakene har vi heldigvis kommet langt. Nå får fedre som bor sammen med mor automatisk foreldreansvar når barnet blir født. Foreldre uten foreldreansvar skal få nødvendig informasjon om sitt barn fra det offentlige. Det er igjen blitt mulig for domstolene å idømme delt bosted. Bidragsreglene er endret og «vanlig samvær» er i tillegg til annenhver helg utvidet til en overnatting i uken, tre uker sommerferie og annenhver av de andre skoleferiene.
Blant barna som har foreldre som ikke bor sammen, hadde bare under en av ti delt bosted i 2002. I 2012 hadde dette økt til en av fire. Det er gledelig og betyr at stadig flere barn i skilsmissefamilier får mye kontakt med begge foreldrene og at i flere familier får begge foreldre være med på å ta de avgjørende valgene i barnets live, som hvor de skal bo og hvilken skole barnet skal gå på.
At flere foreldre deler på omsorgen har ikke skjedd i et vakuum, men parallelt med likestillingspolitikkens gjennomslag i andre deler av samfunnet. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner yrkesaktive. I dag står nærmere syv av ti kvinner i jobb, altså med nesten like høy yrkesdeltakelse som menn. Flere damer enn menn tar høyere utdanning. I 1993 ble Norge det første landet i verden som reserverte en del av fødselspermisjonen til fedre. Ved starten av 1990-tallet var det bare tre prosent av fedrene som tok ut permisjonstid med barnet. 20 år senere velger ni av ti fedre å ta permisjon fra jobb for å være sammen med ungen sin.
Ingen av disse endringene har kommet av seg selv, men er drevet frem i min mor og hennes generasjons likestillingsånd. I 2003 lanserte jeg og Audun Lysbakken kampanjen pappaperm.no for at barn skulle få en tredjedel av fødselspermisjonen sammen med far. I 2013 ble kampanjen kronet med seier da vi sammen med andre gode krefter skrittvis hadde fått økt fars permisjon til 14 uker. Nå er den dessverre redusert til ti uker, og slik blir det stående til Audun, jeg igjen får en finger med i spillet.
Jeg har jobbet for fars rolle som omsorgsperson hele mitt politiske liv. At min mor var aktiv i likestillingskampen og at jeg vokste opp med min far som nærmeste forelder har påvirket meg. Hjemme lærte jeg alltid å ta de svakestes parti og jeg lærte at det var like naturlig for far som for mor å ta omsorgsansvaret. Derfor har jeg kjempet for likestilling i samfunnet, for menns rett til pappaperm og kvinners rett til prevensjon og trygg abort over hele verden. Ivret for kvinners plass i Forsvaret og for at Norge skal være representert med like mange kvinnelige som mannlige ambassadører. Likestilling gir kvinner mulighet til å delta i arbeidslivet og menn mulighet til å være far.
Som Christine Lagarde, sjefen for det internasjonale pengefondet (IMF) sa til meg da jeg fortalte om pappaperm og rett til billig barnehageplass: «You Scandinavian countries have got something right. You invest in gender equality. You need to get the story out!»
Heldigvis har vi kommet langt, men vi har fortsatt en vei å gå. Fortsatt opplever mange fedre at de blir sett på som en annenrangs forelder. Mediene har rapportert om bedrifter som lønner fedre for å ikke ta ut pappaperm. Blant barna som ikke har delt bosted bor bare en av ti hos far. I mange deler av samfunnet er det fortsatt ikke sett på som mandig å trille en barnevogn eller gi barnet ditt tåteflaske. Og mange velger tradisjonelle kjønnsrollemønstre fordi de, selv i dag, oppfatter det som normalen.
Jeg har tenkt å fortsette jobben for likestilling og for farsrollen. Nå også som far. Om to måneder og 27 dager kommer ungen, hvis hun er presis. Jeg gleder meg!

You Might Also Like