Innlegg, Rettferdighet

Du óg er feminist

August 3, 2014
equite

Foto: Utenriksdepartementet (Some Rights Reserved)

Her er innlegg om feminisme jeg hadde på trykk i BT og på Maddam 3. august.

Jeg vokste opp under et møteromsbord mens jeg fulgte min mor på hennes arbeid i Kvinne­fronten. Noen vil kalle det indoktrinering. Jeg vil kalle det god oppdragelse.

For min mor og de var det to kamper som var prioriterte: Retten til å gå ut i arbeid og retten til å bestemme over egen kropp.

Retten til å gå ut i arbeid handlet om muligheten for barnehageplass. Da jeg ble født var det nemlig bare to prosent barnehagedekning. Jeg husker at jeg som fireåring laget en T-skjorte der det med potettrykk sto skrevet med rød skrift: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg elsket det ene året jeg fikk i offentlig barnehage, der vi som var igjen på ettermiddagen satt og leste Brødrene Løvehjerte og Fantomet, sammen med verdens greieste barnehageansatte.

I dag er det 91 prosent barnehagedekning, over 99 prosent blant femåringer, og rett til rimelig barnehageplass fra fylte ett år. Det har ikke kommet av seg selv.

Den andre kampen handlet om retten til selvbestemt abort. At kvinnen skulle ha tilgang til selv å bestemme om hun ville bære frem et barn, uten at en nemnd av leger skulle kunne overprøve hennes beslutning. Den kampen vant min mor og de i Norge på 70-tallet.

Det min mor og de gjorde var å løfte viktige saker som hadde vært regnet som privatsaker og gjøre dem om til politiske krav.

Jeg fikk likestillingskampen inn med morsmelken. Derfor har jeg alltid undret meg over at ikke flere ser en feminist når de ser seg selv i speilet. Jeg har store problemer med debatter av typen «Har vi ikke nok likestilling nå snart?».

Når bare 15,6 prosent av medlemmene i verdens regjeringer er kvinner, eller i Norge, hvor kvinners inntekt bare er to tredjedeler av menns, er det åpenbar ulikhet i hvordan makt og innflytelse er fordelt mellom kjønnene. Det er gode nok grunner til at jeg ville blitt feminist selv med annen oppdragelse.

Noen likestillingsspørsmål er selvsagt enda mer grunnleggende enn fordeling av økonomisk og politisk makt, og mye nærmere den enkeltes liv enn muligheten for å få topplederstilling.

Tenk på kroppen din. Om du ikke får være fornøyd med den kroppen du har, vil hver eneste dag bli vanskelig. Om du ikke får bestemme over din egen kropp, hvem som skal ta på den, hva som skal skje med den og hvem du skal kunne elske, vil avmaktsfølelsen være total.

Derfor kjenner jeg meg igjen i harmen til faren fra Sverige som i et mye delt innlegg på Facebook fortvilte over at hans datter på fire år har begynt å skjule rumpen når hun skifter på stranden. Hun er redd for at andre skal synes at den er stygg. Dette skjer samtidig som NRK melder om 30 prosent økning av bruk av antidepressiver blant unge, og avisene oversvømmes av forsideoppslag om 5-2-dietten, svindyr ”supermat» og oppslag om hvordan du kan se lekker ut i bikini.

Hvis ikke unge jenters (og i stadig større grad unge gutters) frihet til å være fornøyd med sin egen kropp fortjener å være en viktig politisk kampsak, så vet ikke jeg.

Noen mener det blir for smått med en slik likestillingskamp i Norge. Det er jeg uenig i, men det er heller ikke galt å ta inn over seg verdens grusomheter hvis du trenger flere argumenter for å bli overbevist feminist.

Et av bildene som har brent seg fast i min hukommelse er av beboerne som tidligere i år samlet seg rundt et mangotre like ved landsbyen sin Uttar i India. I treet henger to jenter. På bildet kan du bare se føttene deres. De ble bare 14 og 15 år gamle. De burde vært tenåringer med livet foran seg. I stedet ble de voldtatt av fem menn, og deretter hengt.

Landsbybeboerne satt i stille protest rundt jentene hele dagen. De nektet å gi plass til politiet som ville ta ned likene. Det var alt de kunne gjøre for å protestere mot opplevelsen av at politiet ikke reagerte da jentene ble meldt savnet, nektet å åpne etterforskning, og opptrådte beskyttende mot de antatte voldtektsmennene.

Manglende mulighet til å få bestemme over kropp er ikke begrenset til fattige jenter i land langt borte. Jenter og kvinner utgjør flertallet av de tusenvis av mennesker som årlig selges til sexindustrien og til annen utnytting i hele verden. I USA er en tredjedel av myrdede kvinner drept av sin partner. Og i gjennomsnitt ender bare 14 prosent av rapporterte voldtekter i europeiske land med dom.

Nettopp den korte tiden det har gått siden kampen om egen kropp ble vunnet av min mor og de, gjør at det bør være ekstra uaktuelt for Norge å godta at det hvert år dør anslagsvis 47.000 kvinner på grunn av utrygg abort i verden, og langt flere opplever skader i underlivet på grunn av det samme.

Det er nemlig ikke slik at likestillingshistorien alltid går fremover. Fremskrittene som kvinner har opplevd står under press. I mange land i verden, også i Europa, blir abortlovgivningen strammet til. Tidligere seiere kan bli til tap. Fremskrittene som har funnet sted i FN-sammenheng står under stadig sterkere press fra krefter som vil svekke det språk og de målsettinger verden er blitt enige om. Når Vatikanstaten, Iran og høyresiden i USA står sammen, er det grunn til å være bekymret.

I Norge er det mange som ikke kaller seg feminister, men da jeg som utviklingsminister utfordret finansministrene i Verdensbanken på om de var feminister rakte mange av dem hånden opp.

For meg betyr det å være feminist to ting:

1) At jeg anerkjenner at det er systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter som følger kjønnsdelingen mellom kvinner og menn.

2) At jeg vil gjøre noe med det.

Når sjefen i Verdensbanken, amerikaneren Jim Kim, kan rekke opp hånden og svare ja på at han er feminist, burde vi være flere i Norge som gjør det samme.

Min mor og de sine kamper kjempes fremdeles mange steder i verden. Min datter skal få den samme gode oppdragelsen som jeg fikk. Se deg i speilet og tenkt på om du ikke er feminist du også.

You Might Also Like