Innlegg

Dødsbillig er for billig

May 4, 2014

Her er søndagskommentaren jeg hadde på trykk i Bergens Tidende 4. mai 2013 om hvodan udu og jeg kan bidra til at arbeidsfolk som lager klærne vi går med skal få jobbe under skikkeliger arbeidforhold.

For ett år siden møtte jeg jenter og kvinner som hadde mistet armer og bein, slik at du og jeg skal kunne kjøpe rimelige klær. Dødsbillige klær.

Historien går sånn: En morgen oppdager arbeidere på Rana Plaza i Savar-distriktet utenfor Dhaka i Bangladesh sprekker i veggene i bygningen. Derfor nøler de med å gå til arbeidsplassene sine. De føler seg ikke trygge. Fabrikksjefene vil ikke høre på slikt. Tid er penger. Frister for leveranser skal ikke brytes. Arbeidere som ikke møter, mister jobben. Derfor velger mange å gå på jobb i bygget som til sammen huser fem tekstilfabrikker. Munner skal mettes.

Neste dag, 24. april 2013, skjer ragnarok. Bygningen tåler ikke lenger tungt industriutstyr, ulovlig påbygde etasjer, tonnevis av tekstiler og tusenvis av mennesker. I det buldringen i Rana Plaza begynner, trekker folk i panikk mot trappene. Noen hopper ut vinduene. Så raser verden.Menneskekropper klemmes i hel når etasjene trykkes sammen. Hundrevis dør umiddelbart under vekten av kollapset betong, armeringsjern og tunge tekstilmaskiner. Frivillige graver frem overlevende med bare hendene. De døde legges på rad og rekke i en skole like ved. Til slutt teller de døde kroppene mer enn 1100. Timene går og blir til dager. Brannmannskapene gråter når de skjønner at det ikke lenger er håp om å redde flere.

Ikke alle ble tvunget til å jobbe i dødens bygning. Bankfunksjonærene som arbeidet i første etasje hadde styrke nok til å nekte. Kanskje ble deres liv høyere verdsatt av sine arbeidsgivere. Slik reddet de livet.

I 7. etasje på Enam Medical College i Bangladesh møtte jeg noen uker senere 12 av de overlevende. I hver eneste seng på sykesalen lå jenter og kvinner som hadde fått amputert armer og bein. Mange av dem måtte amputere på ulykkesstedet etter å ha ligget fastklemt i opptil flere døgn. «Jeg bærer ikke nag til noen. Dette er min skjebne,» sa 30-åringen Pakhee Begum, da jeg satte meg ned ved sykesengen hennes. Det vridde seg i meg. Hun hadde bare små sammensydde stumper igjen av det som en gang var to friske bein. Flere av de andre kvinnene svarte det samme. På sykesalen møtte jeg lite av det sinnet og raseriet jeg selv følte på. Hvordan kan noen mene at et menneskeliv er så lite verdt at man truer folk inn i en bygning som viser tegn til å kollapse?«Slike ulykker kommer fortsatt til å skje, så lenge arbeiderne ikke føler de har en stemme,» sa sykehuslederen til meg.

Vi skal ikke skru klokken mer enn hundre år tilbake før vi kan finne ufattelig lidelse og død også i vårt eget arbeidsliv. For mange fyrstikkarbeidere på slutten av 1800-tallet var tannverken første tegn på at kjevebenet gradvis råtnet bort. Alvorlig hjerneskade og død kunne til slutt bli prisen å betale for arbeidet med det farlige stoffet gul fosfor. I 1889 demonstrerte de kvinnelige fyrstikkarbeidere i Kristiania. De organiserte de seg, hadde skikkelig streikeledelse og samlet inn til streikekasse. De tapte første slag, men skritt for skritt fikk de innfridd sine krav. Kampen de startet, har gitt oss et Norge av i dag med verneombud, fagforeninger og arbeidstilsyn.

Jan Davidsen, tidligere leder i Fagforbundet, har sagt følgende om hvorfor Norge er et bra land å leve i: «Vi har bestemt det.» Men det har ikke skjedd uten kamp. Det hadde ikke gått slik dersom hver og en av oss sto alene og ikke turte heve stemmen. Nå har kampen mot urimelige arbeidsforhold for lavkostlandenes tekstilarbeidere nådd de vestlige klesmarkedene. For våre liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt våre halser. I nakken på mange av mine skjorter står det «Made in Bangladesh». 29 vestlige selskaper fikk sine klær produsert i den nå sammenraste bygningen Rana Plaza, blant dem merkenavn som Mango, Benetton og Walmart.

Når Aftenposten lar norsk ungdom selv få prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja, kommer tårene hos de unge når de skjønner hvilket liv fabrikkarbeiderne har. I lavkostland som Kina, Bangladesh og Kambodsja er det, for å si det forsiktig, ikke alltid er like enkelt å være fagforeningsaktivist. De fortjener vår støtte.

Forbrukerkampanjer har flere ganger ført til endring. Etter press fra forbrukerne er nå kleskjedene Hennes & Mauritz, Varner, Lindex, KappAhl og Moods of Norway åpne om hvor de produserer sine klær. Likevel er det er langt igjen fra åpenhet til rettferdighet. Vi skal kreve at tekstilarbeiderne skal få bedre lønn, men viktigere er det at de har muligheten og troen på at det nytter å reise kravet selv. De må få stå sammen for å ha styrke nok til ikke å gå inn i bygninger som har sprekker i muren. De trenger sin egen stemme, slik at de kan kreve regulerte arbeidstider og vern mot usaklige arbeidstider. Og på samme måte som arbeidere her hjemme, skal de selv kunne kjempe for sin rimelige andel av verdiene som bedriften de jobber i skaper. La oss alle stille følgende spørsmål neste gang vi kjøper klær: Får arbeiderne som syr disse klærne lov å organisere seg? Og dersom du vil at arbeidsplassen din skal stille krav om skikkelige arbeidsforhold for alt de handler inn, kan «Initiativ for etisk handel» hjelpe deg.

Selv skal jeg foreslå følgende på Stortinget: Når stat og kommune kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt: Forbud mot diskriminering, forbud mot de verste former for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og ikke minst retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger.Dette er de viktigste internasjonale konvensjonene om arbeidslivsstandarder som de aller fleste land har akseptert.

Høyrestyrte Ålesund stiller slike krav, Helse Sør-Øst gjør det og resten av det offentlige og private Norge burde bli med. Slik gir vi konkurransefortrinn til de bedrifter som leverer på anstendig arbeidsliv og ikke bare på pris.

Når du synes at klærne du kjøper er billige, så vet du hvorfor. Det er ikke du som betaler prisen. Den ligger i ruinene på Rana Plaza.

You Might Also Like