Innlegg, Miljø, Verden

Den gylne klimaregel

November 20, 2013

Vi må stoppe de farlige klimaendringene. Skal vi nordmenn klare å gjøre vår del av jobben, må vi forstå at vi er en del av problemet, før vi kan bli en del av løsningen. Seinest i dag hadde jeg på besøk en skoleklasse som lurte på hvorfor det ikke kommer på plass en klimaavtale når alle er enige om at problemet er så stort. Svaret mitt er at det handler om fordeling. CO2-utslipp henger gjennom historien nøye sammen med økonomisk utvikling. Den samme utviklingen som vi har opplevd ønsker nå andre.  Derfor er det at hver og en av oss nordmenn forurenser mer enn tre ganger så mye som jorden tåler en klar beskjed til å se oss selv i speilet og begynne å gjøre noe – raskt, både ved å kutte våre egne utslipp og hjelpe utviklingslandene til en fossilfri utvikling. Dette skrev jeg om i Bergens Tidende 20. november 20013.

Det er på tide å bruke den gylne regel på våre egne klimautslipp.

Jeg husker godt konfirmasjonsundervisningen fra da jeg var liten. Vi lærte om den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Folk og religioner og livssyn over hele verden har den i et utall varianter.
Det er en utrolig bra grunnregel. Ikke mobb hvis du ikke synes det er kult å bli mobbet. Ikke snyt på skatten, hvis du ikke synes det er greit med trygdemisbruk (ikke gjør det uansett!) Smil til bilisten som stopper ved fotgjengerfeltet, hvis du selv blir blid når andre smiler til deg. Hvis vi er helt ærlige med oss selv, er det ingen som liker verken mobbing, trygdemisbruk eller sure folk.
Den gylne regel bør brukes mer. Både i trafikken og i politikken. Problemet er at vi ikke bruker den gylne regelen på vår generasjons største utfordring; klima­endringene. Det må vi begynne med, slik:
Vi skal ikke forurense mer selv, enn vi vil at andre skal forurense. Slik kan vi stoppe de farlige klimaendringene.
Norge er et av verdens mest energi­forbrukende land pr. innbygger, og det har gjort oss rike. Min tippoldefar og oldefar drev begge med kraftutbygging i Norge. Strømmen la grunnlaget for industrialisering og vekst. Fagbevegelsen og venstre­siden sørget for at veksten ble fordelt godt.
Vi tenker at energien vi bruker i Norge i dag kommer fra vann, men meste­parten av energien vi bruker på å få hjulene til å gå rundt kommer fra olje, kull og gass. Bilens bensin, gasskraftverkene på sokkelen, oljen til oppvarming.
I verden som helhet kommer faktisk 85 prosent av energien som brukes fra fossile ressurser. Og her er vi ved roten av klimaproblemet.
Det høres jo rimelig ut at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler, og like stort ansvar for ikke å forurense mer. Gjør det ikke?
Likevel er det ganske få både på og utenfor Stortinget som vil bruke den gylne regel på denne måten. Politikere og folk på gaten har hørt mye om hva klimaendringene vil bety for jorden. Likevel er vi ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Hvorfor?
I boken «Thinking, fast and slow» skriver psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahnemann at mennesket har en tendens til å redusere store og kompliserte spørsmål til enklere spørsmål det er lettere å håndtere.
Det er den mekanismen som gjør at jeg alltid velger Zalo når jeg er i butikken. Istedenfor å besvare det relativt kompliserte spørsmålet «hvilket oppvaskmiddel er best?», som innebærer å gjøre en jobb for å undersøke hvilket som gir best resultat, holder jeg meg til å svare på hvilket oppvaskmiddel jeg liker best. Det er altså Zalo. Sikkert på grunn av reklamen.
Slik tror jeg vi opptrer ofte. Også i klima­politikken. Spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimaendringene er komplisert. Spørsmålet om vi tror på dem er mye enklere. Noens magefølelser sier kanskje at menneskeskapte klimaendringer ikke er reelle og at vi ikke trenger å gjøre så mye nå, men det er de og det må vi.
Som utviklingsminister reiste jeg til Niger og møtte unge mødre med underernærte barn som ble rammet av tørken. Jordbruket blir rammet av klimaendringene og jeg så bokstavelig talt konsekvensene inn i øynene. President Mahamadou Issoufou fortalte meg at mens det før var tørke hvert tiende år, rammes Niger, som er helt på bunnen av FNs utviklings­rangering, nå hvert annet og tredje år.
I El Salvador traff jeg miljøvernminister Herman Rosa Chávez, som fortalte om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer. På 1970-tallet hadde El Salvador én tropisk storm, som kostet mellom tre og fem prosent av verdiskapningen i landet. På 80-tallet var det to. På 90-tallet var det fire. Det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 prosent av statsbudsjettet deres.
Skulle vi oversatt til norske forhold ville det bety omtrent like mye som Norge bruker på forsvar, utviklingshjelp og sykehusene til sammen.
Menneskeskapte klimaendringer er virkelige. De er godt dokumenterte og de rammer folk. Men det er ikke Ola og Kari som rammes hardest av klimaendringene. Det er Mauricio og Mariama.
Skal vi følge en gyllen klimaregel kan vi ikke i Norge fortsette å slippe ut to og en halv gang mer klimagasser enn gjennomsnittsmennesket, åtte ganger så mye som en gjennomsnittsinder og 100 ganger så mye som folk i Niger.
Vi kan ikke fortsette å late som om vi ikke skal ta vår andel av jobben med å redusere verdens fossile utslipp, og da er det enkelt å se hva det første Norge kan gjøre for å kutte.
Norge er verdens tredje gasseksportør og verdens syvende største oljeeksportør. Hva vi gjør betyr noe.
Klimakonsekvensene av å brenne oljen og gassen Norge pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker. De er omtrent en milliard.
80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
Vi må la oljen ligge til seinere. Vi må la være å åpne nye områder og trappe ned oljeinvesteringene. Hodene og pengene vi frigjør, setter vi i arbeid i fremtidsrettede arbeidsplasser.
Vi må drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Som fossilnasjon må Norge være med på å ta omstillingen i vår egen oljeindustri. Vi kan ikke bare peke på andre land. Vi må ta de tøffe valgene.
De lærer om den gylne regel fremdeles, dagens konfirmanter. Jeg spurte dem på Lindås i fjor.
Det er bra, men når tør vi bruke den på oss selv?

You Might Also Like

  • Håkon

    Hei Heikki.
    For det første : “80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
    Vi må la oljen ligge til seinere”

    Skal vi la det ligge eller skal vi la det ligge til senere?

    For det andre. Jeg sammenligner dette litt med nødhjelp. I nødhjelpen, f.eks. ved katastrofen på Haiti så hadde vi to valg. Vi kunne ta så mange haitiere hit som vi kan og gi dem mat og medisiner her. Eller vi kan sendre penger og mat og klær og medisiner dit de er.
    Jeg tror det er liten tvil om at det beste er å sende hjelp dit problemet er størt og pengene når lengst.

    Om du ser på dette i klimaperspektiv er argumentasjonen motsatt. “Vi må gjøre noe her hjemme også”. Her er det lite vi kan gjøre og det lille vi kan gjøre er fryktelig dyrt.
    Derimot kan vi sende hjelpen dit pengene når lengst og problemene er størst. I stedet for å bygge et lyntog mellom byer på under en million mennesker til hundrevis av milliarder kan vi f.eks. bygge lyntog mellom større byer i India. Der byene er på flere millioner og reduksjonen av bilbruk vil være langt mer pr krone enn det vi vil få til her.

    Om det er slik at kloden er i krise så må vi rydde opp der problemene er størst først. For vi må tenke globalt, er du ikke enig?