Browsing Category

Verden

Innlegg, Innvandring, Verden

Er det god feminisme å avskaffe dagens au pair-ordning?

March 18, 2017
HANDBOK-AUPAIR-1

Når vi SVere hører om polske mannlige arbeidere utnyttes på luselønn i byggeprosjekter med dårlig sikkerhet, så er ryggmargsrefleksen vår å jobbe for sterkere rettigheter og allmenngjøring av tariffavtaler.

Når vi hører om filipinske mannlige sjøfolk som jobber på norsk sokkel med laveste IMO-lønn og med uavklarte rettigheter, er ryggmargsrefleksen å fremme forsalg om lovverksendringer som sikrer arbeidsmiljørettigheter på linje med andre offshorearbeidere.

Hvorfor er ikke ryggmargsrefleksen den samme når vi hører om filipinske au pairer som tvinges til overarbeid og trakaseres av familiene de bor hos? Tvert imot fremmes da forslaget om å skrote au pair-ordningen og hindre dem adgang til Norge i stedet? Er det god feministisk praksis å behandle kvinner og menn så ulikt?

Jeg mener nei. Ikke fordi jeg er for at de med best råd, skal ha billigst mulig hushjelp og heller ikke fordi jeg mener det er logisk at den eneste arbeidsinnvandringen vi tillater fra land utenfor EØS, er de med høyest utdannelse og hushjelper.

Men min grunnholdning er at jeg alltid vil ta de svakestes parti og alliere meg med dem, og at jeg ikke vil behandle kvinner og menn ulikt.

Hva vil au pairene? De vil ha jobb, skikkelige arbeidsvilkår, norskopplæring og skikkelig inntekt. Fordi det å komme til Norge å jobbe er et bedre alternativ enn å jobbe i Saudi Arabia eller London og det gir en inntekt de ikke kan få i Filipinene.

I tillegg bør vi vurdere hva som skjer hvis au pair-ordningen avskaffes. Etterspørselen etter hushjelp/barnevakt er reel og det er et yrke som SV ikke har planer om å avskaffe eller forby. Sannsynligheten er derfor stor for at etterspørselen vil dekkes av bemanningsbyråer som tilbyr hushjelper/barnepassere fra Baltikum og Bulgaria, som vil kunne tilbys noenlunde samme arbeidsvilkår som dagens au pairer.

SVs krav burde derfor være:

  • Alle au pairer skal ha rett på minstebetingelser som gis i tariffavtaler for renholdere/barnehageassistenter for arbeid som utføres i hjemmet og til arbeidskontrakt for arbeidet som utføres.
  • Arbeidstilsynet, ikke UDI, skal ha myndighet til å etterse at arbeidskonrakt og arbeidsmiljølov følges
  • Familer som er tatt for overtredelse av reglene for au pairer, skal aldri kunne hente inn au pairer igjen.
  • Alle au pairer skal tilbys gratis bolig

Dette var det jeg og SV jobbet for sist gang spørsmålet var oppe til behandling rundt 2011, men dessverre ble stoppet av Arbeiderpartiet, og det er det mener vi bør gå for nå. Får vi ikke til dette, må kravet vårt være at au pairordningen avskaffes, men i den rekkefølgen.

Slik sørger vi for at vi sier det samme når både kvinner og arbeidere utsettes for uakseptable arbeidsfohold. Det blir galt av SV å gå på tvers av interessene til de som utnyttes som billig arbeidskraft og dermed støte dem fra oss og gjøre Høyres Nikolai Astrup til en bedre alliert for dem enn SV. Da blir både klasseanalysen og den feministiske praksisen feil.

Jeg oppfordrer derfor landsmøtet til å avvise forslag 90 om å avskaffe au pair-ordningen. Det må vi først gjøre om vi mislykkes med å forbedre den for de den virkelig er viktig for, nemlig au pairene.

Livet, Rettferdighet, Verden

Minnestund for Bilal Hammoud

December 21, 2015

12. november ble libaneseren, nordmannen og naboen min Bilal Hammoud drept.

Jeg bor 550 meter fra San Remo der Bilal brukte mesteparten av sin våkne tid i livet.

Hva er et liv? For meg er det beste med et liv hva man kan være for andre.

Jeg kjente ikke Bilal – men ut fra alt jeg har sett og hørt om det som er sagt om ham etter han ble drept – ser jeg at han betydde mer for andre enn hva han kanskje selv forestilte seg.  Betydde mer for naboer, for  familie, for kunder, for venner.

Bilal Hammoud ble drept i terrorangrep.

Det er lett å tro at terror er meningsløs – det er den sjelden. Terroren denne gangen – var IS sitt angrep på Hizbollah og deres alliertes områder i Beirut – fordi Hizbollah kjemper mot IS i Syria. Evig gjengjeldelse er en del av krigens logikk.

Det som føles meningsløst er at mennesker man er glad i blir drept av bomber.

Det som føles urettferdig er at mennesker blir ofre i en krig de ikke selv har et ansvar for. @

Dette er en del av krigens ondskap.

Derfor er drapet på Bilal Hammoud også påminnelse om at vi alle kan bli utsatt for terror, og betydningen av vi som mennesker står opp for fred og mot urett alle steder der den skjer. Vi er alle mennesker – vi er alle like mye verdt.

Jeg fikk selv min stefar, Tore drept for 3 år siden i terrorangrep, på In Amenas i Algerie. Det var forferdelig fra terroren startet til beskjeden om at han var drept kom. Deretter var det bare trist. Jeg gråter lettere i dag. Jeg kjenner oftere savn.

Det som gjorde sorgen lettere for oss i familie var fortellingene fra alle menneskene han betydde noe for. Alle som fortalte historer, beskrev smilet, alle som delte sorgen og viste oss at han vi var så glad i og stolte av var så uendelig mye mer, for så mange flere enn det vi kunne vite. Vi kunne dele våre minner – og få del i andres minner. Vi kunne dele sorgen og da ble den litt lettere å bære – sammen.

For det er inderlig lett å la seg overmanne av hat, mot alle som kunne gjort noe, som burde gjort noe for å hindre drapet og alle som sto bak. Det er så lett å la seg spise opp av hat slik at det ikke blir plass til alle de vakre minnene om tiden vi er så takknemlige for at vi fikk sammen. Minnene som gjør at vi kan bæres videre i livet av det gode.

Derfor er det fint å samles i dag og lytte til hverandre. Og dere som sørger, kan gi andre del i sorgen og dele med de som ikke er her, så Bilals barn som vokser opp får vite hvem faren var for andre og gjøre det til sin historie om sin far.

Hvem er nordmenn har Bilals bror spurt? Sannheten er at ulike mennesker og ulike politikere vil gi deg ulike svar: Mitt svar er: Alle som har norsk pass eller alle som føler seg som nordmenn er nordmenn som nordmenn flest. Min far, Stig Holmås, har krevet det dikt om hvordan vi skaper et godt samfunn – det heter Folk flest

Folk flest

Folk flest

er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg

stort sett fint mot hverandre.

Dette

er et godt utganspunkt.

Bilal var en av oss – en av folk flest – som smiler og hilser oppfører seg stort sett fint mot hverandre.

Nå er vi et fattigere land fordi vi har mistet en av dem som smilte og hilste.

Jeg lyser fred over Libaneseren, nordmannen og naboen Bilal Hammouds minne.

Energi, Innlegg, Miljø, Næring, Verden

På tide med oljekutt

December 21, 2015

Jeg hadde dette innlegget på trykk i Klassekampen 19. desember 2015.

Bjørgulv Braanen argumenterer i sin leder i Klassekampen 17. desember mot å kutte i den norske oljeproduksjonen. Det er et argument for klimaendringer.

I følge FNs klimapanel inneholder de påviste reservene av fossil energi i verden fem til ni ganger så mye CO2 som det vi kan tillate å slippe ut om vi skal hindre mer enn to grader oppvarming. Nå har verdens ledere skjerpet ambisjonene. Vi skal hindre mer enn 1,5 graders oppvarming.

Spørsmålet er hvilke fossile ressurser som skal bli liggende for å nå klimamålene. I hvert fall ikke de norske, mener Braanen.

Argumentet er at det er forbruket, ikke produksjonen, av fossil energi som må kuttes.

Men om vi lar oljepumpene gå helt til verden ikke føler behov for fossil energi, så hindrer vi ikke de menneskeskapte klimaendringene. Braanen mener at om Norge kutter i sin fossile energiproduksjon, så vil andre land bare øke sin. Forskningsrapporter fra blant annet SSB betviler dette.  Og til syvende og sist er klimakampen også et spørsmål om fordeling.

Den rike delen av verden har bidratt med omtrent to tredeler av klimagassene som er sluppet ut i atmosfæren siden den industrielle revolusjonen. Tidligere tiders energibruk har dannet grunnlaget for veksten i rike land. Hvem skal få lov til å slippe ut CO2 i framtiden? Hvem skal få tjene enda mer penger på fossil energi? Er det rike land som Norge? Få fattige land vil mene det. Da blir det mindre igjen av karbonbudsjettet til dem. Og bryter vi karbonbudsjettet, så bryter vi klimamålene vi har satt oss.

Derfor må Norge så raskt som mulig styre mot null utslipp. Fortsatt leting etter olje og gass, betyr det motsatte. Det er riktig som Braanen sier at verden også i framtiden vil føle behov for olje og gass. Slik vil det være helt til vi bestemmer oss for et virkelig grønt skift. Teknologikompetansen vi har bygd opp i oljealderen må nå ta oss inn i nullutslippssamfunnet.

Beskjeden fra Paris er at alle land må gå hjem og gjøre det de kan for å kutte sine bidrag til klimautslipp. Norges største bidrag er oljeproduksjonen vår.

Foto: Jarle Vines (1982)

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Heia Tunisia!

December 15, 2015
IMG_8620

Torsdag 10. desember fikk Dialogkvartetten fra Tunisia Nobels fredspris etter å ha blitt nominert av meg og Åsmund Aukrust, godt hjulpet av Ingrid Aune og Idunn Myklebust med å skrive anbefalingen.

Her er kronikken jeg og Åsmund skrev og fikk på trykk, her er oppslaget om å heie på Tunisia og her er appellen jeg holdt på fakkeltoget den 10. desember foran nordmenn og tunisisk-europeere. Fantastisk moro!

Heia Tunisia!

Hallo venner av fred og demokrati

Hallo venner av at folk skal få styre sin egen fremtid

Hallo venner av Tunisia

 

Aldri har jeg vært så ydmyk som da jeg fikk beskjeden om at Dialogkvartetten hadde vunnet fredsprisen

Aldri har jeg vært så stolt som da de mottok prisen i dag.

Aldri har jeg følt at en fredspris – har så mange bak seg som fortjener å få prisen.

 

Det vakreste ved Norge springer ut at den samme kjernen som det vakreste ved Tunisia.

 

Når folk spør meg om hva som er det vakreste med Norge – Ikke Bryggen i Bergen eller midnattsolen sett fra Lofotveggens nordside, det er ikke Hardangerfjorden eller utsikten fra Holmenkollen.

Det er at vi er et land som ennå har relativt små forskjeller.

Jeg vil lese et dikt av min far Stig Holmås om hvorfor:

Det heter:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

 

Den sultne ser ikke det vakre.

Den trette orker ikke elske.

 

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Det vakreste med Norge springer ut av at fagforeninger har kjempet for at arbeidsfolk skal ha sin rimelige andel av verdiene som skapes og at arbeidsgiverne har samarbeidet om det mot å få fred.

Sammen med det blomstrende organisasjonslivet som samler oss som folk og lar oss sette inn kreftene der vi selv føler vi kan bidra.

Det vakreste med Tunisia springer ut av det samme. I Jasminrevolusjonen. Samarbeidet mellom folk og folket sine organisasjoner. Fagbevegelse og arbeidsgivere, menneskerettighetsaktivister og advokater – som med folkelig støtte loste Tunisias politikere gjennom det vanskelige farvannet det er å få forankre en grunnlov i det folkelige dyp uten å havarere i forsøket.

Men de lyktes, som våre organisasjoner har lyktes i Norge

Samtidig har jeg en uro for fremtiden:

Når bombene faller er det vanskelig å huske de steder der det kan øynes håp.

I skyggen av kamerastativene som tar bilder av en verden som brenner er det vanskelig å få øye på folkene som kjemper hver eneste dag for å beholde og forbedre demokratiet der de bor.

For:

Hvis du skal bekjempe IS og brutale diktatorer i Midøsten skal du støtte Tunisia

Heller enn å bombe IS i Syria – burde verden bruke kreftene på å støtte jobbskaping og reformer for å fordype det Tunisiske demokrati.

Heller enn å bombe IS burde pengene brukes til å hjelpe Tunisia forebygge terrorangrep.

Heller enn å bombe – burde pengene investeres i fremtiden til det Tunisiske folk.

Hvis du skal bekjempe diktaturene i Midøsten – skal vi støtte det Tunisiske folket i å skape det fremste arabiske demokratiet. Ingenting er mer torn i øyet på kongene i Saudiarabia og Juntaen i Egypt enn et selvsikkert og stolt arabisk demokrati i Tunisia bare noen timer unna.

 

For ingenting er farligere for diktatorer enn kneblet og kuet befolkning  – med håp!

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Barnearbeidsfri sone

December 10, 2014

Regjeringen har hyllet Nobelprisvinner Kailash Satyarthis arbeid. Nå må ord følge handling.

Offentlig sektor er den største og mest innflytelsesrike kunden i Norge med innkjøp av varer og tjenester for over 400 milliarder kroner årlig. Som en stor innkjøper følger det et betydelig ansvar for å sikre anstendige arbeidsforhold for arbeiderne som produserer varene som kjøpes inn. Norske sykehus importerer for eksempel kirurgiske instrumenter og tekstiler produsert i land der risikoen for barnearbeid er stor.

Tvangsarbeid. Fagforeningsknusing. I den globaliserte vareproduksjonen skjer omfattende brudd på grunnleggende rettigheter. Mye av det kirurgiske utstyret i verden blir produsert i Pakistan under svært dårlige arbeidsforhold. Og hvem syr klærne til soldatene i forsvaret og sykepleierne på norske sykehus?

Det gjenstår mye i kampen for anstendige arbeidsforhold for verdens tekstilarbeidere. I Bangladesh i fjor døde over 1100 tekstilarbeidere da bygningen de arbeidet i, kollapset. Jenter som overlevde kunne hjerteskjærende fortelle at fabrikkledelsen truet dem tilbake inn i en utrygg bygning.

En av dem var et barn, yngre enn den nasjonale minstealderen for å jobbe i fabrikk.

Nobelprisvinner Kailash Satyarthi mener barnearbeid og fattigdom er en ond sirkel og en fattigdomsfelle som undergraver framtiden for barn og unge. Satyarthi har vært en sentral aktivist for å få på plass konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid.

Kampen mot barnearbeid er en av vår tids viktigste globale utfordringer, uttalte statsminister Erna Solberg da Nobelprisen til Satyarthi ble kjent. Da må ord følge handling.

I dag er ikke offentlig sektor i Norge pålagt å hindre innkjøp av varer produsert gjennom de verste formene for barnearbeid. For fremtiden er det helt uakseptabelt. Det offentlige er en stor og profesjonell innkjøper Dersom statsminister Erna Solberg påla alle offentlige virksomheter å stille etiske krav ved store innkjøp, ville det vært et viktig norsk bidrag for å bekjempe barnearbeid og uverdige arbeidsvilkår i verden.

Juridiske utredninger har vist at det offentlige har mulighet til å stille etiske og sosiale krav i offentlige anskaffelser og ved tildeling av kontrakter, så sant de etiske kravene ikke er formulert på en diskriminerende måte.

Å stille krav til at de mest grunnleggende internasjonale konvensjoner om anstendig arbeidsliv skal overholdes, slik som forbudet mot barnearbeid og tvangsarbeid, burde det være mulig å samles om. Stadig flere oppdragsgivere vurderer å innlemme etikken allerede i kvalifikasjonskravene for å få lov til å delta i anbudskonkurranser.

En slik fremgangsmåte er mindre ressurskrevende og det blir enklere å diskvalifisere useriøse leverandører, enten det gjelder arbeidsforhold i sør eller svart arbeid her hjemme.

For få offentlige virksomheter vurderer etikken når de kjøper inn store partier med varer, men det fins hederlige unntak. Helse Sør-Øst utestengte nylig halvparten av tilbyderne fra en konkurranse om å levere kirurgiske instrumenter. Enkelte av tilbyderne klarte ikke å dokumentere sin vilje og system for etikk bakover i leverandørkjeden, og andre ble derfor valgt.

Helseforetaket utfører også kontroller av leverandører som får tildelt kontrakter. Slike stikkprøver er ingen garanti mot at barnearbeid og uverdige arbeidsforhold forekommer, men det øker presset på å levere varer produsert på en anstendig måte.

Tross engasjementet mot barnearbeid, er det grunn til å frykte at regjeringen vil gå stikk motsatt vei. Den største fienden til etikk- og miljøkrav er jaget etter forenkling. Det fins gode grunner til å forenkle anbudsprosesser, og flere måter å gjøre det på, men dersom forenkling betyr at etikken droppes, blir livet vanskeligere for vanlige folk som lager varene offentlig sektor trenger. Det kan vi ikke akseptere.

Folk i Norge er i ferd med å våkne og skjønne at arbeiderrettigheter i fattige land også er vårt ansvar. Tidligere i år dro tre norske ungdommer til Kambodsja for å jobbe på fabrikk.

Ved hjelp av Aftenposten TV fikk vi se dem gråte fordi de skjønte at arbeiderne, det er folk som oss. Uten våre rettigheter. En av ungdommene, Frida Ottesen, deltar på seminar på Stortinget i dag for å fortelle norske politikere at arbeidere i sør trenger vår solidaritet.

Dersom statsminister Erna Solberg møter fredsprisvinner Satyarthi med et løfte om å gjøre sin del av jobben mot barnearbeid og for anstendige arbeidsforhold, ville det vært den beste gaven nobelprisvinneren kunne fått. La oss gi ham den.

168 millioner barn står hver dag opp for å gjøre seg klare til å gå på jobben. Om lag 85 millioner av disse barna, altså mer enn halvparten, jobber under farlige forhold.

Tenk om det var ditt barn.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2014.

Energi, Miljø, Verden

Kongen bedre enn Erna

October 8, 2014

Bilde: Åpningen av Stortinget 2. oktober 2014 av Sverre Chr. Jarild/Stortinget (Some Rights Reserved)

Her er innlegget jeg holdt i trontaledebatten der jeg kritiserte Erna Solberg for å droppe klimamålene Stortinget har vedtatt.

Torsdag i forrige uke sto kongen her i salen og sa at regjeringen vil «forsterke klimaforliket». I dag kunne vi høre Erna Solberg si at nei, vi må være edruelige, det blir vanskelig å nå klimamålene. Kan statsministeren forklare meg hvordan det går an både å forsterke klimaforliket og samtidig ikke nå klimamålene? Sier statsministeren at kongen tar feil? Sier statsministeren at kongen fører Stortinget bak lyset?

Vi må huske at den eneste grunnen til at Erna Solberg sitter i den stolen der, er at hun lovet Venstre og Kristelig Folkeparti å forsterke klimaforliket. Jeg beklager, men med respekt å melde er det ikke mye å se til at noe har skjedd for å gjøre akkurat det.

Det som er sikkert, er at når verdens ledere samles på klimatoppmøtet i Paris neste år, kommer det ikke en klimaavtale som pålegger oss klimaforpliktelser. Alle som har fulgt utviklingen, vet at vi i beste fall får en avtale der alle land forplikter seg til å delta på en klimadugnad der vi tydelig spiller inn hva det er vi har tenkt å bidra med fram til 2020 og 2030.

Så langt har vi en stolt statsminister som inviterer til klimadugnad, men som ikke stiller opp selv. I ett år har hun gjentatt frasen om at regjeringen skal forsterke klimaforliket, uten å fylle den med innhold. I et halvt år har hun og miljøvernministeren skrytt av at de har fått laget en liste hos Miljødirektoratet over hva som skal til for å nå Norges klimamål. Men i løpet av det halve året som har gått siden listen kom, har de ikke fremmet ett eneste av de foreslåtte forslagene for Stortinget – ikke ett.

Nå er det nok. Når ikke regjeringen har tenkt å bidra til Norges klimadugnad, må Stortinget lede an i å gjøre det. Derfor fremmer SV i dag forslag basert på Miljødirektoratets anbefalinger, som vil ta over halvparten av innsatsen av det som skal til for å nå Norges klimamål innen 2020. Målene Stortinget har bestemt, er kutt i utslippene i oljesektoren, at det offentlige stiller krav om nullutslipp fra alle busser, biler og andre ting som det offentlige kjøper, gjennomføring av elbilrevolusjonen fram til 2020, som vi allerede er svært godt i gang med, samarbeid med industrien om kutt og fjerning av all fyring med fossil olje – ikke bare litt av fyringen med fossil olje, som Erna Solberg lovet landsmøtet sitt. Hvis Erna Solberg mener det blir vanskelig å nå målet, har hun hastverk med å komme i gang med det som kan gjøre at vi når det målet.

Etter årets trontaledebatt er det bare å konkludere med at kongen var bedre enn statsministeren. Vi trenger en statsminister som kommer tilbake og sier: Klimamålene skal nås.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Feriepenger til demokratistøtte

September 28, 2014
tunis

Foto: Amine Ghrabi (Some Rights Reserved)

Har du noen gang tenkt på at feriepengene dine kan gå til å støtte økonomien i et nytt demokrati? Eller bidra til å utsette styrtingen av en kjip diktator?

Her er kommentaren jeg skrev i BT, søndag 28. september, om hvorfor min neste feriereise går til Tunisia.

Har du noen gang tenkt på om ferien din er med på å støtte demokrati eller en kjip diktator?

Vi nordmenn brukte over 76 milliarder kroner på feriereiser utenlands i fjor. Bare to år tidligere brukte vi 15 milliarder mindre, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Vi brenner med andre ord av mer og mer penger på ferie, og reiser på lengre og lengre turer.

I gjennomsnitt planlegger en norsk husstand å bruke i underkant av 40.000 kroner på ferieopphold i år. Det er mye penger, og penger er makt. Likevel tror jeg både du og jeg har tenkt lite over hvilke politiske konsekvenser feriepengebruken vår har. Det er tross alt hvor det er sol, bra badetemperaturer, pris og kulhetsfaktor som er det viktigste for oss når vi velger reisemål.

Det tenkte jeg og, helt til jeg havnet midt oppi i den arabiske våren i 2011, på badeferie i Hurghada i Egypt.

Den arabiske våren startet som vrede og protest mot sosial ulikhet og autoritære ledere. I Egypt ble det ropt i gatene: «Brød, frihet og sosial rettferdighet!» – og diktatoren ble styrtet. Nå er generalene tilbake ved makten, mer brutale enn noensinne. Andre steder protesteres det fortsatt, som i Bahrain, mens krig, kaos og råskap har tatt over scenen i Irak og Syria. Men la oss for et øyeblikk forlate lidelsene og dra tilbake der det hele startet.

Vi befinner oss i gatene i den provinsielle byen Sidi Bouzid i Tunisia for knappe tre år siden. Den desperate og fattige grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi setter fyr på seg selv etter å ha blitt trakassert av lokale myndighetspersoner. Tunisia reiser seg, og snart protesterer hele landet mot diktator Ben Ali. Staten svarer med forbud mot forsamlinger, tåregass og vold. Så endrer historien raskt kurs. 14. januar 2011 kommer de forløsende ordene på Twitter: «Han har flyktet!». Diktator Ben Ali gir opp, setter seg på flyet – med kurs mot landflyktighet i et annet diktatur, Saudi-Arabia.

I dag topper ikke akkurat situasjonen i Tunisia nyhetssendingene. Mediene følger etter krigene, ikke fredelig utvikling. Dermed befinner vi oss i stedet igjen i en diskusjon der Norge vurderer å bidra militært for å løse krisene i Midtøsten. Denne gangen i Irak. Som så ofte før dominerer kortsiktig militærbruk debatten, fremfor de langsiktige planene for politiske løsninger.

I en slik situasjon vil jeg minne om de stedene der situasjonen er blitt bedre, ikke verre. Vi burde bruke mer tid på å lære noe av landene som har klart å kaste diktaturet uten å ende opp i krig. Vi burde bruke mer av kreftene våre på å sørge for at nettopp disse landene lykkes, til å støtte land på vei ut av krig, slik at de opplever freden og demokratiet som reell fremgang i hverdagen.

Tunisia var starten på det arabiske opprøret, og her lever håpet fremdeles. I Tunisia foregår det nå et demokratisk ordskifte. Ulike grupperinger, fra islamister til fagbevegelse, deltar i en nasjonal dialog om Tunisias fremtid. Jeg har selv møtt nyvalgte parlamentarikere som ønsker å slippe å betale tilbake gjelden fra diktatorens tid. Penger som ikke kom folk flest til gode, og som de føler er urettferdig å betale tilbake. Skritt for skritt går de opp sitt eget demokrati, selv om det finnes nok å kritisere. Til høsten er det valg, og organisasjoner er nå nervøse for om et gryende demokrati klarer den store oppgaven det er å gjennomføre frie og rettferdige valg. Mye kan gå galt. De trenger all støtte og oppmerksomhet de kan få. Folk trenger tryggheten som ligger i å vite at de blir sett.

Få ting krever mer mot enn massemobilisering i diktaturer. Kampen mot diktatoren i Tunisia kostet menneskeliv. På toppen av dette tapte Tunisia turistinntekter. Verdensbanktall viser at turistbesøk falt med over 30 prosent fra 2010 til 2011. Nå stiger tallene igjen, men det er et paradoks at landet tjente betydelig mer på turisme da de var et diktatur, enn det dagens gryende demokratiske Tunisia gjør.

Tunisia er ikke det eneste diktaturet vi nordmenn har frekventert. Spania var diktatur da vi begynte våre første sydenturer dit, og i det populære reisemålet Thailand har militæret tatt makten for n’te gang.

Under revolusjonen i Egypt pekte drosjesjåføren min opp på hotellene langs veien, og fortalte om hvordan det var diktatorenes støttespillere som fikk anledning til å utvikle hotellene og bli rike på turismen.
Verden har dessverre altfor mange politikere og andre maktpersoner som mener at makt er noe du kan klamre deg fast til uten å be om fornyet tillit fra befolkningen. Vi i den vestlige verden har altfor ofte vært vennlig innstilt til diktatorer langt borte, så lenge det har gavnet våre økonomiske eller sikkerhetspolitiske interesser. Slik kan vi ikke fortsette. Uansett om du reiser til et demokrati eller til et diktatur, eller alt imellom, er det bra å snakke med folk og prøve å forstå landet og folket du besøker.

Men som ihuga demokrat synes jeg i tillegg det er noe vakkert ved det å tenke på at mine feriepenger kan brukes til å støtte land og folk som strever for å kaste av seg diktaturets åk, og bygge en ny demokratisk fremtid.

Et folk som klarer det mesterstykket det er å kaste en diktator, fortjener ikke å tape penger fordi turistene uteblir. Det er selvsagt naivt å tro at én ekstra turist vil utgjøre en stor forskjell, men dersom vi er mange som sammen gjør et bevisst valg, kan det bli penger i kassen. Derfor er min oppfordring: La oss heie på Tunisia, sende valgobservatører til høstens valg og legge inn søk på Tunisia neste gang vi velger feriemål.

Min neste sydentur går Ikke til Egypt, ikke til Thailand. Den går til Tunisia.

Innvandring, Integrering, Miljø, Oslo, Verden

Stereokjærlighet – Om å elske to byer

December 22, 2013

Jeg er heldig som kan elske både Bergen og Oslo og reise fritt imellom begge byene uten nevneverdige problemer. Litt mer trøbbel får du hvis du har australsk far, iransk mor og er født og oppvokst i Norge.

Jeg skrev om dette i Bergens Tidende 22. desember 2013.

Er det lov å elske to byer? Er det lov å elske to land?

Hva er best med Bergen? Det er vanskelig å velge, men lite er for en utvandret bergenser som gjensynet med byen på Buekorpsenes dag.
Når jeg går i prosesjonen av buekorpsene med sine gamlekarer gjennom sentrum og de prestisjetunge konkurransene om hvem som er byens beste tamburmajor og hvem som er byens beste fanebærer avholdes – DA gløder mitt patriotiske bergenshjerte.
Men i Oslo kan jeg ta sesongens første skitur i begynnelsen av november! Det er intet mindre enn utrolig kult.
Det skjer bare ikke langs kysten på Vestlandet, men i Oslo er det mulig. I den deilige byen, bare et steinkast unna skogen. Hvor du kan gå fra kald utepils i solen på Karl Johan til skogstur i Østmarka på knappe 20 minutter.
Like raskt går det til badestranden. I Oslo krabber alle vintertryner ut i parkene på vårens første soldag, mens politiet tolerant overser alle ølbokser i piknikkurvene. Herlig!
Det sies at det er to ting du ikke kan bytte ut; foreldre og fotballag. Jeg regner meg som bergenser og «diehard» Brannsupporter.
Likevel: Jeg har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Oslo. De ville ha meg som stortingsrepresentant, og her bor min kone. Derfor er jeg osloboer også.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det vakreste med Norge er utsikten fra Storevarden over Vidden, eller markedet under Vaterlandsbroen med det yrende livet langs Grønlandsleiret når solen skinner i Oslo. Det skjer ofte.
Når jeg drar fra Bergen, sier jeg at jeg skal hjem til Oslo. Og når jeg drar fra Oslo, kommer jeg hjem til Bergen. Jeg elsker begge steder.
Og det er helt greit! Jeg er heldig som har lojalitet til to byer. For hvis du ikke elsker to byer, men to land, blir du tvunget til å velge.
Først tvinger systemet deg til å velge; I Norge er det i utgangspunktet ikke lov med dobbelt statsborgerskap. Hvis du eller familien din har innvandret til Norge, må du velge om du vil ha statsborgerskap i Norge eller i landet du opprinnelig kommer fra.
Ingen «ja takk, begge deler» her. Norge er ett av ni europeiske land som ikke tillater dobbelt statsborgerskap. Flere har beskrevet hvordan det føles å måtte gi avkall på statsborgerskapet sitt for å bli «helt norsk».
Jill Walker Rettberg, professor ved UiB, gjorde det senest i august i år, i denne avisen. Hun sammenligner det å ha bånd til flere kulturer med det å elske begge sine foreldre, og føle tilhørighet til og lojalitet for både fars og mors familier. Å velge land er like smertefullt som å velge forelder.
Jeg har en venninne som har vært så heldig å få dobbelt statsborgerskap gjennom et av unntakene som finnes i lovverket.
Hun kan reise hjem til sin far i Brasil og være hos ham så lenge hun vil, uten å måtte søke om visum. Og hun kan stemme ved nasjonale valg i Brasil og påvirke hvilket samfunn familien hennes skal leve i.
Men hun er SV-er, er engasjert for likestilling, går dør til dør i valgkampen med strikkegenser, og mener det fineste med skituren er kvikklunsjen og kakaoen. Hun er ikke noe mindre norsk fordi hun også har et brasiliansk pass.
Det andre valget du må ta er kulturelt. Men det er ikke lett. «Jeg har vært og kommer alltid til å være en utlending. Ikke bare i Norge, men i Pakistan også. Vet dere hvor fucked up det er?», skrev skuespiller Abubakar Hussain i et innlegg i Dagbladet i april.
Ja, det er fucked up. Abubakar er ikke norsk i Norge, han har både andre tradisjoner og annen hudfarge, og han er ikke pakistansk i Pakistan, fordi han snakker så annerledes. Hva er han da?
Det er vel få som vil si at innbyggerne i Minnesota er mindre amerikanske, selv om de har et lutefiskkonsum langt over gjennomsnittet. Mange med norske røtter har bosatt seg i den nordlige staten, og mange holder på familietradisjonene.
«Trær har røtter, mennesker har føtter» skal Salman Rushdie ha sagt. Vi er skapt for å flytte på oss. Men jeg tror vi blir tryggere mennesker om vi får lov til å ha med oss røttene våre.
Det kan til og med være en styrke. Barn som vokser opp i en indisk verden hjemme (hvor en kanskje snakker indisk språk og spiser indisk mat) og lever i en norsk verden ute (der de snakker norsk og lever i norsk kultur) kan bygge seg en sterk kulturell kompetanse.
Jeg har sett det mange ganger i Oslo. Ungene blir språklig sterkere, flinkere til å oversette og forstå kulturelle koder og gode til å tilpasse seg. Dette er egenskaper som er viktige i en stadig mer globalisert verden.
Tenk om vi kunne latt disse ungene bygge trygge doble identiteter og oppmuntret og tatt i bruk den ressursen de er.
Tenk om ungene på Ny-Krohnborg skole kunne hatt arabisk som valgfag, med den prestisjen det ville gitt dem som kommer fra arabiskspråklige land. Det ville gitt ungene et stort konkurransefortrinn i et næringsliv som skriker etter språkkompetanse.
Jeg synes det er så sprøtt med politikere som insisterer på at elever skal ha andre fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men som ikke ser verdien av å legge til rette for at elever som kan bli enormt gode i russisk, vietnamesisk eller etiopisk skal få bli nettopp det. Enormt gode.
Jeg er imot at folk skal tvinges til å velge. Jeg er for valgfrihet, og ville aldri valgt mellom Bergen og Oslo.
Det må finnes mange måter å være norsk på, akkurat som det finnes mange måter å være osloboer på. Det gjør ikke folk mindre lojale borgere av verken Norge eller Oslo om de får være seg selv helt – ikke bare stykkevis og delt.
Det er lett å elske Norge for den fantastiske naturen, barnas 17. mai, den trygge velferdsstaten, små forskjeller mellom fattig og rik, brunosten og gode venner (når man først blir kjent med folk).
Jeg tror jeg vil elske Norge for alle disse grunnene, og flere, hvis jeg skulle ende opp i utlandet. Men jeg ser for meg at jeg vil kunne komme til å elske Tyrkia for de modne dadlene, den fantastiske maten og storfamiliekulturen der alle tar vare på hverandre.
Jeg kunne elsket Pakistan for de overdådige Bollywoodfilmene og ekstreme fjell som langt overgår de norske. Og jeg kunne uten tvil elsket de travle gatene i Tokyo – bygutt som jeg er.
Da jeg skulle begynne som student ved Norges Handelshøyskole i Bergen, sa daværende rektor, Victor D. Norman, i sin hilsningstale til oss, at vi måtte være glade for at det regner så mye i Bergen. Ellers hadde byen vært oversvømt av østlendinger.
Jeg er litt fornøyd med at alle østlendingene ennå ikke har oppdaget Bergens fortreffelighet. Men jeg sier som min far Stig, i boken «Regnbyen»: - Hvis du føler deg som bergenser – er du bergenser.
Heldige er vi som får lov å elske to byer.

 

Innlegg, Miljø, Verden

Den gylne klimaregel

November 20, 2013

Vi må stoppe de farlige klimaendringene. Skal vi nordmenn klare å gjøre vår del av jobben, må vi forstå at vi er en del av problemet, før vi kan bli en del av løsningen. Seinest i dag hadde jeg på besøk en skoleklasse som lurte på hvorfor det ikke kommer på plass en klimaavtale når alle er enige om at problemet er så stort. Svaret mitt er at det handler om fordeling. CO2-utslipp henger gjennom historien nøye sammen med økonomisk utvikling. Den samme utviklingen som vi har opplevd ønsker nå andre.  Derfor er det at hver og en av oss nordmenn forurenser mer enn tre ganger så mye som jorden tåler en klar beskjed til å se oss selv i speilet og begynne å gjøre noe – raskt, både ved å kutte våre egne utslipp og hjelpe utviklingslandene til en fossilfri utvikling. Dette skrev jeg om i Bergens Tidende 20. november 20013.

Det er på tide å bruke den gylne regel på våre egne klimautslipp.

Jeg husker godt konfirmasjonsundervisningen fra da jeg var liten. Vi lærte om den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Folk og religioner og livssyn over hele verden har den i et utall varianter.
Det er en utrolig bra grunnregel. Ikke mobb hvis du ikke synes det er kult å bli mobbet. Ikke snyt på skatten, hvis du ikke synes det er greit med trygdemisbruk (ikke gjør det uansett!) Smil til bilisten som stopper ved fotgjengerfeltet, hvis du selv blir blid når andre smiler til deg. Hvis vi er helt ærlige med oss selv, er det ingen som liker verken mobbing, trygdemisbruk eller sure folk.
Den gylne regel bør brukes mer. Både i trafikken og i politikken. Problemet er at vi ikke bruker den gylne regelen på vår generasjons største utfordring; klima­endringene. Det må vi begynne med, slik:
Vi skal ikke forurense mer selv, enn vi vil at andre skal forurense. Slik kan vi stoppe de farlige klimaendringene.
Norge er et av verdens mest energi­forbrukende land pr. innbygger, og det har gjort oss rike. Min tippoldefar og oldefar drev begge med kraftutbygging i Norge. Strømmen la grunnlaget for industrialisering og vekst. Fagbevegelsen og venstre­siden sørget for at veksten ble fordelt godt.
Vi tenker at energien vi bruker i Norge i dag kommer fra vann, men meste­parten av energien vi bruker på å få hjulene til å gå rundt kommer fra olje, kull og gass. Bilens bensin, gasskraftverkene på sokkelen, oljen til oppvarming.
I verden som helhet kommer faktisk 85 prosent av energien som brukes fra fossile ressurser. Og her er vi ved roten av klimaproblemet.
Det høres jo rimelig ut at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler, og like stort ansvar for ikke å forurense mer. Gjør det ikke?
Likevel er det ganske få både på og utenfor Stortinget som vil bruke den gylne regel på denne måten. Politikere og folk på gaten har hørt mye om hva klimaendringene vil bety for jorden. Likevel er vi ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Hvorfor?
I boken «Thinking, fast and slow» skriver psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahnemann at mennesket har en tendens til å redusere store og kompliserte spørsmål til enklere spørsmål det er lettere å håndtere.
Det er den mekanismen som gjør at jeg alltid velger Zalo når jeg er i butikken. Istedenfor å besvare det relativt kompliserte spørsmålet «hvilket oppvaskmiddel er best?», som innebærer å gjøre en jobb for å undersøke hvilket som gir best resultat, holder jeg meg til å svare på hvilket oppvaskmiddel jeg liker best. Det er altså Zalo. Sikkert på grunn av reklamen.
Slik tror jeg vi opptrer ofte. Også i klima­politikken. Spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimaendringene er komplisert. Spørsmålet om vi tror på dem er mye enklere. Noens magefølelser sier kanskje at menneskeskapte klimaendringer ikke er reelle og at vi ikke trenger å gjøre så mye nå, men det er de og det må vi.
Som utviklingsminister reiste jeg til Niger og møtte unge mødre med underernærte barn som ble rammet av tørken. Jordbruket blir rammet av klimaendringene og jeg så bokstavelig talt konsekvensene inn i øynene. President Mahamadou Issoufou fortalte meg at mens det før var tørke hvert tiende år, rammes Niger, som er helt på bunnen av FNs utviklings­rangering, nå hvert annet og tredje år.
I El Salvador traff jeg miljøvernminister Herman Rosa Chávez, som fortalte om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer. På 1970-tallet hadde El Salvador én tropisk storm, som kostet mellom tre og fem prosent av verdiskapningen i landet. På 80-tallet var det to. På 90-tallet var det fire. Det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 prosent av statsbudsjettet deres.
Skulle vi oversatt til norske forhold ville det bety omtrent like mye som Norge bruker på forsvar, utviklingshjelp og sykehusene til sammen.
Menneskeskapte klimaendringer er virkelige. De er godt dokumenterte og de rammer folk. Men det er ikke Ola og Kari som rammes hardest av klimaendringene. Det er Mauricio og Mariama.
Skal vi følge en gyllen klimaregel kan vi ikke i Norge fortsette å slippe ut to og en halv gang mer klimagasser enn gjennomsnittsmennesket, åtte ganger så mye som en gjennomsnittsinder og 100 ganger så mye som folk i Niger.
Vi kan ikke fortsette å late som om vi ikke skal ta vår andel av jobben med å redusere verdens fossile utslipp, og da er det enkelt å se hva det første Norge kan gjøre for å kutte.
Norge er verdens tredje gasseksportør og verdens syvende største oljeeksportør. Hva vi gjør betyr noe.
Klimakonsekvensene av å brenne oljen og gassen Norge pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker. De er omtrent en milliard.
80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
Vi må la oljen ligge til seinere. Vi må la være å åpne nye områder og trappe ned oljeinvesteringene. Hodene og pengene vi frigjør, setter vi i arbeid i fremtidsrettede arbeidsplasser.
Vi må drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Som fossilnasjon må Norge være med på å ta omstillingen i vår egen oljeindustri. Vi kan ikke bare peke på andre land. Vi må ta de tøffe valgene.
De lærer om den gylne regel fremdeles, dagens konfirmanter. Jeg spurte dem på Lindås i fjor.
Det er bra, men når tør vi bruke den på oss selv?

Innlegg, Miljø, Oslo, Rettferdighet, Verden

Den trette orker ikke elske

May 2, 2013
heikki youngstorget

“Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo. Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet. Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.” Dette var 1. mai-talen jeg holdt på  Youngstorget i går.

 

Hallo Youngstorget!

Jeg vokste opp i et hjem der 1. mai var like viktig som 17. mai.

Noen vil kalle det indoktrinering, jeg vil kalle det en sunn oppvekst.

Den fantastiske dikteren Stig Holmås, min far altså, har skrevet om sunn oppvekst. Han har skrevet:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

En applaus for fagforeningene og min far.

 

Jeg vokste opp i et hjem der jeg lærte å slåss mot høyresiden og å alltid ta de svakes parti.

Derfor fyrer jeg meg skikkelig opp ved tanken på at Fremskrittspartiets for første gang kan ta regjeringsmakt i Norge

Siv Jensen –– sier at hun har to store politiske helter. Ronald Reagan og den andre Margaret Thatcher.

Jeg vil ikke ha en partileder i regjering som styrer etter ordtaket:

«Hva ville Margaret Thatcher gjort?»

 

Min far lærte meg å elske den søte lukten av stor kjærlighet.

Men – Det blir ikke mye kjærlighet i et samfunn der Siv Jensen sier fritt frem for midlertidig ansettelse, privatisering og markedsfundamentalisme.

Det blir ikke ikke tid til å elske for heltene i velferdsstaten som blir satt ut på anbud av høyresiden, må arbeider hardere og aldri får fulle stillinger.

Opp mot Siv Jensen og Erna Solberg står vi her – vi som krever at folk skal ha rett til heltid, så de kan få lån til bolig og være trygge. Vi som krever at folk skal ha rett til full jobb med anstendig lønn og pensjon, så de slipper å løpe fra deltidsjobb til deltidsjobb. Vi som insisterer at det å ha Europas laveste arbeidsløshet ikke kommer av seg selv, men fordi vi setter hensynet til folk sin trygghet først.

Siv Jensens er min hovedfiende i valget til høsten – valget står mellom anti-solidaritet og solidaritet og det er vi her som er på den gode siden.

 

Vi vet hvordan arbeidslivet i Norge var før fagforeningene vant fram.

Da arbeiderne på Christiania Seilduksfabrikk og Akers mekaniske verksted streiket i 1884 fordi de ble kuttet 10 prosent i lønn mistet de ikke bare livsviktig inntekt. De mistet og stemmeretten ved valg. Men de ga ikke opp, for ansatte ved andre bedrifter betalte inn til streikekassen så de kunne streike.

De kjempet kampen for demokrati og rettferdighet. De lærte oss å stå sammen for å vinne. De lærte oss solidaritet.

Trengte de en regjering som sa: ”Hva ville Margaret Thatcher gjort”

Derfor står vi i dag sammen med venstreside og arbeidsfolk over hele verden.

Med Spansk arbeidsløs ungdom som må betale prisen for at bankene gamblet vekk fremtiden deres.

Med gjennomsnittsamerikaneren som har stått stille i reallønn siden søttitallet fordi all veksten har gått til den rikeste prosenten  som velter seg i uanstendig luksus.

For vår solidariteten stopper ikke ved landegrensene.

1 mai er en internasjonal kampdag.

Se på lappen på klærne deres – hvor kommer den fra? På min genser står det Bangladesh.

I dag vil jeg at dere skal sende tankene deres til Bangladesh. Til arbeidsfolkene som syr klærne våre.

Det var over 3.000 arbeidsfolk i fabrikkbygningen som raste sammen i forrige uke.

Over firehundre familier vil aldri få se sine kjæreste igjen. Mange har blitt lemlestet for livet.

Søndag sto brannmennene og gråt da de skjønte at de ikke klarte å redde flere overlevende.

De sier at fabrikkbygningen hadde ulovlig påbygg – at arbeiderne ble tvunget på jobb selv om det var oppdaget sprekker i muren.

Nå demonstrerer hundretusener av fabrikkarbeidere i Bangladesh.

Vi spør oss: Hvilket samfunn er det som lar slike ting skje? Kan vi som vestlige forbrukere la fattige arbeidere betale med sine liv for at vi skal få billige klær?

Prisen på en t-skjorte er ikke 49,50. Prisen ligger i ruinene i en tekstilfabrikk.

Arbeidsfolk i Bangladesh trenger ikke en regjering som spør seg – ”Hva ville Margaret Thatcher gjort?”

Vi skal ikke slutte å kjøpe klær fra Bangladesh. Men vi skal gjøre det vi kan for at arbeiderne får tre ting:

  • Retten til å organisere seg
  • skikkelig lønn
  • og anstendige arbeidsvilkår

Er det et løfte Youngstorget?

 

Min far lærte meg å elske vindene og havet.

Men jeg spør dere – hva skal folk i Bangladesh gjøre når sykloner og flom ødelegger barndomshjemmet og havet kommer og tar jorden de lever av.

I Bangladesh lever de farlig og får dårligere liv på grunn av klimaendringene.

Det bor 30 millioner mennesker i Bangladesh bor i områder som ligger mindre enn en meter over havet – 6 ganger så mange som i hele det vakre landet vårt.

Jeg har bare tro på forandring når alle er med og begynner å feie for egen dør – derfor må vi spørre oss selv. Hva kan vi gjøre?

Vi kan velge nye motorveiene rundt Oslo eller sykkel, buss og bane. Vi kan velge å pumpe opp oljen så fort vi kan og putte pengene på verdens børser – eller vi kan la mer av oljen ligge og la våre barnebarn bestemme hva de vil gjøre med den.

Er dere enig så gjenta etter meg:

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Derfor er SVs hovedbudskap på 1.mai det samme som vi kommer til å ha i valgkampen.

– Fellesskole med skolemat, fysisk aktivitet og leksehjelp hver dag og flere lærere med mer tid til å se hver enkelt elev.

– Arbeidsliv der folk skal ha heltidsjobb og fast ansettelse til en skikkelig lønn enten du er kvinne eller mann – nordmann eller polakk.

– Eldreomsorg der folk skal få bo hjemme så lenge de vil og nok folk til at de ansatte har tid til å være medmennesker.

– Sykkelveier, busser og baner i stedet for nye motorveier rundt Oslo. Og vi vil aldri svikte Lofoten Vesterålen og Senja.

 

Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo.

Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet.

Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.

Fordi vi vet at samfunn med små forskjeller er bedre samfunn, samfunn der folk lever lenger, samfunn med mindre kriminalitet, samfunn der folk har tillit til hverandre.

Norge har i dag de laveste inntektsforskjellene i Europa. På grunn av fagbevegelsen.

Det er den viktigste grunnen til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Det gir oss mye å forsvare og mye å vinne.

Valget i høst handler om det er Frp eller SV som skal ha en hånd på rattet i styringen av Norge, om det er SV eller Frp sine verdier som skal få gjennomslag i norsk politikk.

 

Noen av dere er kanskje deprimerte over at det ser blå-blått ut på meningsmålingene. Da ber jeg dere tenke på følgende: Vet dere hvor mange ganger vi hadde flertall på meningsmålingene mellom 2005 og 2009? Ingen. Og vi har  ikke hatt flertall på målingene mellom 2009 og nå. Så vi har stø kurs mot  valgseier!

 

Derfor spør jeg – Hallo Youngstorget!

Vil dere ha et iskaldt arbeidsliv og en kokvarm klode?

Vil dere ha Margaret Thatchers fanklubb inn i regjering?

Eller skal vi stå for et grønt og rettferdig Norge i dag, i morgen og etter valget i september.

Så gi meg hånden på det – og fire nye år på Stortinget.

Jeg sier som min far – uten fagforeningene hadde vi ingenting.

Gratulerer med dagen Youngstorget. En ære å få dele den med dere.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Vi tenker nytt

February 7, 2013
bolsa famila brasil

I Aftenposten 6. februar skriver Anne Welle-Strand at jeg misforstår henne med vilje når jeg påpeker at det er paranoid å hevde at bistandsarbeidere gjør en dårlig jobb av egeninteresse.

Det er likevel vanskelig å lese Welle-Strand annerledes når hun skriver at «norske aktører er blitt avhengige av at den (bistanden) ikke virker» og videre «om bistanden lyktes ville mange solide overføringer fra staten stoppe, og mange miste jobbene».

Jeg er likevel helt enig i at ny kunnskap må brukes til å bli bedre. Før bodde for eksempel verdens aller fattigste i de fattigste landene. Nå bor de fleste fattige mennesker i mellomrike land.  Erfaringen viser altså at økonomisk vekst i fattige land ikke er nok for å avskaffe fattigdom. Rettferdig fordeling av veksten skjer ikke av seg selv.

Denne innsikten har allerede fått konsekvenser for utviklingspolitikken. Derfor støtter vi for eksempel land til å skaffe seg egne skatteinntekter gjennom programmet Skatt for utvikling, framfor å stole på at bistanden fremdeles skal betale for helse og utdanning for alle, og snart legger vi fram en stortingsmelding om rettferdig fordeling.

Vi tenker nytt og vi trenger debatt. Generelle udokumenterte påstander om at bistand ikke virker finner jeg likevel lite konstruktivt. La oss få en debatt om hva som virker og hva som ikke gjør det.

Kultur, Verden

Hvert år 3 millioner jenter

February 5, 2013

Kjønnslemlestelse av jenter er smertefull og unødvendig tradisjon. Det er et overgrep mot forsvarsløse barn. Derfor må det ta slutt. I dag 6. februar er det den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse.

Det gir håp at FNs generalforsamling for knappe to måneder siden vedtok en resolusjon for å trappe opp kampen mot den skadelige tradisjonen. Resolusjonen ble fremmet av afrikanske land og vedtatt enstemmig. I flere land ser man nå en nedgang i andelen jenter som blir omskjært. Likevel øker antallet jenter som omskjæres hvert år på grunn av befolkningsvekst i landene der tradisjonen er utbredt. Det er også

Kjønnslemlestelse påfører stor og gjerne vedvarende smerte påført med samtykke fra foreldre. Umiddelbare skader av omskjæringen er sterk smerte, blødninger, infeksjoner og åpne sår. Det betyr også at barna kan oppleve at voksne de stoler på svikter dem. Jeg er derfor også bekymret for de psykiske påkjenninger dette påfører barn. På lengre sikt kan kjønnslemlestelse forårsake blant annet barnløshet, økt risiko for at graviditet og fødsel går galt og kvinner blir mer utsatt for infeksjoner i underlivet. Og så handler det selvsagt om at jenter og kvinner selv må få ha kontroll over sin egen kropp. Både lover, informasjonsarbeid og opplæring trengs å jobbes med i lang tid framover.

Jeg er sikker på at de fleste som leser dette har vanskelig å forstå hvorfor noen kan påføre smerte på barna sine på denne måten. Sånn har jeg det også. Likevel er det viktig å prøve å skjønne hvorfor dette skjer. Familier kan oppleve sterke negative reaksjoner dersom de er de første i lokalsamfunnet til å si nei til omskjæring av sine døtre. Den gode nyheten er at opplysningsarbeid virker. Folk flest ønsker det beste for sine barn.

Jeg er glad det finnes et kulturelt mangfold i verden. Men det er ikke alle kulturelle tradisjoner som er verdt å ta vare på. Alle kulturer endrer seg, og skadelige tradisjoner bør forsvinne raskest mulig. Når de negative konsekvensene av kjønnslemlestelse kommer fram, kan vi få til endring. Det finnes masse tøffe jenter, gutter, kvinner og menn som snur ryggen til praksisen. Også i Norge finnes støtte til praksisen blant noen innvandrergrupper, men forskning viser også at dess lenger man bor i Norge, dess større er sjansen for at man tar et aktivt standpunkt mot kjønnslemlestelse.

Andre nyheter gir grunn til bekymring. Flere studier peker på at skikken er i ferd med å endre seg. Jentene som blir utsatt for skikken blir yngre, kanskje fordi lovverk har kommet på plass flere steder, og dessverre er det letter å gjøre ulovlige inngrep på unge jenter.

FNs barnefond og FNs befolkningsfond har et fellesprogram for å bekjempe kjønnslemlestelse. Programmet finnes i dag i 15 land og i 2011 hadde mer enn 8000 lokalsamfunn valgt å avskaffe praksisen. Norge er den største bidragsyteren til programmet og var en pådriver for å få det etablert. Norge støtter også arbeid i enkeltland og frivillige organisasjoners arbeid. Erfaringen viser dessuten at det er særlig effektiv å bruke det eksisterende helsesystemet i opplysningsarbeid mot kjønnslemlestelse. Og at det funker når man jobber mot kjønnslemlestelse sammen med å løse andre problemer som folk opplever, slik som mangel på vann eller mat. Men selv om Norge kan støtte programmer, så er det avgjørende for å lykkes at det land og lokalsamfunn selv som leder an i arbeidet for å avskaffe kjønnslemlestelse.

Norge støtter arbeidet mot kjønnslemlestelse direkte gjennom sivilsamfunn og via FN-programmene.  Vi støtter også de viktige organisasjonene som jobber mot dette slik som FNs befolkningsfond. Dessverre er det ikke alle politiske partier som syns dette arbeidet er like viktig. I FrPs alternative statsbudsjett ble for eksempel støtten til FNs befolkningsfond kuttet med 120 millioner kr.

Jeg er utålmodig etter framgang i kampen mot kjønnslemlestelse. Hvert år kjønnslemlestes om lag 3 millioner nye jenter.  Det er fortvilende å tenke på at lidelsen disse jentene og kvinnenes opplever, kunne vært unngått. Mange internasjonalt snakker nå om at vi har en gylden sjanse, fordi flere land vedtar gode og radikale lover mot kjønnslemlestelse. Disse lovene må følges opp med arbeid på bakken.