Browsing Category

Rettferdighet

Energi, Innlegg, Miljø, Rettferdighet

Den norske gassbløffen

December 13, 2016
StatfjordA(Jarvin1982)

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 12. desember 2016

I snart tjue år har norsk oljeindustri hevdet at det er viktig at Norge henter ut mest mulig gass fra norsk sokkel for å erstatte kullkraft. De har aldri klart å dokumentere påstanden. Tvert imot. Oljeindustrien sammen med Jens Stoltenberg, Høyre og FrP kastet Kjell Magne Bondeviks regjering i 2000 for å bygge Kårstø gasskraftverk i Norge, som skulle eksportere kraft til Europa «for å erstatte tysk kullkraft». I år ble kraftverket nedlagt og milliarder gikk tapt. Bedre har det ikke gått med Statkrafts gasskraftverk i Tyskland, der enda flere milliarder av fellesskapets penger forsvant.

Oljeindustrien er ute av stand til å dokumentere påstanden om at gass erstatter kull.

Dette har Aftenposten og NRK gjort en eksemplarisk jobb med å avsløre de siste ukene. Da kunne vi forvente en noe mer ydmyk oljeindustri som innrømmer at de har tatt feil. Det motsatte skjer. Norsk olje og gass, oljeindustriens bransjeorganisasjon, fortsetter å insistere på at norsk gass erstatter kull, uten å kunne dokumentere det. Å fortelle en usannhet mange ganger, gjør den ikke mer sann.

Er gass bedre enn kull? Det kan det være. Et toppmoderne gasskraftverk har om lag halvparten så høye utslipp som et gammelt kullkraftverk.

Men en rekke andre sammenligninger kommer ikke like godt ut. Gasskraftverk som kjører som balansekraft for fornybar energi er for eksempel ikke i nærheten av å være like effektive.

Moderne kullkraftverk er mer energieffektive enn gamle og om de i tillegg er koplet på et fjernvarmenett slik at overskuddsvarmen kan brukes fornuftig i stedet for å slippes rett opp i luften som damp, kan de forurense like mye som et gasskraftverk per energienhet de produserer.

I tillegg kommer faren for gasslekkasjer. Metangass er en cirka 20 ganger så kraftig klimagass som CO2. Det skal med andre ord ikke mye utslipp av gass til ved lekkasjer eller ulykker før en eventuell positiv klimaeffekt er helt borte.

Alt dette vet Norsk olje og gass. De vet også at gass per dags dato ikke har erstattet kull i Europa og etter alle solemerker ikke kommer til å gjøre det i fremtiden heller. Analyseselskapet Bloomberg New Energy Finance slår i en rapport fra 2016 fast: «Rollen gass vil spille som overgangsteknologi, virker å være overdrevet i verden utenfor USA.»

Det er det fire grunner til:

  • Energiforbruket har flatet ut, De fleste energiprodusenter planlegger for økt energiforbruk, men erfaringene fra Europa er at energiforbruket har flatet ut fordi vi bruker alle former for energi mer effektivt enn tidligere og har lav økonomisk vekst.
  • CO2-kostnadene er lave og vil forbli for lave frem til 2030. Siden gass er dyrere enn kull, må CO2-prisen være så høy at de gasskraftverkene som forurenser mindre enn kullkraftverk, tjener så mye penger på å ha lavere CO2-kostnader at de likevel utkonkurrerer kullkraft. Det er den ikke. I dag er prisen på å slippe ut CO2 4,5 euro per tonn. Den må trolig opp til 50–60 euro for tonnet for at gass til jevn kraftproduksjon skal slå kull. Det er det ingen i oljeselskapene eller andre analytikere som tror kommer til å skje innen 2030.
  • Ny fornybar energi er billigere enn gass. Både vindkraft og solkraft er i store deler av Europa billigere enn både kull- og gasskraft. Europas energibehov dekkes derfor av sol og vind, ikke av gass. Dette er fantastisk og en følge av at store fornybar-subsidier i en periode har fått produksjonen av solcellepaneler opp og prisen ned. Alle anslår at prisen kommer til å fortsette å falle både på fornybar energiproduksjon og energilagring i blant annet batterier.
  • Å erstatte kull med gass krever store infrastrukturinvesteringer for lagring og transportering av gass. Kostnaden ved slike infrastrukturinvesteringer svekker konkurransekraften til gass ytterligere. I tillegg vil aktører i EU neppe ønske å foreta slike investeringer når EUs mål er å ha en fullstendig fossilfri elektrisitetsproduksjon innen 2050.

Hvis Norsk olje og gass skal ha troverdighet som bransjeorganisasjon, må de snart dokumentere påstanden om at gass har erstattet kull i den europeiske energimiksen eller forklare hvordan i all verden de mener det skal komme til å skje i fremtiden. Hvis de ikke er i stand til det, må de heller være så ærlige å innrømme at de først og fremst er opptatt av å hente ut så mye gass som mulig for å tjene mest mulig penger.

Det er en ærlig sak, men bra for menneskeheten og for å stoppe de farlige klimaendringene er det virkelig ikke.

Bare nullutslipp er godt nok. Gass er ikke i nærheten.

Livet, Rettferdighet, Verden

Minnestund for Bilal Hammoud

December 21, 2015

12. november ble libaneseren, nordmannen og naboen min Bilal Hammoud drept.

Jeg bor 550 meter fra San Remo der Bilal brukte mesteparten av sin våkne tid i livet.

Hva er et liv? For meg er det beste med et liv hva man kan være for andre.

Jeg kjente ikke Bilal – men ut fra alt jeg har sett og hørt om det som er sagt om ham etter han ble drept – ser jeg at han betydde mer for andre enn hva han kanskje selv forestilte seg.  Betydde mer for naboer, for  familie, for kunder, for venner.

Bilal Hammoud ble drept i terrorangrep.

Det er lett å tro at terror er meningsløs – det er den sjelden. Terroren denne gangen – var IS sitt angrep på Hizbollah og deres alliertes områder i Beirut – fordi Hizbollah kjemper mot IS i Syria. Evig gjengjeldelse er en del av krigens logikk.

Det som føles meningsløst er at mennesker man er glad i blir drept av bomber.

Det som føles urettferdig er at mennesker blir ofre i en krig de ikke selv har et ansvar for. @

Dette er en del av krigens ondskap.

Derfor er drapet på Bilal Hammoud også påminnelse om at vi alle kan bli utsatt for terror, og betydningen av vi som mennesker står opp for fred og mot urett alle steder der den skjer. Vi er alle mennesker – vi er alle like mye verdt.

Jeg fikk selv min stefar, Tore drept for 3 år siden i terrorangrep, på In Amenas i Algerie. Det var forferdelig fra terroren startet til beskjeden om at han var drept kom. Deretter var det bare trist. Jeg gråter lettere i dag. Jeg kjenner oftere savn.

Det som gjorde sorgen lettere for oss i familie var fortellingene fra alle menneskene han betydde noe for. Alle som fortalte historer, beskrev smilet, alle som delte sorgen og viste oss at han vi var så glad i og stolte av var så uendelig mye mer, for så mange flere enn det vi kunne vite. Vi kunne dele våre minner – og få del i andres minner. Vi kunne dele sorgen og da ble den litt lettere å bære – sammen.

For det er inderlig lett å la seg overmanne av hat, mot alle som kunne gjort noe, som burde gjort noe for å hindre drapet og alle som sto bak. Det er så lett å la seg spise opp av hat slik at det ikke blir plass til alle de vakre minnene om tiden vi er så takknemlige for at vi fikk sammen. Minnene som gjør at vi kan bæres videre i livet av det gode.

Derfor er det fint å samles i dag og lytte til hverandre. Og dere som sørger, kan gi andre del i sorgen og dele med de som ikke er her, så Bilals barn som vokser opp får vite hvem faren var for andre og gjøre det til sin historie om sin far.

Hvem er nordmenn har Bilals bror spurt? Sannheten er at ulike mennesker og ulike politikere vil gi deg ulike svar: Mitt svar er: Alle som har norsk pass eller alle som føler seg som nordmenn er nordmenn som nordmenn flest. Min far, Stig Holmås, har krevet det dikt om hvordan vi skaper et godt samfunn – det heter Folk flest

Folk flest

Folk flest

er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg

stort sett fint mot hverandre.

Dette

er et godt utganspunkt.

Bilal var en av oss – en av folk flest – som smiler og hilser oppfører seg stort sett fint mot hverandre.

Nå er vi et fattigere land fordi vi har mistet en av dem som smilte og hilste.

Jeg lyser fred over Libaneseren, nordmannen og naboen Bilal Hammouds minne.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Heia Tunisia!

December 15, 2015
IMG_8620

Torsdag 10. desember fikk Dialogkvartetten fra Tunisia Nobels fredspris etter å ha blitt nominert av meg og Åsmund Aukrust, godt hjulpet av Ingrid Aune og Idunn Myklebust med å skrive anbefalingen.

Her er kronikken jeg og Åsmund skrev og fikk på trykk, her er oppslaget om å heie på Tunisia og her er appellen jeg holdt på fakkeltoget den 10. desember foran nordmenn og tunisisk-europeere. Fantastisk moro!

Heia Tunisia!

Hallo venner av fred og demokrati

Hallo venner av at folk skal få styre sin egen fremtid

Hallo venner av Tunisia

 

Aldri har jeg vært så ydmyk som da jeg fikk beskjeden om at Dialogkvartetten hadde vunnet fredsprisen

Aldri har jeg vært så stolt som da de mottok prisen i dag.

Aldri har jeg følt at en fredspris – har så mange bak seg som fortjener å få prisen.

 

Det vakreste ved Norge springer ut at den samme kjernen som det vakreste ved Tunisia.

 

Når folk spør meg om hva som er det vakreste med Norge – Ikke Bryggen i Bergen eller midnattsolen sett fra Lofotveggens nordside, det er ikke Hardangerfjorden eller utsikten fra Holmenkollen.

Det er at vi er et land som ennå har relativt små forskjeller.

Jeg vil lese et dikt av min far Stig Holmås om hvorfor:

Det heter:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

 

Den sultne ser ikke det vakre.

Den trette orker ikke elske.

 

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Det vakreste med Norge springer ut av at fagforeninger har kjempet for at arbeidsfolk skal ha sin rimelige andel av verdiene som skapes og at arbeidsgiverne har samarbeidet om det mot å få fred.

Sammen med det blomstrende organisasjonslivet som samler oss som folk og lar oss sette inn kreftene der vi selv føler vi kan bidra.

Det vakreste med Tunisia springer ut av det samme. I Jasminrevolusjonen. Samarbeidet mellom folk og folket sine organisasjoner. Fagbevegelse og arbeidsgivere, menneskerettighetsaktivister og advokater – som med folkelig støtte loste Tunisias politikere gjennom det vanskelige farvannet det er å få forankre en grunnlov i det folkelige dyp uten å havarere i forsøket.

Men de lyktes, som våre organisasjoner har lyktes i Norge

Samtidig har jeg en uro for fremtiden:

Når bombene faller er det vanskelig å huske de steder der det kan øynes håp.

I skyggen av kamerastativene som tar bilder av en verden som brenner er det vanskelig å få øye på folkene som kjemper hver eneste dag for å beholde og forbedre demokratiet der de bor.

For:

Hvis du skal bekjempe IS og brutale diktatorer i Midøsten skal du støtte Tunisia

Heller enn å bombe IS i Syria – burde verden bruke kreftene på å støtte jobbskaping og reformer for å fordype det Tunisiske demokrati.

Heller enn å bombe IS burde pengene brukes til å hjelpe Tunisia forebygge terrorangrep.

Heller enn å bombe – burde pengene investeres i fremtiden til det Tunisiske folk.

Hvis du skal bekjempe diktaturene i Midøsten – skal vi støtte det Tunisiske folket i å skape det fremste arabiske demokratiet. Ingenting er mer torn i øyet på kongene i Saudiarabia og Juntaen i Egypt enn et selvsikkert og stolt arabisk demokrati i Tunisia bare noen timer unna.

 

For ingenting er farligere for diktatorer enn kneblet og kuet befolkning  – med håp!

Innlegg, Næring, Oslo, Rettferdighet

God jul og godt hvitt nyttår!

December 21, 2014
Vaskende svamp 360x163

Jeg har skrevet om svart arbeid i søndagsspalten i Bergens Tidende søndag 21. desember. Dette er en bearbeidet utgave:

Nyttårsforsettet til alle som ikke ønsker halvert lønn i fremtiden: Slutt å kjøpe svart arbeid!

Gulvleggeren min sa det på en treffende måte: “Vi kan godt legge billigere gulv for deg hvis du også er villig til å halvere lønnen din.” Han var steik forbannet over nordmenn som ikke vil betale det det koster å få håndtverkstjenester gjort skikklig, men i stedet velger svart arbeid til under halve prisen.

Vi nordmenn tror godt om oss selv, men i følge forskning utført for kortselskapet VISA, har Norge Vest-Europas nest-svarteste økonomi, kun slått av Belgia. Hver sjette norske krone er svart. Til sammen 420 milliarder svarte norske kroner, som tapper fellesskapet for inntekter til å drive skole, eldreomsorg, bybane- og veiutbygging. I tillegg utkonkurrerer bedrifter som driver helt eller delvis svart de bedriftene som driver seriøst og presser ned lønningene til alle ansatte. Særlig rammer det lønningene og forholdene til folk i byggebransjen, resturantbransjen og rengjøringsbransjen.

I følge Skatteetaten, byggenæringen og politiet er de som bedriver slik arbeidsmarkedskriminalitet ofte koplet opp mot mafia og annen organisert kriminalitet. Din betaling for svart arbeid i Norge kan ende opp hos narkoligaer og menneskesmuglere.

Problemet er at svart økonomi smitter. For å si det enkelt: Når den som selger kebabkjøttet driver svart, må den som kjøper kebabkjøttet drive deler av kebabsalget sitt til deg svart, så han kan betale svart for kebabkjøttet.

Slik virker svart arbeid som en kreftsvulst som sprer seg gjennom hele verdikjeden og på tvers av bransjer. Du bidrar.

Får du malt et hus for 42 000 kroner svart, stjeler du og håndtverkeren både arbeidsgiveravgift, overskuddsskatt, inntektsskatt og merverdiavgift fra fellesskapet. Penger som skulle gått til å sikre din egen velferd. Samtidig undergraver du muligheten for jentungen din til å få lærlingplass. Ingen svarte bedrifter tar inn lærlinger.

Derfor klarer jeg ikke synes synd på de som får lekkasje fra å bygge badet svart. Folk som kjøper svart arbeid burde betale helseutgiftene sine selv og få kutt i pensjonen.

Ikke overraskende er skattemoralen ujevnt fordelt blant folk i Norge. Kvinner, religiøse, de som er for små inntektsforskjeller og ikke minst de som har tillit til det offentlige er mest fordømmende mot svart arbeid. De vi skal passe opp for, er med andre ord mannlige ego-hedninger som slenger drit om offentlige løsninger. Det er min erfaring også.

I et boligselskap jeg bodde før kom en av de mannlige beboerne med forslag om at vi kunne bruke hans vaskehjelp til å ta trappevasken. -Ok for meg, sa jeg, så lenge hun jobber hvitt. Det gjorde hun selvsagt ikke.

Jeg fatter ikke at folk har samvittighet til det. Hvis en som vasker svart skader seg mens hun vasker, vil hun ikke ha rett på sykepenger eller uføretrygd. Blir hun gravid, har hun ikke rett på noe.

Da jeg og min kone skulle flytte sist, sjekket vi at flyttebyrået drev hvitt og kjøpte flyttevasken fra samme selskap. I siste liten måtte vi kansellere fordi de ville ha kontant betaling og ikke kunne oppvise dokumentasjon på at de betalte merverdiavgift, angivelig fordi de var nyoppstartet.

Det kan faktisk være litt jobb å betale hvitt, og noen ganger virker det som det mest behagelige alternativet å bare la være å bry seg, men det er faktisk viktig at du gjør jobben med å sjekke.

Historien om ordføreren i Oslo, Fabian Stang, kan stå som illustrasjon. Han hadde betalt håndverkeren sin 42 000 kr direkte på konto for maling av hytten, etter å ha fått beløp og kontonummer på sms. Ingen kontrakt. Ingen gyldig kvittering. Gjør man det, er man enten grenseløst naiv, eller så vet man utmerket godt hva man gjør. Da en avis fikk tak i historien, ringte han selvfølgelig Skatteetaten, påberopte seg grenseløs naivitet og betalte sin skatt.

NHH-forsker Andreas Cappelen har forsket på folk som unndrar skatt fra inntekt i utlandet. Det han finner ut er at å viljen til å betale skatt stiger betraktelig, hvis folk tror at skatteetaten er på sporet av dem og at risikoen for å bli tatt stiger. Den lille delen av befolkningen som er uærlige oppfører seg rett og slett ærligere hvis de føler risikoen for å bli tatt stiger. Akkurat det samme sier de næringsdrivende. Sjansen for å bli tatt er liten og når kundene etterspør billigere tjenester, blir svart arbeid svaret. “Du kan jo få det uten moms. Da blir det jo billigere.”

Jeg forstår at mange synes at det er forlokkende å velge den billigste løsningen, selv om den er svart. På den måten får du råd til å pusse opp litt mer enn du hadde fått til hvis du hadde betalt hvitt. Problemet er de store negative konsekvensene for alt vi mener er bra med Norge: Skikkelige lønns og arbeidsvilkår, små lønnsforskjeller, raus velferdsstat og lite kriminalitet.

Når vi vet det vi vet, finnes det ikke noen unnskyldning for å kjøpe svart.

Den samme erkjennelsen kommer stadig flere til. Da Opinion undersøkte om folk kjøper svart arbeid, hadde andelen som sier de “har vurdert å kjøpe svart arbeid siste to år” blitt halvert fra to av ti i 2009 til én av ti i 2014. Andelen som faktisk “hadde kjøpt svart siste to år”, hadde sunket tilsvarende. Heldigvis.

I år får 250 000 husstander i Norge hjelp til julevasken. Halvparten betaler svart, opplyser kampanjen “renvasket.no” og gir deg oppskriften på hvordan du kan få gjort jobben hvitt i stedet.

Alle dere som likevel kjøper svart, burde fått halvert lønnen neste år som straff. Det hadde vært til pass. God jul!

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Barnearbeidsfri sone

December 10, 2014

Regjeringen har hyllet Nobelprisvinner Kailash Satyarthis arbeid. Nå må ord følge handling.

Offentlig sektor er den største og mest innflytelsesrike kunden i Norge med innkjøp av varer og tjenester for over 400 milliarder kroner årlig. Som en stor innkjøper følger det et betydelig ansvar for å sikre anstendige arbeidsforhold for arbeiderne som produserer varene som kjøpes inn. Norske sykehus importerer for eksempel kirurgiske instrumenter og tekstiler produsert i land der risikoen for barnearbeid er stor.

Tvangsarbeid. Fagforeningsknusing. I den globaliserte vareproduksjonen skjer omfattende brudd på grunnleggende rettigheter. Mye av det kirurgiske utstyret i verden blir produsert i Pakistan under svært dårlige arbeidsforhold. Og hvem syr klærne til soldatene i forsvaret og sykepleierne på norske sykehus?

Det gjenstår mye i kampen for anstendige arbeidsforhold for verdens tekstilarbeidere. I Bangladesh i fjor døde over 1100 tekstilarbeidere da bygningen de arbeidet i, kollapset. Jenter som overlevde kunne hjerteskjærende fortelle at fabrikkledelsen truet dem tilbake inn i en utrygg bygning.

En av dem var et barn, yngre enn den nasjonale minstealderen for å jobbe i fabrikk.

Nobelprisvinner Kailash Satyarthi mener barnearbeid og fattigdom er en ond sirkel og en fattigdomsfelle som undergraver framtiden for barn og unge. Satyarthi har vært en sentral aktivist for å få på plass konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid.

Kampen mot barnearbeid er en av vår tids viktigste globale utfordringer, uttalte statsminister Erna Solberg da Nobelprisen til Satyarthi ble kjent. Da må ord følge handling.

I dag er ikke offentlig sektor i Norge pålagt å hindre innkjøp av varer produsert gjennom de verste formene for barnearbeid. For fremtiden er det helt uakseptabelt. Det offentlige er en stor og profesjonell innkjøper Dersom statsminister Erna Solberg påla alle offentlige virksomheter å stille etiske krav ved store innkjøp, ville det vært et viktig norsk bidrag for å bekjempe barnearbeid og uverdige arbeidsvilkår i verden.

Juridiske utredninger har vist at det offentlige har mulighet til å stille etiske og sosiale krav i offentlige anskaffelser og ved tildeling av kontrakter, så sant de etiske kravene ikke er formulert på en diskriminerende måte.

Å stille krav til at de mest grunnleggende internasjonale konvensjoner om anstendig arbeidsliv skal overholdes, slik som forbudet mot barnearbeid og tvangsarbeid, burde det være mulig å samles om. Stadig flere oppdragsgivere vurderer å innlemme etikken allerede i kvalifikasjonskravene for å få lov til å delta i anbudskonkurranser.

En slik fremgangsmåte er mindre ressurskrevende og det blir enklere å diskvalifisere useriøse leverandører, enten det gjelder arbeidsforhold i sør eller svart arbeid her hjemme.

For få offentlige virksomheter vurderer etikken når de kjøper inn store partier med varer, men det fins hederlige unntak. Helse Sør-Øst utestengte nylig halvparten av tilbyderne fra en konkurranse om å levere kirurgiske instrumenter. Enkelte av tilbyderne klarte ikke å dokumentere sin vilje og system for etikk bakover i leverandørkjeden, og andre ble derfor valgt.

Helseforetaket utfører også kontroller av leverandører som får tildelt kontrakter. Slike stikkprøver er ingen garanti mot at barnearbeid og uverdige arbeidsforhold forekommer, men det øker presset på å levere varer produsert på en anstendig måte.

Tross engasjementet mot barnearbeid, er det grunn til å frykte at regjeringen vil gå stikk motsatt vei. Den største fienden til etikk- og miljøkrav er jaget etter forenkling. Det fins gode grunner til å forenkle anbudsprosesser, og flere måter å gjøre det på, men dersom forenkling betyr at etikken droppes, blir livet vanskeligere for vanlige folk som lager varene offentlig sektor trenger. Det kan vi ikke akseptere.

Folk i Norge er i ferd med å våkne og skjønne at arbeiderrettigheter i fattige land også er vårt ansvar. Tidligere i år dro tre norske ungdommer til Kambodsja for å jobbe på fabrikk.

Ved hjelp av Aftenposten TV fikk vi se dem gråte fordi de skjønte at arbeiderne, det er folk som oss. Uten våre rettigheter. En av ungdommene, Frida Ottesen, deltar på seminar på Stortinget i dag for å fortelle norske politikere at arbeidere i sør trenger vår solidaritet.

Dersom statsminister Erna Solberg møter fredsprisvinner Satyarthi med et løfte om å gjøre sin del av jobben mot barnearbeid og for anstendige arbeidsforhold, ville det vært den beste gaven nobelprisvinneren kunne fått. La oss gi ham den.

168 millioner barn står hver dag opp for å gjøre seg klare til å gå på jobben. Om lag 85 millioner av disse barna, altså mer enn halvparten, jobber under farlige forhold.

Tenk om det var ditt barn.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2014.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Feriepenger til demokratistøtte

September 28, 2014
tunis

Foto: Amine Ghrabi (Some Rights Reserved)

Har du noen gang tenkt på at feriepengene dine kan gå til å støtte økonomien i et nytt demokrati? Eller bidra til å utsette styrtingen av en kjip diktator?

Her er kommentaren jeg skrev i BT, søndag 28. september, om hvorfor min neste feriereise går til Tunisia.

Har du noen gang tenkt på om ferien din er med på å støtte demokrati eller en kjip diktator?

Vi nordmenn brukte over 76 milliarder kroner på feriereiser utenlands i fjor. Bare to år tidligere brukte vi 15 milliarder mindre, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Vi brenner med andre ord av mer og mer penger på ferie, og reiser på lengre og lengre turer.

I gjennomsnitt planlegger en norsk husstand å bruke i underkant av 40.000 kroner på ferieopphold i år. Det er mye penger, og penger er makt. Likevel tror jeg både du og jeg har tenkt lite over hvilke politiske konsekvenser feriepengebruken vår har. Det er tross alt hvor det er sol, bra badetemperaturer, pris og kulhetsfaktor som er det viktigste for oss når vi velger reisemål.

Det tenkte jeg og, helt til jeg havnet midt oppi i den arabiske våren i 2011, på badeferie i Hurghada i Egypt.

Den arabiske våren startet som vrede og protest mot sosial ulikhet og autoritære ledere. I Egypt ble det ropt i gatene: «Brød, frihet og sosial rettferdighet!» – og diktatoren ble styrtet. Nå er generalene tilbake ved makten, mer brutale enn noensinne. Andre steder protesteres det fortsatt, som i Bahrain, mens krig, kaos og råskap har tatt over scenen i Irak og Syria. Men la oss for et øyeblikk forlate lidelsene og dra tilbake der det hele startet.

Vi befinner oss i gatene i den provinsielle byen Sidi Bouzid i Tunisia for knappe tre år siden. Den desperate og fattige grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi setter fyr på seg selv etter å ha blitt trakassert av lokale myndighetspersoner. Tunisia reiser seg, og snart protesterer hele landet mot diktator Ben Ali. Staten svarer med forbud mot forsamlinger, tåregass og vold. Så endrer historien raskt kurs. 14. januar 2011 kommer de forløsende ordene på Twitter: «Han har flyktet!». Diktator Ben Ali gir opp, setter seg på flyet – med kurs mot landflyktighet i et annet diktatur, Saudi-Arabia.

I dag topper ikke akkurat situasjonen i Tunisia nyhetssendingene. Mediene følger etter krigene, ikke fredelig utvikling. Dermed befinner vi oss i stedet igjen i en diskusjon der Norge vurderer å bidra militært for å løse krisene i Midtøsten. Denne gangen i Irak. Som så ofte før dominerer kortsiktig militærbruk debatten, fremfor de langsiktige planene for politiske løsninger.

I en slik situasjon vil jeg minne om de stedene der situasjonen er blitt bedre, ikke verre. Vi burde bruke mer tid på å lære noe av landene som har klart å kaste diktaturet uten å ende opp i krig. Vi burde bruke mer av kreftene våre på å sørge for at nettopp disse landene lykkes, til å støtte land på vei ut av krig, slik at de opplever freden og demokratiet som reell fremgang i hverdagen.

Tunisia var starten på det arabiske opprøret, og her lever håpet fremdeles. I Tunisia foregår det nå et demokratisk ordskifte. Ulike grupperinger, fra islamister til fagbevegelse, deltar i en nasjonal dialog om Tunisias fremtid. Jeg har selv møtt nyvalgte parlamentarikere som ønsker å slippe å betale tilbake gjelden fra diktatorens tid. Penger som ikke kom folk flest til gode, og som de føler er urettferdig å betale tilbake. Skritt for skritt går de opp sitt eget demokrati, selv om det finnes nok å kritisere. Til høsten er det valg, og organisasjoner er nå nervøse for om et gryende demokrati klarer den store oppgaven det er å gjennomføre frie og rettferdige valg. Mye kan gå galt. De trenger all støtte og oppmerksomhet de kan få. Folk trenger tryggheten som ligger i å vite at de blir sett.

Få ting krever mer mot enn massemobilisering i diktaturer. Kampen mot diktatoren i Tunisia kostet menneskeliv. På toppen av dette tapte Tunisia turistinntekter. Verdensbanktall viser at turistbesøk falt med over 30 prosent fra 2010 til 2011. Nå stiger tallene igjen, men det er et paradoks at landet tjente betydelig mer på turisme da de var et diktatur, enn det dagens gryende demokratiske Tunisia gjør.

Tunisia er ikke det eneste diktaturet vi nordmenn har frekventert. Spania var diktatur da vi begynte våre første sydenturer dit, og i det populære reisemålet Thailand har militæret tatt makten for n’te gang.

Under revolusjonen i Egypt pekte drosjesjåføren min opp på hotellene langs veien, og fortalte om hvordan det var diktatorenes støttespillere som fikk anledning til å utvikle hotellene og bli rike på turismen.
Verden har dessverre altfor mange politikere og andre maktpersoner som mener at makt er noe du kan klamre deg fast til uten å be om fornyet tillit fra befolkningen. Vi i den vestlige verden har altfor ofte vært vennlig innstilt til diktatorer langt borte, så lenge det har gavnet våre økonomiske eller sikkerhetspolitiske interesser. Slik kan vi ikke fortsette. Uansett om du reiser til et demokrati eller til et diktatur, eller alt imellom, er det bra å snakke med folk og prøve å forstå landet og folket du besøker.

Men som ihuga demokrat synes jeg i tillegg det er noe vakkert ved det å tenke på at mine feriepenger kan brukes til å støtte land og folk som strever for å kaste av seg diktaturets åk, og bygge en ny demokratisk fremtid.

Et folk som klarer det mesterstykket det er å kaste en diktator, fortjener ikke å tape penger fordi turistene uteblir. Det er selvsagt naivt å tro at én ekstra turist vil utgjøre en stor forskjell, men dersom vi er mange som sammen gjør et bevisst valg, kan det bli penger i kassen. Derfor er min oppfordring: La oss heie på Tunisia, sende valgobservatører til høstens valg og legge inn søk på Tunisia neste gang vi velger feriemål.

Min neste sydentur går Ikke til Egypt, ikke til Thailand. Den går til Tunisia.

Innlegg, Rettferdighet

Du óg er feminist

August 3, 2014
equite

Foto: Utenriksdepartementet (Some Rights Reserved)

Her er innlegg om feminisme jeg hadde på trykk i BT og på Maddam 3. august.

Jeg vokste opp under et møteromsbord mens jeg fulgte min mor på hennes arbeid i Kvinne­fronten. Noen vil kalle det indoktrinering. Jeg vil kalle det god oppdragelse.

For min mor og de var det to kamper som var prioriterte: Retten til å gå ut i arbeid og retten til å bestemme over egen kropp.

Retten til å gå ut i arbeid handlet om muligheten for barnehageplass. Da jeg ble født var det nemlig bare to prosent barnehagedekning. Jeg husker at jeg som fireåring laget en T-skjorte der det med potettrykk sto skrevet med rød skrift: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg elsket det ene året jeg fikk i offentlig barnehage, der vi som var igjen på ettermiddagen satt og leste Brødrene Løvehjerte og Fantomet, sammen med verdens greieste barnehageansatte.

I dag er det 91 prosent barnehagedekning, over 99 prosent blant femåringer, og rett til rimelig barnehageplass fra fylte ett år. Det har ikke kommet av seg selv.

Den andre kampen handlet om retten til selvbestemt abort. At kvinnen skulle ha tilgang til selv å bestemme om hun ville bære frem et barn, uten at en nemnd av leger skulle kunne overprøve hennes beslutning. Den kampen vant min mor og de i Norge på 70-tallet.

Det min mor og de gjorde var å løfte viktige saker som hadde vært regnet som privatsaker og gjøre dem om til politiske krav.

Jeg fikk likestillingskampen inn med morsmelken. Derfor har jeg alltid undret meg over at ikke flere ser en feminist når de ser seg selv i speilet. Jeg har store problemer med debatter av typen «Har vi ikke nok likestilling nå snart?».

Når bare 15,6 prosent av medlemmene i verdens regjeringer er kvinner, eller i Norge, hvor kvinners inntekt bare er to tredjedeler av menns, er det åpenbar ulikhet i hvordan makt og innflytelse er fordelt mellom kjønnene. Det er gode nok grunner til at jeg ville blitt feminist selv med annen oppdragelse.

Noen likestillingsspørsmål er selvsagt enda mer grunnleggende enn fordeling av økonomisk og politisk makt, og mye nærmere den enkeltes liv enn muligheten for å få topplederstilling.

Tenk på kroppen din. Om du ikke får være fornøyd med den kroppen du har, vil hver eneste dag bli vanskelig. Om du ikke får bestemme over din egen kropp, hvem som skal ta på den, hva som skal skje med den og hvem du skal kunne elske, vil avmaktsfølelsen være total.

Derfor kjenner jeg meg igjen i harmen til faren fra Sverige som i et mye delt innlegg på Facebook fortvilte over at hans datter på fire år har begynt å skjule rumpen når hun skifter på stranden. Hun er redd for at andre skal synes at den er stygg. Dette skjer samtidig som NRK melder om 30 prosent økning av bruk av antidepressiver blant unge, og avisene oversvømmes av forsideoppslag om 5-2-dietten, svindyr ”supermat» og oppslag om hvordan du kan se lekker ut i bikini.

Hvis ikke unge jenters (og i stadig større grad unge gutters) frihet til å være fornøyd med sin egen kropp fortjener å være en viktig politisk kampsak, så vet ikke jeg.

Noen mener det blir for smått med en slik likestillingskamp i Norge. Det er jeg uenig i, men det er heller ikke galt å ta inn over seg verdens grusomheter hvis du trenger flere argumenter for å bli overbevist feminist.

Et av bildene som har brent seg fast i min hukommelse er av beboerne som tidligere i år samlet seg rundt et mangotre like ved landsbyen sin Uttar i India. I treet henger to jenter. På bildet kan du bare se føttene deres. De ble bare 14 og 15 år gamle. De burde vært tenåringer med livet foran seg. I stedet ble de voldtatt av fem menn, og deretter hengt.

Landsbybeboerne satt i stille protest rundt jentene hele dagen. De nektet å gi plass til politiet som ville ta ned likene. Det var alt de kunne gjøre for å protestere mot opplevelsen av at politiet ikke reagerte da jentene ble meldt savnet, nektet å åpne etterforskning, og opptrådte beskyttende mot de antatte voldtektsmennene.

Manglende mulighet til å få bestemme over kropp er ikke begrenset til fattige jenter i land langt borte. Jenter og kvinner utgjør flertallet av de tusenvis av mennesker som årlig selges til sexindustrien og til annen utnytting i hele verden. I USA er en tredjedel av myrdede kvinner drept av sin partner. Og i gjennomsnitt ender bare 14 prosent av rapporterte voldtekter i europeiske land med dom.

Nettopp den korte tiden det har gått siden kampen om egen kropp ble vunnet av min mor og de, gjør at det bør være ekstra uaktuelt for Norge å godta at det hvert år dør anslagsvis 47.000 kvinner på grunn av utrygg abort i verden, og langt flere opplever skader i underlivet på grunn av det samme.

Det er nemlig ikke slik at likestillingshistorien alltid går fremover. Fremskrittene som kvinner har opplevd står under press. I mange land i verden, også i Europa, blir abortlovgivningen strammet til. Tidligere seiere kan bli til tap. Fremskrittene som har funnet sted i FN-sammenheng står under stadig sterkere press fra krefter som vil svekke det språk og de målsettinger verden er blitt enige om. Når Vatikanstaten, Iran og høyresiden i USA står sammen, er det grunn til å være bekymret.

I Norge er det mange som ikke kaller seg feminister, men da jeg som utviklingsminister utfordret finansministrene i Verdensbanken på om de var feminister rakte mange av dem hånden opp.

For meg betyr det å være feminist to ting:

1) At jeg anerkjenner at det er systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter som følger kjønnsdelingen mellom kvinner og menn.

2) At jeg vil gjøre noe med det.

Når sjefen i Verdensbanken, amerikaneren Jim Kim, kan rekke opp hånden og svare ja på at han er feminist, burde vi være flere i Norge som gjør det samme.

Min mor og de sine kamper kjempes fremdeles mange steder i verden. Min datter skal få den samme gode oppdragelsen som jeg fikk. Se deg i speilet og tenkt på om du ikke er feminist du også.

Barn, unge og kunnskap, Rettferdighet

Far 3.0

February 4, 2014

Å jobbe for likestilling og farsrollen har stått sentralt for meg hele livet. Det er ikke tilfeldig.

Jeg har innlegg på trykk i BT om dette søndag 2. januar.

Min oppvekst var litt annerledes. Jeg vokste opp mest hos min far.

Om to måneder og 27 dager blir jeg far. I hvert fall hvis ungen velger å komme presis. Planen min er å sørge for at hun får både like mye kjærlighet og like mye tid av både meg og kjiket mitt som jeg fikk av mine foreldre da jeg vokste opp. Jeg skal skifte bleier, være akkurat litt for streng, svare på alle spørsmål hun har og gi henne så mange klemmer hun orker.
Det er ikke tilfeldig at jeg helt fra jeg var liten har vært opptatt av at far og mor skal regnes som likeverdige foreldre. Min oppvekst var nemlig litt annerledes enn det som var vanlig på ett viktig punkt; Jeg vokste opp mest hos min far.
Mine foreldre ble skilt da jeg var seks år gammel. Jeg husker det ikke selv, men de sier jeg gråt da de fortalte meg det. Min mor var ingeniør og måtte pendle til Stavanger for å få jobb i oljen. Jeg endte opp med å bli boende mest hos min far i Bergen og fortsatte med det etter at min mor flyttet tilbake til byen. For meg ble det normalen, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før en bekjent av min far over et kafébord en ettermiddag stilte spørsmålet: «Bor han hos deg?». «Ja», sa min far. «Å ja, så du vant rettssaken?»
Det var da det gikk opp for meg at det var ikke vanlig at unger bodde mest hos sine skilte fedre eller at far og mor hadde rett til å bli sett på som likeverdige omsorgspersoner. Mange fedre måtte kjempe for den retten.
Jeg mener det er en ærlig sak å finne ut at man som voksne mennesker ikke har lyst til å dele livet med hverandre. Det er bare ikke lov å la det gå ut over barna. Mine foreldre var eksemplariske. Min far ler fortsatt når han forteller om da han hørte meg som tiåring delta på innringningsprogrammet «Hei» på NRK. Jeg insisterte på at det gikk an å være et lykkelig skilsmissebarn. Min mor og min far gikk til felles advokat, ble enige om omsorgen og sa aldri et skjevt ord om hverandre. De har dannet en standard for hvordan jeg synes voksne folk – foreldre – bør oppføre seg.
Foreldrene mine var ikke alene om å skille lag. I perioden 1976 til 1980 opplevde årlig 7 500 barn under 18 år det samme som meg. I 2007 gjaldt det for over 10 000 barn. I tillegg kommer alle barna med foreldre som ikke var gift. En fjerdedel av norske barn har foreldre som ikke bor sammen.
Ikke alle taklet skilsmisse like godt som mine foreldre. For altfor mange havner konflikten i rettssalen, men også for alle andre har lovene og domstolene vært med på å sette standarden for hva samfunnet oppfattet som normalt når foreldre skiller seg.
Barneloven argumenterte tidligere for at én person skulle ha hovedomsorg for barnet og for at den andre forelderen skulle ha «vanlig samvær». Vanlig samvær var en ettermiddag i uken og én overnatting annenhver helg. På 90-tallet var det forbudt for domstolen gi begge foreldre likeverdig omsorg for barnet – såkalt delt omsorg eller delt bosted. Foreldreansvaret gikk automatisk til mor og far fikk det kun om de to var gift. Foreldreansvaret innebar blant annet muligheten for forelderen til å ha innsyn i barnets legejournal og til å bli innkalt til foreldremøter.
Mors fortrinnsrett som omsorgsperson var tidligere et gyldig argument i domstolene. Historien om barnefordelingssaker i det norske rettssystemet er historien om far som annenrangs forelder.
I perioden jeg har vært engasjert i disse sakene har vi heldigvis kommet langt. Nå får fedre som bor sammen med mor automatisk foreldreansvar når barnet blir født. Foreldre uten foreldreansvar skal få nødvendig informasjon om sitt barn fra det offentlige. Det er igjen blitt mulig for domstolene å idømme delt bosted. Bidragsreglene er endret og «vanlig samvær» er i tillegg til annenhver helg utvidet til en overnatting i uken, tre uker sommerferie og annenhver av de andre skoleferiene.
Blant barna som har foreldre som ikke bor sammen, hadde bare under en av ti delt bosted i 2002. I 2012 hadde dette økt til en av fire. Det er gledelig og betyr at stadig flere barn i skilsmissefamilier får mye kontakt med begge foreldrene og at i flere familier får begge foreldre være med på å ta de avgjørende valgene i barnets live, som hvor de skal bo og hvilken skole barnet skal gå på.
At flere foreldre deler på omsorgen har ikke skjedd i et vakuum, men parallelt med likestillingspolitikkens gjennomslag i andre deler av samfunnet. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner yrkesaktive. I dag står nærmere syv av ti kvinner i jobb, altså med nesten like høy yrkesdeltakelse som menn. Flere damer enn menn tar høyere utdanning. I 1993 ble Norge det første landet i verden som reserverte en del av fødselspermisjonen til fedre. Ved starten av 1990-tallet var det bare tre prosent av fedrene som tok ut permisjonstid med barnet. 20 år senere velger ni av ti fedre å ta permisjon fra jobb for å være sammen med ungen sin.
Ingen av disse endringene har kommet av seg selv, men er drevet frem i min mor og hennes generasjons likestillingsånd. I 2003 lanserte jeg og Audun Lysbakken kampanjen pappaperm.no for at barn skulle få en tredjedel av fødselspermisjonen sammen med far. I 2013 ble kampanjen kronet med seier da vi sammen med andre gode krefter skrittvis hadde fått økt fars permisjon til 14 uker. Nå er den dessverre redusert til ti uker, og slik blir det stående til Audun, jeg igjen får en finger med i spillet.
Jeg har jobbet for fars rolle som omsorgsperson hele mitt politiske liv. At min mor var aktiv i likestillingskampen og at jeg vokste opp med min far som nærmeste forelder har påvirket meg. Hjemme lærte jeg alltid å ta de svakestes parti og jeg lærte at det var like naturlig for far som for mor å ta omsorgsansvaret. Derfor har jeg kjempet for likestilling i samfunnet, for menns rett til pappaperm og kvinners rett til prevensjon og trygg abort over hele verden. Ivret for kvinners plass i Forsvaret og for at Norge skal være representert med like mange kvinnelige som mannlige ambassadører. Likestilling gir kvinner mulighet til å delta i arbeidslivet og menn mulighet til å være far.
Som Christine Lagarde, sjefen for det internasjonale pengefondet (IMF) sa til meg da jeg fortalte om pappaperm og rett til billig barnehageplass: «You Scandinavian countries have got something right. You invest in gender equality. You need to get the story out!»
Heldigvis har vi kommet langt, men vi har fortsatt en vei å gå. Fortsatt opplever mange fedre at de blir sett på som en annenrangs forelder. Mediene har rapportert om bedrifter som lønner fedre for å ikke ta ut pappaperm. Blant barna som ikke har delt bosted bor bare en av ti hos far. I mange deler av samfunnet er det fortsatt ikke sett på som mandig å trille en barnevogn eller gi barnet ditt tåteflaske. Og mange velger tradisjonelle kjønnsrollemønstre fordi de, selv i dag, oppfatter det som normalen.
Jeg har tenkt å fortsette jobben for likestilling og for farsrollen. Nå også som far. Om to måneder og 27 dager kommer ungen, hvis hun er presis. Jeg gleder meg!

Innlegg, Miljø, Oslo, Rettferdighet, Verden

Den trette orker ikke elske

May 2, 2013
heikki youngstorget

“Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo. Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet. Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.” Dette var 1. mai-talen jeg holdt på  Youngstorget i går.

 

Hallo Youngstorget!

Jeg vokste opp i et hjem der 1. mai var like viktig som 17. mai.

Noen vil kalle det indoktrinering, jeg vil kalle det en sunn oppvekst.

Den fantastiske dikteren Stig Holmås, min far altså, har skrevet om sunn oppvekst. Han har skrevet:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

En applaus for fagforeningene og min far.

 

Jeg vokste opp i et hjem der jeg lærte å slåss mot høyresiden og å alltid ta de svakes parti.

Derfor fyrer jeg meg skikkelig opp ved tanken på at Fremskrittspartiets for første gang kan ta regjeringsmakt i Norge

Siv Jensen –– sier at hun har to store politiske helter. Ronald Reagan og den andre Margaret Thatcher.

Jeg vil ikke ha en partileder i regjering som styrer etter ordtaket:

«Hva ville Margaret Thatcher gjort?»

 

Min far lærte meg å elske den søte lukten av stor kjærlighet.

Men – Det blir ikke mye kjærlighet i et samfunn der Siv Jensen sier fritt frem for midlertidig ansettelse, privatisering og markedsfundamentalisme.

Det blir ikke ikke tid til å elske for heltene i velferdsstaten som blir satt ut på anbud av høyresiden, må arbeider hardere og aldri får fulle stillinger.

Opp mot Siv Jensen og Erna Solberg står vi her – vi som krever at folk skal ha rett til heltid, så de kan få lån til bolig og være trygge. Vi som krever at folk skal ha rett til full jobb med anstendig lønn og pensjon, så de slipper å løpe fra deltidsjobb til deltidsjobb. Vi som insisterer at det å ha Europas laveste arbeidsløshet ikke kommer av seg selv, men fordi vi setter hensynet til folk sin trygghet først.

Siv Jensens er min hovedfiende i valget til høsten – valget står mellom anti-solidaritet og solidaritet og det er vi her som er på den gode siden.

 

Vi vet hvordan arbeidslivet i Norge var før fagforeningene vant fram.

Da arbeiderne på Christiania Seilduksfabrikk og Akers mekaniske verksted streiket i 1884 fordi de ble kuttet 10 prosent i lønn mistet de ikke bare livsviktig inntekt. De mistet og stemmeretten ved valg. Men de ga ikke opp, for ansatte ved andre bedrifter betalte inn til streikekassen så de kunne streike.

De kjempet kampen for demokrati og rettferdighet. De lærte oss å stå sammen for å vinne. De lærte oss solidaritet.

Trengte de en regjering som sa: ”Hva ville Margaret Thatcher gjort”

Derfor står vi i dag sammen med venstreside og arbeidsfolk over hele verden.

Med Spansk arbeidsløs ungdom som må betale prisen for at bankene gamblet vekk fremtiden deres.

Med gjennomsnittsamerikaneren som har stått stille i reallønn siden søttitallet fordi all veksten har gått til den rikeste prosenten  som velter seg i uanstendig luksus.

For vår solidariteten stopper ikke ved landegrensene.

1 mai er en internasjonal kampdag.

Se på lappen på klærne deres – hvor kommer den fra? På min genser står det Bangladesh.

I dag vil jeg at dere skal sende tankene deres til Bangladesh. Til arbeidsfolkene som syr klærne våre.

Det var over 3.000 arbeidsfolk i fabrikkbygningen som raste sammen i forrige uke.

Over firehundre familier vil aldri få se sine kjæreste igjen. Mange har blitt lemlestet for livet.

Søndag sto brannmennene og gråt da de skjønte at de ikke klarte å redde flere overlevende.

De sier at fabrikkbygningen hadde ulovlig påbygg – at arbeiderne ble tvunget på jobb selv om det var oppdaget sprekker i muren.

Nå demonstrerer hundretusener av fabrikkarbeidere i Bangladesh.

Vi spør oss: Hvilket samfunn er det som lar slike ting skje? Kan vi som vestlige forbrukere la fattige arbeidere betale med sine liv for at vi skal få billige klær?

Prisen på en t-skjorte er ikke 49,50. Prisen ligger i ruinene i en tekstilfabrikk.

Arbeidsfolk i Bangladesh trenger ikke en regjering som spør seg – ”Hva ville Margaret Thatcher gjort?”

Vi skal ikke slutte å kjøpe klær fra Bangladesh. Men vi skal gjøre det vi kan for at arbeiderne får tre ting:

  • Retten til å organisere seg
  • skikkelig lønn
  • og anstendige arbeidsvilkår

Er det et løfte Youngstorget?

 

Min far lærte meg å elske vindene og havet.

Men jeg spør dere – hva skal folk i Bangladesh gjøre når sykloner og flom ødelegger barndomshjemmet og havet kommer og tar jorden de lever av.

I Bangladesh lever de farlig og får dårligere liv på grunn av klimaendringene.

Det bor 30 millioner mennesker i Bangladesh bor i områder som ligger mindre enn en meter over havet – 6 ganger så mange som i hele det vakre landet vårt.

Jeg har bare tro på forandring når alle er med og begynner å feie for egen dør – derfor må vi spørre oss selv. Hva kan vi gjøre?

Vi kan velge nye motorveiene rundt Oslo eller sykkel, buss og bane. Vi kan velge å pumpe opp oljen så fort vi kan og putte pengene på verdens børser – eller vi kan la mer av oljen ligge og la våre barnebarn bestemme hva de vil gjøre med den.

Er dere enig så gjenta etter meg:

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Derfor er SVs hovedbudskap på 1.mai det samme som vi kommer til å ha i valgkampen.

– Fellesskole med skolemat, fysisk aktivitet og leksehjelp hver dag og flere lærere med mer tid til å se hver enkelt elev.

– Arbeidsliv der folk skal ha heltidsjobb og fast ansettelse til en skikkelig lønn enten du er kvinne eller mann – nordmann eller polakk.

– Eldreomsorg der folk skal få bo hjemme så lenge de vil og nok folk til at de ansatte har tid til å være medmennesker.

– Sykkelveier, busser og baner i stedet for nye motorveier rundt Oslo. Og vi vil aldri svikte Lofoten Vesterålen og Senja.

 

Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo.

Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet.

Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.

Fordi vi vet at samfunn med små forskjeller er bedre samfunn, samfunn der folk lever lenger, samfunn med mindre kriminalitet, samfunn der folk har tillit til hverandre.

Norge har i dag de laveste inntektsforskjellene i Europa. På grunn av fagbevegelsen.

Det er den viktigste grunnen til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Det gir oss mye å forsvare og mye å vinne.

Valget i høst handler om det er Frp eller SV som skal ha en hånd på rattet i styringen av Norge, om det er SV eller Frp sine verdier som skal få gjennomslag i norsk politikk.

 

Noen av dere er kanskje deprimerte over at det ser blå-blått ut på meningsmålingene. Da ber jeg dere tenke på følgende: Vet dere hvor mange ganger vi hadde flertall på meningsmålingene mellom 2005 og 2009? Ingen. Og vi har  ikke hatt flertall på målingene mellom 2009 og nå. Så vi har stø kurs mot  valgseier!

 

Derfor spør jeg – Hallo Youngstorget!

Vil dere ha et iskaldt arbeidsliv og en kokvarm klode?

Vil dere ha Margaret Thatchers fanklubb inn i regjering?

Eller skal vi stå for et grønt og rettferdig Norge i dag, i morgen og etter valget i september.

Så gi meg hånden på det – og fire nye år på Stortinget.

Jeg sier som min far – uten fagforeningene hadde vi ingenting.

Gratulerer med dagen Youngstorget. En ære å få dele den med dere.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Vi tenker nytt

February 7, 2013
bolsa famila brasil

I Aftenposten 6. februar skriver Anne Welle-Strand at jeg misforstår henne med vilje når jeg påpeker at det er paranoid å hevde at bistandsarbeidere gjør en dårlig jobb av egeninteresse.

Det er likevel vanskelig å lese Welle-Strand annerledes når hun skriver at «norske aktører er blitt avhengige av at den (bistanden) ikke virker» og videre «om bistanden lyktes ville mange solide overføringer fra staten stoppe, og mange miste jobbene».

Jeg er likevel helt enig i at ny kunnskap må brukes til å bli bedre. Før bodde for eksempel verdens aller fattigste i de fattigste landene. Nå bor de fleste fattige mennesker i mellomrike land.  Erfaringen viser altså at økonomisk vekst i fattige land ikke er nok for å avskaffe fattigdom. Rettferdig fordeling av veksten skjer ikke av seg selv.

Denne innsikten har allerede fått konsekvenser for utviklingspolitikken. Derfor støtter vi for eksempel land til å skaffe seg egne skatteinntekter gjennom programmet Skatt for utvikling, framfor å stole på at bistanden fremdeles skal betale for helse og utdanning for alle, og snart legger vi fram en stortingsmelding om rettferdig fordeling.

Vi tenker nytt og vi trenger debatt. Generelle udokumenterte påstander om at bistand ikke virker finner jeg likevel lite konstruktivt. La oss få en debatt om hva som virker og hva som ikke gjør det.

Barn, unge og kunnskap, Innlegg, Rettferdighet, Verden

En poliofri verden er mulig

January 5, 2013
pakistanske barn, foto: Trond Viken, UD

Det er mye lidelse i verden, men det er også store fremskritt. I 1985 fantes sykdommen polio i 125 land.  I dag finnes polio kun i tre. Det er mulig å utrydde polio.

Fortsatt lever mennesker med polio i Norge. De fikk sykdommen som barn, og lever i dag med funksjonshemming som følge av lammelser. Den siste epidemien i Norge var på 1950-tallet.  Da opplevde lokalsamfunnat enkelte barn ble smittet på våren, før det økte i antall tilfeller utover sommeren og høsten. Med kulden forsvant vanligvis sykdommen.

For alle oss som har vokst opp med vaksinering mot polio er det vanskelig å forestille seg hvilken redsel barn og foreldre på den tiden følte. Våre foreldres og besteforeldres generasjon kan huske at polio var en sykdom som truet og i verste fall tok livet av norske barn.

Da poliovaksinering ble innført i Norge tidlig på 60 tallet ble smittekjeden ble brutt. Dette er dessverre ikke tilfellet for barn som vokser opp i Afghanistan, Nigeria og Pakistan i dag. Verdens helseorganisasjon har som mål å utrydde polio fullstendig, slik vi har lykkes i å utrydde andre smittsomme sykdommer som særlig rammer barn.

Dette er et realistisk mål – men likevel ressurskrevende. Områdene som fortsatt har poliosmitte er svært fattige, de er uten et fungerende helsevesen og uten helsearbeidere til å sette vaksiner. Men det er mulig. India har vært poliofritt i ett år – det er et stort gjennombrudd.

Den siste tiden har det dessværre vært flere angrep på helsepersonell som jobber med å vaksinere barn mot polio i Pakistan. Rykter om at vaksinasjonsprogrammet er et påskudd for å skade barn og spionere på Pakistan, skal være bakgrunnen for angrepene. Dette er svært uheldig.

Norge har støttet arbeidet mot polio i flere år. Det krever et siste felles krafttak, og det er det Norge nå vil bidra til. Det er viktig å støtte rutinevaksinasjon også i poliofrie områder for å hindre tilbakefall og oppblomstring av smitte. Det siste stortinget gjorde før de tok juleferie var å øke støtten til det globale initiativet for å utrydde polio med 50 millioner kroner. Dette kommer i tillegg til de 50 millioner kronene som Norge allerede har gitt i støtte for 2012.

Verden har lykkes i å redusere omfanget av polio med 99 prosent. En poliofri verden er mulig.