Browsing Category

Miljø

Energi, Innlegg, Miljø, Rettferdighet

Den norske gassbløffen

December 13, 2016
StatfjordA(Jarvin1982)

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 12. desember 2016

I snart tjue år har norsk oljeindustri hevdet at det er viktig at Norge henter ut mest mulig gass fra norsk sokkel for å erstatte kullkraft. De har aldri klart å dokumentere påstanden. Tvert imot. Oljeindustrien sammen med Jens Stoltenberg, Høyre og FrP kastet Kjell Magne Bondeviks regjering i 2000 for å bygge Kårstø gasskraftverk i Norge, som skulle eksportere kraft til Europa «for å erstatte tysk kullkraft». I år ble kraftverket nedlagt og milliarder gikk tapt. Bedre har det ikke gått med Statkrafts gasskraftverk i Tyskland, der enda flere milliarder av fellesskapets penger forsvant.

Oljeindustrien er ute av stand til å dokumentere påstanden om at gass erstatter kull.

Dette har Aftenposten og NRK gjort en eksemplarisk jobb med å avsløre de siste ukene. Da kunne vi forvente en noe mer ydmyk oljeindustri som innrømmer at de har tatt feil. Det motsatte skjer. Norsk olje og gass, oljeindustriens bransjeorganisasjon, fortsetter å insistere på at norsk gass erstatter kull, uten å kunne dokumentere det. Å fortelle en usannhet mange ganger, gjør den ikke mer sann.

Er gass bedre enn kull? Det kan det være. Et toppmoderne gasskraftverk har om lag halvparten så høye utslipp som et gammelt kullkraftverk.

Men en rekke andre sammenligninger kommer ikke like godt ut. Gasskraftverk som kjører som balansekraft for fornybar energi er for eksempel ikke i nærheten av å være like effektive.

Moderne kullkraftverk er mer energieffektive enn gamle og om de i tillegg er koplet på et fjernvarmenett slik at overskuddsvarmen kan brukes fornuftig i stedet for å slippes rett opp i luften som damp, kan de forurense like mye som et gasskraftverk per energienhet de produserer.

I tillegg kommer faren for gasslekkasjer. Metangass er en cirka 20 ganger så kraftig klimagass som CO2. Det skal med andre ord ikke mye utslipp av gass til ved lekkasjer eller ulykker før en eventuell positiv klimaeffekt er helt borte.

Alt dette vet Norsk olje og gass. De vet også at gass per dags dato ikke har erstattet kull i Europa og etter alle solemerker ikke kommer til å gjøre det i fremtiden heller. Analyseselskapet Bloomberg New Energy Finance slår i en rapport fra 2016 fast: «Rollen gass vil spille som overgangsteknologi, virker å være overdrevet i verden utenfor USA.»

Det er det fire grunner til:

  • Energiforbruket har flatet ut, De fleste energiprodusenter planlegger for økt energiforbruk, men erfaringene fra Europa er at energiforbruket har flatet ut fordi vi bruker alle former for energi mer effektivt enn tidligere og har lav økonomisk vekst.
  • CO2-kostnadene er lave og vil forbli for lave frem til 2030. Siden gass er dyrere enn kull, må CO2-prisen være så høy at de gasskraftverkene som forurenser mindre enn kullkraftverk, tjener så mye penger på å ha lavere CO2-kostnader at de likevel utkonkurrerer kullkraft. Det er den ikke. I dag er prisen på å slippe ut CO2 4,5 euro per tonn. Den må trolig opp til 50–60 euro for tonnet for at gass til jevn kraftproduksjon skal slå kull. Det er det ingen i oljeselskapene eller andre analytikere som tror kommer til å skje innen 2030.
  • Ny fornybar energi er billigere enn gass. Både vindkraft og solkraft er i store deler av Europa billigere enn både kull- og gasskraft. Europas energibehov dekkes derfor av sol og vind, ikke av gass. Dette er fantastisk og en følge av at store fornybar-subsidier i en periode har fått produksjonen av solcellepaneler opp og prisen ned. Alle anslår at prisen kommer til å fortsette å falle både på fornybar energiproduksjon og energilagring i blant annet batterier.
  • Å erstatte kull med gass krever store infrastrukturinvesteringer for lagring og transportering av gass. Kostnaden ved slike infrastrukturinvesteringer svekker konkurransekraften til gass ytterligere. I tillegg vil aktører i EU neppe ønske å foreta slike investeringer når EUs mål er å ha en fullstendig fossilfri elektrisitetsproduksjon innen 2050.

Hvis Norsk olje og gass skal ha troverdighet som bransjeorganisasjon, må de snart dokumentere påstanden om at gass har erstattet kull i den europeiske energimiksen eller forklare hvordan i all verden de mener det skal komme til å skje i fremtiden. Hvis de ikke er i stand til det, må de heller være så ærlige å innrømme at de først og fremst er opptatt av å hente ut så mye gass som mulig for å tjene mest mulig penger.

Det er en ærlig sak, men bra for menneskeheten og for å stoppe de farlige klimaendringene er det virkelig ikke.

Bare nullutslipp er godt nok. Gass er ikke i nærheten.

Miljø

Villaksens velsignelse

February 9, 2016

På Villakskonferansen i Alta, 9. februar holdt jeg denne lille appellen.

Kongen, sametingspresidenten og alle dere andre.

Lukk øynene og tenk deg om:

Har du noen gang følt naturens velsignelse?

Har du løpt barføtt i furuskogen og kjent hvordan barnåldekket gir deg den lille ekstra spretten. Har du gått i badstu og badet i kalde nordnorske fjorder med bare midnattsolen mellom deg og nordpolen.

Har du stått ved et vann eller i en elv og ventet tålmodig, tålmodig på at fisken skal bite på.

Da har du følt naturens velsignelse.

Men naturen er truet.

Min oldefar vokste opp i et hjem der der foreldrene drev hotell for Lakselorder som fisket i Vosso, før han dro for å bli vannkraftutbygger. Min bestefar ble selv aktiv laksefisker i samme elven til det ble lite laks.

Siden han fisket sin siste laks er villaksbestanden mer enn halvert.

Laksen er Norges Panda sa Dag O Hessen tidligere i dag – Men da må jo alarmen gå når Norges panda er truet!

I dag har vi fått dokumentert hvordan oppdrettsnæringens lakselus gjør betydelige innhogg i villaksbestanden, vi har fått dokumentert hvordan rømming utvanner villaksens arveegenskaper.

Da skulle du tro at alle var enige om:

Krav om merking av all oppdrettslaks, både fettfinne og produksjonssted, sånn at det blir lett å skille ute rømt oppdrettslaks og myndighetene umiddelbart kan plassere ansvaret og bøtelegge mijøkriminaliteten.

Det SV-forslaget var det bare Miljøpartiet som støttet (ikke Venstre, ikke Høyre).

Det samme gjaldt forslag om å pålegge næringen å øke forskningsinnsatsen for å forske frem en bærekraftig næring og økt forskning på hvilke konsekvenser oppdretten og kloakken fra oppdretten har for kysten og kystmiljøet.

SV ville straffe konsesjonshaverne hardere for dårlig dyrevelferd og rømming.

Det er jo akkurat når oppdrettsnæringen slår alle salgsrekorder at det burde være mulig å få på plass de viktigste grepene for å sikre at oppdrettsnæringen ikke tar livet av andre deler av naturen. Hvis ikke i dag – når da?

Jeg synes oppdrettsnæringen har sluppet for billig.

Fiskeriminister Per Sandberg har i Stortinget vært med på å sikre næringen økte konsesjoner selv om lakselusen tar livet av inntil 10% av laksen. Og lakseslusen fra anlegg tillattes å ta livet av 29,9% av villaksen før det får konsekvensen for konsesjonshaverne.

SV ville sette grensen for kutt i konsesjoner på 10% i stedet for på 30%. De andre var enige med regjeringen.

Naturen ødelegges ikke ved ett slag – den ødelegges bit for bit.

 

Jeg var på sommerferie i Lofoten da jeg var liten:

Siden den gangen er lomvibestanden ned 98%.

Fuglefjell som tidligere var full av krykkje – står nesten tomme.

Og Villaksen er ned. Da hjelper det ikke akkurat at Regjeringen tillater å dumpe kobberholdig gruveavfall ved inngangsdøren til våre laksefjorder – i Repparfjorden i nabokommunen.

Da hjelper det ikke akkurat å dumpe gruveavfall og drepe fjordbunnen i minst 50 år i Førdefjorden der ungdommene i Natur og Ungdom tar imot bøter for flere hundre tusen kroner. Siden vi er så mange her i dag vil jeg oppfordre alle til å gi en skjerv til Natur og ungdom sin innsats for å ta vare på naturen, og laksefjordene. Jeg er sikker på at de ville satt pris på en hilsen fra Kongen også;)

Naturen ødelegges bit for bit.

Sånn kan det ikke fortsette – Det er derfor vi er her i dag og derfor vi her er viktige.

Hvis jeg får det som jeg vil, skal jeg ta min datter med for å bade i midnattssol i kalde fjorder, hvis de ikke er full av gruveavfall  – og ta henne med på laksefiske der min bestefare fisket, hvis ikke laksen er vekk: Man da trenger vi at alle de som sitter i Kongen sitt råd ikke bare lytter, men faktisk handler etter det folk her i salen sier, sånn at vi alle om 10 – 50 – 100 år kan stå i en elv – og oppleve naturens velsignelse.

Energi, Innlegg, Miljø, Næring, Verden

På tide med oljekutt

December 21, 2015

Jeg hadde dette innlegget på trykk i Klassekampen 19. desember 2015.

Bjørgulv Braanen argumenterer i sin leder i Klassekampen 17. desember mot å kutte i den norske oljeproduksjonen. Det er et argument for klimaendringer.

I følge FNs klimapanel inneholder de påviste reservene av fossil energi i verden fem til ni ganger så mye CO2 som det vi kan tillate å slippe ut om vi skal hindre mer enn to grader oppvarming. Nå har verdens ledere skjerpet ambisjonene. Vi skal hindre mer enn 1,5 graders oppvarming.

Spørsmålet er hvilke fossile ressurser som skal bli liggende for å nå klimamålene. I hvert fall ikke de norske, mener Braanen.

Argumentet er at det er forbruket, ikke produksjonen, av fossil energi som må kuttes.

Men om vi lar oljepumpene gå helt til verden ikke føler behov for fossil energi, så hindrer vi ikke de menneskeskapte klimaendringene. Braanen mener at om Norge kutter i sin fossile energiproduksjon, så vil andre land bare øke sin. Forskningsrapporter fra blant annet SSB betviler dette.  Og til syvende og sist er klimakampen også et spørsmål om fordeling.

Den rike delen av verden har bidratt med omtrent to tredeler av klimagassene som er sluppet ut i atmosfæren siden den industrielle revolusjonen. Tidligere tiders energibruk har dannet grunnlaget for veksten i rike land. Hvem skal få lov til å slippe ut CO2 i framtiden? Hvem skal få tjene enda mer penger på fossil energi? Er det rike land som Norge? Få fattige land vil mene det. Da blir det mindre igjen av karbonbudsjettet til dem. Og bryter vi karbonbudsjettet, så bryter vi klimamålene vi har satt oss.

Derfor må Norge så raskt som mulig styre mot null utslipp. Fortsatt leting etter olje og gass, betyr det motsatte. Det er riktig som Braanen sier at verden også i framtiden vil føle behov for olje og gass. Slik vil det være helt til vi bestemmer oss for et virkelig grønt skift. Teknologikompetansen vi har bygd opp i oljealderen må nå ta oss inn i nullutslippssamfunnet.

Beskjeden fra Paris er at alle land må gå hjem og gjøre det de kan for å kutte sine bidrag til klimautslipp. Norges største bidrag er oljeproduksjonen vår.

Foto: Jarle Vines (1982)

Barn, unge og kunnskap, Kommunene, Miljø, Oslo

Hold pusten!

February 1, 2015

Folk dør av giftig byluft fordi de som har makt prioriterer bil foran barn. Denne uken slo Bergens barn tilbake.

FØRSTE GANG MIN DATTER Ebba hostet tungt i vinter-Oslos sterkt forurensede luft, kom jeg til å tenke på den gangen for så lenge, lenge siden, da min far tok meg med for å vise meg giftlokket over Bergen.

Bergens beryktede giftlokk har vært der hele mitt liv. Da jeg var liten, var lokket over Bergen stort, gult og fryktinngytende. På kalde dager med sol og vindstille, lå lokket som en giftpøl over byen. Gulfargen kom av blyet.

Bly er giftig for folk, særlig for barn. Barn blir skadet for livet, får lavere intelligens og scorer dårlig på adferdstester. I dag er blyet vekk, men svevestøv, som er farligere enn vi før trodde, og giftgassen NO2 er der fortsatt. I Oslo dør det flere hjerte- og lungesyke etter dager med ekstra giftig byluft. Fordi for mange kjører bil. Hvor mange flere må rammes før vi setter foten ned?

SELV OM myndighetene visste at bly var giftig for folk, var det tillatt å blande det inn i bensinen dengang jeg var liten. Det var angivelig best for bilene. På 70-tallet kom forskningen fra Storbritannia som viste at folk hadde høye, helseskadelige blyverdier i blodet. I New York mener de i dag å kunne spore nedgang i kriminalitet til blyforbudet. Også Norske forskere ga klar beskjed.

Likevel var det ikke før i 1996 at det ble helt slutt på bly i bensinen her til lands – 25 år etter heleskaden var godt dokumentert. Hvorfor det tok så lang tid å fjerne det gule blyet fra giftlokket? Det er bare én mulig konklusjon: Bilen var viktigere enn barn.

GIFTLOKKET over Bergen er der den dag i dag og ødelegger fortsatt helsen til folk, som til barn med astma og voksne med kols. «Når jeg skulle gå til skolen i dag kjente jeg det veldig godt at det var mye forurensning», sa Jennifer dos Santos i 2010, og håpte folk tenkte på dem som slet. Det er like aktuelt i dag.

DEN ENESTE fattige trøsten for bergensere, er at vi som bor i Oslo har det verre. Oslo har sprengt alle giftgrenser og fått verre luftkvalitet fra 2008 og frem til i dag, uten tegn til bedring. Konsekvensene er som i Bergen, bare verre: Barn holdes inne i barnehager. Voksne med kols og astma gjør det samme, og folk dør.

Forskere har sammenlignet 50.000 dødsfall i Oslo gjennom ti år. Konklusjonen er at luftkvaliteten i Oslo til tider er så dårlig at flere med hjerte- og lungeplager dør kort tid, oftest 3-5 dager, etter dager med ekstra høy luftforurensning.

Også i Oslo er det biltrafikken som er hovedgrunnen til den giftige luften. Også i Oslo er viljen til å sette barn foran bil svak blant de som bestemmer, selv om viljen til å vedta fine mål om bedre byluft er stor. Den største planlagte investeringen i Oslo-området neste ti-årene er en ny 12-14-felts vei, fra Bærum og inn til Oslo, til minst 50 milliarder kroner.

TEGN I TIDEN gir imidlertid håp. Det er ikke ofte jeg jubler når Norge blir pålagt å følge EU-regelverk som vi har godtatt på grunn av EØS-avtalen, men i denne saken gjør jeg det. Jeg jubler for ESA, Efta-landenes overvåkningsorgan, som har stevnet Norge for retten for manglende vilje til å beskytte innbyggerne mot helseskadelig byluft.

Vi har visst lenge hva som skal til for å friskmelde bergensluften: færre biler. Derfor er det ingen grunn til at det nå skal ta like lang tid å fjerne giftlokket over Bergen som det tok å fjerne det gule blyet. Dessverre har vi gått i feil retning de siste tiårene.

Jeg vokste opp i Bergen på de store motorveiutbyggingenes tid. Ser du på antall passeringer gjennom bomringen så har den blitt 50 prosent høyere fra 1990 og frem til dagens drøyt 90.000 bompengepasseringer i døgnet. Er det rart det blir mer svevestøv og giftgasser? Med mer bybane har heldigvis trenden snudd, bare synd det tar så lang tid å finne ut hvor den skal gå.

DENNE UKEN har likevel vært spesiell for Bergen, da bystyret vedtok sin nye handlingsplan for bedre byluft. Med Kristelig Folkeparti ute av byråd, er det endelig flertall i bystyret for rushtidsavgift, og byrådet følger opp, om enn motvillig. Erfaring fra andre byer viser en nedgang i biltrafikken på 10-25 prosent avhengig av hvor høy avgiften er og hvor mye av bompengene som brukes til bedre kollektivtilbud.

Sammen med en rekke enstemmige vedtak, kan dette være første skritt på veien mot friskmeldingen av byluften. Jeg tror det må mer til: Færre parkeringsplasser i sentrum, mer bybane, miljøfartsgrenser, flere kollektivfelt og flere som kjører sammen istedet for i hver sin bil. Men vedtakene denne uken er utvilsomt et viktig skritt i riktig retning.

I Oslo kan det også se ut til at alvoret er i ferd med å gå opp for dem som bestemmer. Oslobyrådet vurderer mangedobling av bompengene for forurensende biler og lastebiler. På Stortinget fikk jeg gjennomslag for et forslag om å stille strenge miljøkrav til drosjer, krav om at all kollektivtrafikk innen 2025 som hovedregel skal være lav- og nullutslippsbusser, forbud mot oljefyring og plan for landstrøm til båter som ligger til kai. Neste uke kan det bli lov for kommuner å nekte de mest forurensende bilene adgang til deler av byene, og å utrede forbud mot nye dieselbiler. I flere tiårar bilen vært prioritert foran barn. Denne uken endte med 1-0 til byens barn. Jeg holder pusten for fortsettelsen.

MIN FAR tok meg opp på haugen foran der vi bodde i Skytterveien, på et utkikks-punkt på den gamle kongeveien mellom Trondheim og Bergen. Vi kunne se inn mot byen, inn mot lokket. Det var gult og giftig. «Sånn er det fordi de som bestemmer synes biler er viktigere enn barn,» sa min far. Jeg håper min datter Ebba kan feire neste jul i Bergen uten giftlokket. Det vil ikke bli savnet.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 1. februar 2015

Energi, Miljø, Verden

Kongen bedre enn Erna

October 8, 2014

Bilde: Åpningen av Stortinget 2. oktober 2014 av Sverre Chr. Jarild/Stortinget (Some Rights Reserved)

Her er innlegget jeg holdt i trontaledebatten der jeg kritiserte Erna Solberg for å droppe klimamålene Stortinget har vedtatt.

Torsdag i forrige uke sto kongen her i salen og sa at regjeringen vil «forsterke klimaforliket». I dag kunne vi høre Erna Solberg si at nei, vi må være edruelige, det blir vanskelig å nå klimamålene. Kan statsministeren forklare meg hvordan det går an både å forsterke klimaforliket og samtidig ikke nå klimamålene? Sier statsministeren at kongen tar feil? Sier statsministeren at kongen fører Stortinget bak lyset?

Vi må huske at den eneste grunnen til at Erna Solberg sitter i den stolen der, er at hun lovet Venstre og Kristelig Folkeparti å forsterke klimaforliket. Jeg beklager, men med respekt å melde er det ikke mye å se til at noe har skjedd for å gjøre akkurat det.

Det som er sikkert, er at når verdens ledere samles på klimatoppmøtet i Paris neste år, kommer det ikke en klimaavtale som pålegger oss klimaforpliktelser. Alle som har fulgt utviklingen, vet at vi i beste fall får en avtale der alle land forplikter seg til å delta på en klimadugnad der vi tydelig spiller inn hva det er vi har tenkt å bidra med fram til 2020 og 2030.

Så langt har vi en stolt statsminister som inviterer til klimadugnad, men som ikke stiller opp selv. I ett år har hun gjentatt frasen om at regjeringen skal forsterke klimaforliket, uten å fylle den med innhold. I et halvt år har hun og miljøvernministeren skrytt av at de har fått laget en liste hos Miljødirektoratet over hva som skal til for å nå Norges klimamål. Men i løpet av det halve året som har gått siden listen kom, har de ikke fremmet ett eneste av de foreslåtte forslagene for Stortinget – ikke ett.

Nå er det nok. Når ikke regjeringen har tenkt å bidra til Norges klimadugnad, må Stortinget lede an i å gjøre det. Derfor fremmer SV i dag forslag basert på Miljødirektoratets anbefalinger, som vil ta over halvparten av innsatsen av det som skal til for å nå Norges klimamål innen 2020. Målene Stortinget har bestemt, er kutt i utslippene i oljesektoren, at det offentlige stiller krav om nullutslipp fra alle busser, biler og andre ting som det offentlige kjøper, gjennomføring av elbilrevolusjonen fram til 2020, som vi allerede er svært godt i gang med, samarbeid med industrien om kutt og fjerning av all fyring med fossil olje – ikke bare litt av fyringen med fossil olje, som Erna Solberg lovet landsmøtet sitt. Hvis Erna Solberg mener det blir vanskelig å nå målet, har hun hastverk med å komme i gang med det som kan gjøre at vi når det målet.

Etter årets trontaledebatt er det bare å konkludere med at kongen var bedre enn statsministeren. Vi trenger en statsminister som kommer tilbake og sier: Klimamålene skal nås.

Innvandring, Integrering, Miljø, Oslo, Verden

Stereokjærlighet – Om å elske to byer

December 22, 2013

Jeg er heldig som kan elske både Bergen og Oslo og reise fritt imellom begge byene uten nevneverdige problemer. Litt mer trøbbel får du hvis du har australsk far, iransk mor og er født og oppvokst i Norge.

Jeg skrev om dette i Bergens Tidende 22. desember 2013.

Er det lov å elske to byer? Er det lov å elske to land?

Hva er best med Bergen? Det er vanskelig å velge, men lite er for en utvandret bergenser som gjensynet med byen på Buekorpsenes dag.
Når jeg går i prosesjonen av buekorpsene med sine gamlekarer gjennom sentrum og de prestisjetunge konkurransene om hvem som er byens beste tamburmajor og hvem som er byens beste fanebærer avholdes – DA gløder mitt patriotiske bergenshjerte.
Men i Oslo kan jeg ta sesongens første skitur i begynnelsen av november! Det er intet mindre enn utrolig kult.
Det skjer bare ikke langs kysten på Vestlandet, men i Oslo er det mulig. I den deilige byen, bare et steinkast unna skogen. Hvor du kan gå fra kald utepils i solen på Karl Johan til skogstur i Østmarka på knappe 20 minutter.
Like raskt går det til badestranden. I Oslo krabber alle vintertryner ut i parkene på vårens første soldag, mens politiet tolerant overser alle ølbokser i piknikkurvene. Herlig!
Det sies at det er to ting du ikke kan bytte ut; foreldre og fotballag. Jeg regner meg som bergenser og «diehard» Brannsupporter.
Likevel: Jeg har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Oslo. De ville ha meg som stortingsrepresentant, og her bor min kone. Derfor er jeg osloboer også.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det vakreste med Norge er utsikten fra Storevarden over Vidden, eller markedet under Vaterlandsbroen med det yrende livet langs Grønlandsleiret når solen skinner i Oslo. Det skjer ofte.
Når jeg drar fra Bergen, sier jeg at jeg skal hjem til Oslo. Og når jeg drar fra Oslo, kommer jeg hjem til Bergen. Jeg elsker begge steder.
Og det er helt greit! Jeg er heldig som har lojalitet til to byer. For hvis du ikke elsker to byer, men to land, blir du tvunget til å velge.
Først tvinger systemet deg til å velge; I Norge er det i utgangspunktet ikke lov med dobbelt statsborgerskap. Hvis du eller familien din har innvandret til Norge, må du velge om du vil ha statsborgerskap i Norge eller i landet du opprinnelig kommer fra.
Ingen «ja takk, begge deler» her. Norge er ett av ni europeiske land som ikke tillater dobbelt statsborgerskap. Flere har beskrevet hvordan det føles å måtte gi avkall på statsborgerskapet sitt for å bli «helt norsk».
Jill Walker Rettberg, professor ved UiB, gjorde det senest i august i år, i denne avisen. Hun sammenligner det å ha bånd til flere kulturer med det å elske begge sine foreldre, og føle tilhørighet til og lojalitet for både fars og mors familier. Å velge land er like smertefullt som å velge forelder.
Jeg har en venninne som har vært så heldig å få dobbelt statsborgerskap gjennom et av unntakene som finnes i lovverket.
Hun kan reise hjem til sin far i Brasil og være hos ham så lenge hun vil, uten å måtte søke om visum. Og hun kan stemme ved nasjonale valg i Brasil og påvirke hvilket samfunn familien hennes skal leve i.
Men hun er SV-er, er engasjert for likestilling, går dør til dør i valgkampen med strikkegenser, og mener det fineste med skituren er kvikklunsjen og kakaoen. Hun er ikke noe mindre norsk fordi hun også har et brasiliansk pass.
Det andre valget du må ta er kulturelt. Men det er ikke lett. «Jeg har vært og kommer alltid til å være en utlending. Ikke bare i Norge, men i Pakistan også. Vet dere hvor fucked up det er?», skrev skuespiller Abubakar Hussain i et innlegg i Dagbladet i april.
Ja, det er fucked up. Abubakar er ikke norsk i Norge, han har både andre tradisjoner og annen hudfarge, og han er ikke pakistansk i Pakistan, fordi han snakker så annerledes. Hva er han da?
Det er vel få som vil si at innbyggerne i Minnesota er mindre amerikanske, selv om de har et lutefiskkonsum langt over gjennomsnittet. Mange med norske røtter har bosatt seg i den nordlige staten, og mange holder på familietradisjonene.
«Trær har røtter, mennesker har føtter» skal Salman Rushdie ha sagt. Vi er skapt for å flytte på oss. Men jeg tror vi blir tryggere mennesker om vi får lov til å ha med oss røttene våre.
Det kan til og med være en styrke. Barn som vokser opp i en indisk verden hjemme (hvor en kanskje snakker indisk språk og spiser indisk mat) og lever i en norsk verden ute (der de snakker norsk og lever i norsk kultur) kan bygge seg en sterk kulturell kompetanse.
Jeg har sett det mange ganger i Oslo. Ungene blir språklig sterkere, flinkere til å oversette og forstå kulturelle koder og gode til å tilpasse seg. Dette er egenskaper som er viktige i en stadig mer globalisert verden.
Tenk om vi kunne latt disse ungene bygge trygge doble identiteter og oppmuntret og tatt i bruk den ressursen de er.
Tenk om ungene på Ny-Krohnborg skole kunne hatt arabisk som valgfag, med den prestisjen det ville gitt dem som kommer fra arabiskspråklige land. Det ville gitt ungene et stort konkurransefortrinn i et næringsliv som skriker etter språkkompetanse.
Jeg synes det er så sprøtt med politikere som insisterer på at elever skal ha andre fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men som ikke ser verdien av å legge til rette for at elever som kan bli enormt gode i russisk, vietnamesisk eller etiopisk skal få bli nettopp det. Enormt gode.
Jeg er imot at folk skal tvinges til å velge. Jeg er for valgfrihet, og ville aldri valgt mellom Bergen og Oslo.
Det må finnes mange måter å være norsk på, akkurat som det finnes mange måter å være osloboer på. Det gjør ikke folk mindre lojale borgere av verken Norge eller Oslo om de får være seg selv helt – ikke bare stykkevis og delt.
Det er lett å elske Norge for den fantastiske naturen, barnas 17. mai, den trygge velferdsstaten, små forskjeller mellom fattig og rik, brunosten og gode venner (når man først blir kjent med folk).
Jeg tror jeg vil elske Norge for alle disse grunnene, og flere, hvis jeg skulle ende opp i utlandet. Men jeg ser for meg at jeg vil kunne komme til å elske Tyrkia for de modne dadlene, den fantastiske maten og storfamiliekulturen der alle tar vare på hverandre.
Jeg kunne elsket Pakistan for de overdådige Bollywoodfilmene og ekstreme fjell som langt overgår de norske. Og jeg kunne uten tvil elsket de travle gatene i Tokyo – bygutt som jeg er.
Da jeg skulle begynne som student ved Norges Handelshøyskole i Bergen, sa daværende rektor, Victor D. Norman, i sin hilsningstale til oss, at vi måtte være glade for at det regner så mye i Bergen. Ellers hadde byen vært oversvømt av østlendinger.
Jeg er litt fornøyd med at alle østlendingene ennå ikke har oppdaget Bergens fortreffelighet. Men jeg sier som min far Stig, i boken «Regnbyen»: - Hvis du føler deg som bergenser – er du bergenser.
Heldige er vi som får lov å elske to byer.

 

Innlegg, Miljø, Verden

Den gylne klimaregel

November 20, 2013

Vi må stoppe de farlige klimaendringene. Skal vi nordmenn klare å gjøre vår del av jobben, må vi forstå at vi er en del av problemet, før vi kan bli en del av løsningen. Seinest i dag hadde jeg på besøk en skoleklasse som lurte på hvorfor det ikke kommer på plass en klimaavtale når alle er enige om at problemet er så stort. Svaret mitt er at det handler om fordeling. CO2-utslipp henger gjennom historien nøye sammen med økonomisk utvikling. Den samme utviklingen som vi har opplevd ønsker nå andre.  Derfor er det at hver og en av oss nordmenn forurenser mer enn tre ganger så mye som jorden tåler en klar beskjed til å se oss selv i speilet og begynne å gjøre noe – raskt, både ved å kutte våre egne utslipp og hjelpe utviklingslandene til en fossilfri utvikling. Dette skrev jeg om i Bergens Tidende 20. november 20013.

Det er på tide å bruke den gylne regel på våre egne klimautslipp.

Jeg husker godt konfirmasjonsundervisningen fra da jeg var liten. Vi lærte om den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Folk og religioner og livssyn over hele verden har den i et utall varianter.
Det er en utrolig bra grunnregel. Ikke mobb hvis du ikke synes det er kult å bli mobbet. Ikke snyt på skatten, hvis du ikke synes det er greit med trygdemisbruk (ikke gjør det uansett!) Smil til bilisten som stopper ved fotgjengerfeltet, hvis du selv blir blid når andre smiler til deg. Hvis vi er helt ærlige med oss selv, er det ingen som liker verken mobbing, trygdemisbruk eller sure folk.
Den gylne regel bør brukes mer. Både i trafikken og i politikken. Problemet er at vi ikke bruker den gylne regelen på vår generasjons største utfordring; klima­endringene. Det må vi begynne med, slik:
Vi skal ikke forurense mer selv, enn vi vil at andre skal forurense. Slik kan vi stoppe de farlige klimaendringene.
Norge er et av verdens mest energi­forbrukende land pr. innbygger, og det har gjort oss rike. Min tippoldefar og oldefar drev begge med kraftutbygging i Norge. Strømmen la grunnlaget for industrialisering og vekst. Fagbevegelsen og venstre­siden sørget for at veksten ble fordelt godt.
Vi tenker at energien vi bruker i Norge i dag kommer fra vann, men meste­parten av energien vi bruker på å få hjulene til å gå rundt kommer fra olje, kull og gass. Bilens bensin, gasskraftverkene på sokkelen, oljen til oppvarming.
I verden som helhet kommer faktisk 85 prosent av energien som brukes fra fossile ressurser. Og her er vi ved roten av klimaproblemet.
Det høres jo rimelig ut at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler, og like stort ansvar for ikke å forurense mer. Gjør det ikke?
Likevel er det ganske få både på og utenfor Stortinget som vil bruke den gylne regel på denne måten. Politikere og folk på gaten har hørt mye om hva klimaendringene vil bety for jorden. Likevel er vi ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Hvorfor?
I boken «Thinking, fast and slow» skriver psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahnemann at mennesket har en tendens til å redusere store og kompliserte spørsmål til enklere spørsmål det er lettere å håndtere.
Det er den mekanismen som gjør at jeg alltid velger Zalo når jeg er i butikken. Istedenfor å besvare det relativt kompliserte spørsmålet «hvilket oppvaskmiddel er best?», som innebærer å gjøre en jobb for å undersøke hvilket som gir best resultat, holder jeg meg til å svare på hvilket oppvaskmiddel jeg liker best. Det er altså Zalo. Sikkert på grunn av reklamen.
Slik tror jeg vi opptrer ofte. Også i klima­politikken. Spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimaendringene er komplisert. Spørsmålet om vi tror på dem er mye enklere. Noens magefølelser sier kanskje at menneskeskapte klimaendringer ikke er reelle og at vi ikke trenger å gjøre så mye nå, men det er de og det må vi.
Som utviklingsminister reiste jeg til Niger og møtte unge mødre med underernærte barn som ble rammet av tørken. Jordbruket blir rammet av klimaendringene og jeg så bokstavelig talt konsekvensene inn i øynene. President Mahamadou Issoufou fortalte meg at mens det før var tørke hvert tiende år, rammes Niger, som er helt på bunnen av FNs utviklings­rangering, nå hvert annet og tredje år.
I El Salvador traff jeg miljøvernminister Herman Rosa Chávez, som fortalte om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer. På 1970-tallet hadde El Salvador én tropisk storm, som kostet mellom tre og fem prosent av verdiskapningen i landet. På 80-tallet var det to. På 90-tallet var det fire. Det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 prosent av statsbudsjettet deres.
Skulle vi oversatt til norske forhold ville det bety omtrent like mye som Norge bruker på forsvar, utviklingshjelp og sykehusene til sammen.
Menneskeskapte klimaendringer er virkelige. De er godt dokumenterte og de rammer folk. Men det er ikke Ola og Kari som rammes hardest av klimaendringene. Det er Mauricio og Mariama.
Skal vi følge en gyllen klimaregel kan vi ikke i Norge fortsette å slippe ut to og en halv gang mer klimagasser enn gjennomsnittsmennesket, åtte ganger så mye som en gjennomsnittsinder og 100 ganger så mye som folk i Niger.
Vi kan ikke fortsette å late som om vi ikke skal ta vår andel av jobben med å redusere verdens fossile utslipp, og da er det enkelt å se hva det første Norge kan gjøre for å kutte.
Norge er verdens tredje gasseksportør og verdens syvende største oljeeksportør. Hva vi gjør betyr noe.
Klimakonsekvensene av å brenne oljen og gassen Norge pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker. De er omtrent en milliard.
80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
Vi må la oljen ligge til seinere. Vi må la være å åpne nye områder og trappe ned oljeinvesteringene. Hodene og pengene vi frigjør, setter vi i arbeid i fremtidsrettede arbeidsplasser.
Vi må drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Som fossilnasjon må Norge være med på å ta omstillingen i vår egen oljeindustri. Vi kan ikke bare peke på andre land. Vi må ta de tøffe valgene.
De lærer om den gylne regel fremdeles, dagens konfirmanter. Jeg spurte dem på Lindås i fjor.
Det er bra, men når tør vi bruke den på oss selv?

Innlegg, Miljø, Oslo, Rettferdighet, Verden

Den trette orker ikke elske

May 2, 2013
heikki youngstorget

“Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo. Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet. Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.” Dette var 1. mai-talen jeg holdt på  Youngstorget i går.

 

Hallo Youngstorget!

Jeg vokste opp i et hjem der 1. mai var like viktig som 17. mai.

Noen vil kalle det indoktrinering, jeg vil kalle det en sunn oppvekst.

Den fantastiske dikteren Stig Holmås, min far altså, har skrevet om sunn oppvekst. Han har skrevet:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

En applaus for fagforeningene og min far.

 

Jeg vokste opp i et hjem der jeg lærte å slåss mot høyresiden og å alltid ta de svakes parti.

Derfor fyrer jeg meg skikkelig opp ved tanken på at Fremskrittspartiets for første gang kan ta regjeringsmakt i Norge

Siv Jensen –– sier at hun har to store politiske helter. Ronald Reagan og den andre Margaret Thatcher.

Jeg vil ikke ha en partileder i regjering som styrer etter ordtaket:

«Hva ville Margaret Thatcher gjort?»

 

Min far lærte meg å elske den søte lukten av stor kjærlighet.

Men – Det blir ikke mye kjærlighet i et samfunn der Siv Jensen sier fritt frem for midlertidig ansettelse, privatisering og markedsfundamentalisme.

Det blir ikke ikke tid til å elske for heltene i velferdsstaten som blir satt ut på anbud av høyresiden, må arbeider hardere og aldri får fulle stillinger.

Opp mot Siv Jensen og Erna Solberg står vi her – vi som krever at folk skal ha rett til heltid, så de kan få lån til bolig og være trygge. Vi som krever at folk skal ha rett til full jobb med anstendig lønn og pensjon, så de slipper å løpe fra deltidsjobb til deltidsjobb. Vi som insisterer at det å ha Europas laveste arbeidsløshet ikke kommer av seg selv, men fordi vi setter hensynet til folk sin trygghet først.

Siv Jensens er min hovedfiende i valget til høsten – valget står mellom anti-solidaritet og solidaritet og det er vi her som er på den gode siden.

 

Vi vet hvordan arbeidslivet i Norge var før fagforeningene vant fram.

Da arbeiderne på Christiania Seilduksfabrikk og Akers mekaniske verksted streiket i 1884 fordi de ble kuttet 10 prosent i lønn mistet de ikke bare livsviktig inntekt. De mistet og stemmeretten ved valg. Men de ga ikke opp, for ansatte ved andre bedrifter betalte inn til streikekassen så de kunne streike.

De kjempet kampen for demokrati og rettferdighet. De lærte oss å stå sammen for å vinne. De lærte oss solidaritet.

Trengte de en regjering som sa: ”Hva ville Margaret Thatcher gjort”

Derfor står vi i dag sammen med venstreside og arbeidsfolk over hele verden.

Med Spansk arbeidsløs ungdom som må betale prisen for at bankene gamblet vekk fremtiden deres.

Med gjennomsnittsamerikaneren som har stått stille i reallønn siden søttitallet fordi all veksten har gått til den rikeste prosenten  som velter seg i uanstendig luksus.

For vår solidariteten stopper ikke ved landegrensene.

1 mai er en internasjonal kampdag.

Se på lappen på klærne deres – hvor kommer den fra? På min genser står det Bangladesh.

I dag vil jeg at dere skal sende tankene deres til Bangladesh. Til arbeidsfolkene som syr klærne våre.

Det var over 3.000 arbeidsfolk i fabrikkbygningen som raste sammen i forrige uke.

Over firehundre familier vil aldri få se sine kjæreste igjen. Mange har blitt lemlestet for livet.

Søndag sto brannmennene og gråt da de skjønte at de ikke klarte å redde flere overlevende.

De sier at fabrikkbygningen hadde ulovlig påbygg – at arbeiderne ble tvunget på jobb selv om det var oppdaget sprekker i muren.

Nå demonstrerer hundretusener av fabrikkarbeidere i Bangladesh.

Vi spør oss: Hvilket samfunn er det som lar slike ting skje? Kan vi som vestlige forbrukere la fattige arbeidere betale med sine liv for at vi skal få billige klær?

Prisen på en t-skjorte er ikke 49,50. Prisen ligger i ruinene i en tekstilfabrikk.

Arbeidsfolk i Bangladesh trenger ikke en regjering som spør seg – ”Hva ville Margaret Thatcher gjort?”

Vi skal ikke slutte å kjøpe klær fra Bangladesh. Men vi skal gjøre det vi kan for at arbeiderne får tre ting:

  • Retten til å organisere seg
  • skikkelig lønn
  • og anstendige arbeidsvilkår

Er det et løfte Youngstorget?

 

Min far lærte meg å elske vindene og havet.

Men jeg spør dere – hva skal folk i Bangladesh gjøre når sykloner og flom ødelegger barndomshjemmet og havet kommer og tar jorden de lever av.

I Bangladesh lever de farlig og får dårligere liv på grunn av klimaendringene.

Det bor 30 millioner mennesker i Bangladesh bor i områder som ligger mindre enn en meter over havet – 6 ganger så mange som i hele det vakre landet vårt.

Jeg har bare tro på forandring når alle er med og begynner å feie for egen dør – derfor må vi spørre oss selv. Hva kan vi gjøre?

Vi kan velge nye motorveiene rundt Oslo eller sykkel, buss og bane. Vi kan velge å pumpe opp oljen så fort vi kan og putte pengene på verdens børser – eller vi kan la mer av oljen ligge og la våre barnebarn bestemme hva de vil gjøre med den.

Er dere enig så gjenta etter meg:

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Derfor er SVs hovedbudskap på 1.mai det samme som vi kommer til å ha i valgkampen.

– Fellesskole med skolemat, fysisk aktivitet og leksehjelp hver dag og flere lærere med mer tid til å se hver enkelt elev.

– Arbeidsliv der folk skal ha heltidsjobb og fast ansettelse til en skikkelig lønn enten du er kvinne eller mann – nordmann eller polakk.

– Eldreomsorg der folk skal få bo hjemme så lenge de vil og nok folk til at de ansatte har tid til å være medmennesker.

– Sykkelveier, busser og baner i stedet for nye motorveier rundt Oslo. Og vi vil aldri svikte Lofoten Vesterålen og Senja.

 

Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo.

Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet.

Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.

Fordi vi vet at samfunn med små forskjeller er bedre samfunn, samfunn der folk lever lenger, samfunn med mindre kriminalitet, samfunn der folk har tillit til hverandre.

Norge har i dag de laveste inntektsforskjellene i Europa. På grunn av fagbevegelsen.

Det er den viktigste grunnen til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Det gir oss mye å forsvare og mye å vinne.

Valget i høst handler om det er Frp eller SV som skal ha en hånd på rattet i styringen av Norge, om det er SV eller Frp sine verdier som skal få gjennomslag i norsk politikk.

 

Noen av dere er kanskje deprimerte over at det ser blå-blått ut på meningsmålingene. Da ber jeg dere tenke på følgende: Vet dere hvor mange ganger vi hadde flertall på meningsmålingene mellom 2005 og 2009? Ingen. Og vi har  ikke hatt flertall på målingene mellom 2009 og nå. Så vi har stø kurs mot  valgseier!

 

Derfor spør jeg – Hallo Youngstorget!

Vil dere ha et iskaldt arbeidsliv og en kokvarm klode?

Vil dere ha Margaret Thatchers fanklubb inn i regjering?

Eller skal vi stå for et grønt og rettferdig Norge i dag, i morgen og etter valget i september.

Så gi meg hånden på det – og fire nye år på Stortinget.

Jeg sier som min far – uten fagforeningene hadde vi ingenting.

Gratulerer med dagen Youngstorget. En ære å få dele den med dere.

Miljø, Rettferdighet, Verden

Mat i klimaendringenes tid

December 6, 2012
nasfam2

Det er langt fra jordene utenfor landsbyen Khombedza i Malawi til konferansesenteret i Doha der klimaforhandlingene foregår. Like fullt står handlingslammelsen hos rike storforurensende land med omfangsrike forhandlingsdelegasjoner i grell kontrast til konkret og framtidsrettet handling av Malawis småbrukere. I Malawi må man lære å leve med klimaendringene for å overleve.

Norge gir i dag nesten en milliard kroner årlig over bistandsbudsjettet for å støtte matsikkerhet i fattige land. Nå legger den rød-grønne regjeringen fram en ny strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv. Vi legger opp til en økning i denne støtten på 500 millioner kroner over en periode på tre år. 200 millioner kroner av denne økningen er foreslått i bistandsbudsjettet for 2013.

Malawi er landsbygd og jordbuk. Den malawiske bonden er en kvinne. 8 av 10 i Malawi er småbrukere. Men selv om Malawi er et jordbruksland, så er også sult og feilernæring ubehagelig realitet for  mange.

Den ene regntiden hvert år gir bare grunnlag for en avling. Allerede fra november av begynner den magre sesongen, som varer helt fram til ny avling igjen i mai.   I denne perioden har de fleste småbønder lite eller ingenting igjen av egen avling samtidig som maisprisene stiger. I år begynte den magre sesongen allerede i juli for de hardest rammede.

Opp mot 2 millioner mennesker trenger støtte, myndigetene reagerte reskt og Verdens matvareprogram koordinerer nå matvarehjelpen til å finansiere innkjøp av mais til gjenoppfylling av kriselagrene. Norge støtter arbeidet og gir også bistand til et ernæringsprogram for småbarn og gravide, samt et skolematprogram for barneskolen.

Slike programmer er effektive for å hindre akutte katastrofer, men er ingen varig løsning. Med tilgang til vanningssystemer ville det være det mulig med opp til tre avlinger, men vanningsanlegg er hovedsakelig begrenset til eksportavlinger som sukker og te.

Norge prioriterer landbruk og matsikkerhet, klima og miljø høyt i utviklingspolitikken. Samtlige program på landbrukssiden i Malawi fremmer nå klimasmart praksis. Norge samarbeider med en småbrukerorganisasjon NASFAM med over 100 000 medlemmer. Jeg var nylig i Malawi og undertegnet sammen med styreleder  i NASFAM Jackson M’baya, en avtale der Norge forplikter seg til 100 mill kr i støtte over en femårsperiode.

Nasfam fremmer landbruk som forretningsforetak. Bøndene får tilgang til lån, og det legges stor vekt på at de får adgang til markeder både for kjøp av innsatsvarer og for salg av landbruksprodukter.

Nasfam har oppnådd gode resultater. Medlemmenes inntekter har økt 50 prosent de siste årene, og de eier mer buskap og landbruksutstyr enn før. Organisasjonen har bidratt til å skape mer lønnsomme markeder for landbruksprodukter. For eksempel selges peanøtter fra Nasfam nå gjennom fair-trade-avtaler i europeiske land. Sju av ti medlemmer produserer nå nok mais for familien hele året.

Jeg møtte småbrukere involvert i NASFAM på reisen i Malawi i slutten av november. De viste meg hvordan de tok i bruk nye jordbruksteknikker for å tilpasse seg mot et tørrere og varmere klima.  De bruker planterester fra fjorårets avling til å dekke jorden der det plantes. På denne måten beskytter man mot varme og bevarer fuktigheten i jorden. Også planteteknikkene var nye og resultatene er oppløftende. – Mer en dobbelt så mye avling, og mindre jobb, sa en av kvinnene jeg møtte.

Verdens ledere samlet i til klimaforhandlinger i Doha er ute av stand til å handle raskt nok til bekjempe klimaendringene, og det rammer verdens fattige hardest. Norge øker nå vår støtte til fattige land slik at de kan tilpasse seg klimaendringene. Vi er et land som har høye klimagassutslipp per innbygger. Vi må kutte egne utslipp, og vi må sikre mat til folk i klimaendringenes tid.

Her finner du Norges nye matsikkerhetsstrategi for vår satsing i utviklingspolitikken

 

Energi, Miljø, Rettferdighet, Verden

Beredskap for Niger

August 30, 2012
Foto: Hege Magnus

Det snakkes mye om beredskap for tiden. Det er en viktig og riktig diskusjon for Norge etter at terroren rammet oss så nådeløst.  Som utviklingsminister vil jeg likevel minne om at også verdens fattigste nå trenger vår støtte til å bygge beredskap. Og vi har et ansvar for å stille opp.

Rett sør for Sahara, i land som Niger og Mali, regnet det mindre enn man håpet i fjor. Dårlige avlinger presset prisene på mat i været. Ifølge FN rammes nå 19 millioner mennesker av krisen i regionen. Bare i Niger har 6,4 millioner mennesker strevd med å overleve tørken.

Så plutselig kom regnet, men alt for mye på en gang.  Flere elver har gått over sine bredder, og vannmasser har skylt inn over mange byer og landsbyer. Flommen ødelegger hus og avlinger. Ifølge FNs nødhjelpskontor (OCHA), er mer enn 400.000 mennesker rammet av flommen i Niger.

Dette er fortvilende å tenke på. Niger er allerede et av verdens fattigste land. Hele 64 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Ni av ti kvinner kan verken lese eller skrive. Landet balanserer hele tiden mellom langsiktige utfordringer og akutte kriser.

Det er umulig å si om akkurat dette krisen er et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Forskerne forteller oss likevel at hyppigheten av ekstremværet er skapt av vårt overforbruk av olje kull og gass. Naturkatastrofer rammer oftere, sterkere og på nye steder.  Før rammet tørken i Niger hvert tiende år. Nå rammer den oftere. Årets krise er preget av at folk knapt har rukket å komme seg etter den forrige tørken i 2010.

De mennesklige lidelsene minner oss om hvorfor det haster for verden å fase ut sitt forbruk av fossil energi og gå over i fornybaralderen. Noen mener det spiller liten rolle hva lille Norge gjør i den store sammenhengen. At det er utslippene i store land som betyr noe. Da bør man tenke gjennom følgende: I lille Norge slipper vi ut 105 ganger så mye klimagasser per innbygger som lutfattige Niger. Men det er de som har tørke hvert annet år og nå har 400 000 flomrammede.

Nigers myndigheter tar situasjonen på alvor.  Likevel, i et av verdens fattigste land, er det grenser for hva myndighetene klarer å stille opp med. Norge og andre land må stille opp i den akutte krisen. Og på lang sikt må vi støtte landenes beredskapsarbeid slik at de kan takle og unngå krisene i framtida.  Rike land med høye utslipp, som Norge, har et spesielt ansvar for å bidra.

Barn, unge og kunnskap, Energi, Miljø, Næring, Rettferdighet, Verden

Fremtiden slik vi vil ha den!

June 18, 2012
rio

I dag begynner Rio+20 i Rio de Janeiro i Brasil. Konferansen heter Rio + 20 fordi det er 20 år siden verdens statsledere og frivillige organisasjoner var samlet i Rio og diskuterte hvordan vi skal få til bærekraftig utvikling, som kort sagt går ut på å overlevere en klode til ungene våre som er i minst like god stand som i dag, samtidig som vi oppnår både mer rettferdig fordeling og bedre velferd for alle.

Det var målet for 20 år siden. Hvordan har det så gått med verden siden sist i Rio?

Klimautslippene har gått opp 50% og flere opplever tørke og natutkatastrofer.
Forskjellene mellom rike og fattige på kloden har økt, 1,4 milliarder lever fortsatt i absolutt fattigdom med mindre enn 7 kroner om dagen å leve for, samtidig bruker den rikeste femtedelen på kloden fortsatt fire femtedeler av verdens ressursser.

Som sosialist synes jeg dette er dypt urettferdig og nødvendig å gjøre noe med. At verden er utettferdig handler først om fremst om urettferdig fordeling av rikdom og makt.

Heldigvis er det flere ting som går i riktig retning:
Antallet demokratier er omtrent fordoblet.
Folk lever 5 år lenger i dag enn i 92 og sjansene for at barn dør før de er fem år har gått ned fra 89 til 60 per 1000 barn.
Andelen av barn som begynner på skole har økt fra 82 til 87 %. I Afrika er økingen fra 58 til 78%.
21 av landene som var fattige i 1992 er mellominntektsland i dag.
Ozonhullet som var det vi snakket om som det største miljøproblemet da jeg var 19, har vi nærmest løst i dag.

Dette gir meg håp om at det går an å forandre verden, men det kommer ikke av seg selv. Ikke når så mange har så mye å tjene på at verden fortsetter som før, alt fra eiere i tømmerhogstindustrien, olje- og kullindustrien, til direktører og styreledere som tjener mer enn tusen ganger så mye som sine ansatte. Derfor er det faktisk et poeng å samles i Rio – Både for å forsøke om å enes om å bringe verden fremover mot en grønnere og mer rettferdig vekst og for å samles for å utveksle ideer mellom oss som har tro på at en annen verden er mulig. Alt fra fagforeningsrepresentanter, til miljøaktivister til bedrifter som tjener på å løse miljøproblemene eller vil gå foran i arbeidet for et anstendig arbeidsliv.

Jeg leder Norges delegasjon når ikke statsministeren er her og vi har fire saker vi jobber hardt for å få til:
Grønn strøm til alle: 1,4 millarder av verdens 7 millarder mennesker mangler strøm. Vi jobber for å få til en mest mulig konkret plan for at alle skal kunne få strøm og vi jobber for at den skal være så fornybar som mulig for flest mulig.
Mat til alle: Med mer tørke, mer regn, flere stormer og mer flom, får flere folk trøbbel med å skaffe mat. Vi jobber for å prioritere de fattigste bøndenes mulighet for å drive et jordbruk som takler klimaendringene og å ta bedre vare på verdens fiskeressursser som i dag er sterkt overfisket.
Verdsette naturen: Fryktelig mye av ødeleggelse av verdens natur skjer i dag fordi det eneste som gir inntekter er å ødelegge naturen, slik som det å hugge trær i regnskogen og starte med kvegdrift. Det å gjøre slik Norge gjør, nemlig å betale for å ta vare på regnskogen, gir et ekstra argument til alle som vil ta vare på naturen og gir penger til å investere i annet næringsliv for de som ellers ville tjent penger på å ødelegge
Skaffe penger til å avskaffe fattigdom på flere måter enn bistand: Vi jobber for å få på plass internasjonal valutaskatt eller flyavgift for å finansiere kamp mot fattigdom. I tillegg må vi få til at private investeringer i større grad går til utviklingsland sammen med bistanden vi bidrar med.

I tillegg jobber Norge for at likestilling og rettferdig fordeling skal gjennomsyre alt vi vedtar og at verden skal sette noen nye konkrete bærekraftsmål som forplikter land til å jobbe for en grønnere og mer rettferdig verden både hjemme i eget land og i resten av verden.

Får vi det til? Vi får se. EU er i økonomsik krise og USA har valg til høsten. Det er dårlige nytt. På toppen av dette kommer det at skillet mellom den fattige og rike verden forsatt er det som preger forhandlingene, noe som henger igjen fra tyve år tilbake og derfor er temmlig utdatert. Brasil, India og Kina er ikke lenger fattige land, men blant verdens største økonomier og kan derfor ikke lenger sidestilles med virkelig lutfattige land som Niger og Nepal som bistandsmottakere. Derfor har de ofte heller ikke har felles interesser.

Oppdatering kommer. Følg med på @SVHeikki på Twitter.

Forny!, Kommunene, Miljø, Næring

Økomatisk

January 3, 2012
Organic food firkantet

Jeg liker økologisk mat. Jeg drikker økologisk lettmelk hver dag. Jeg vet at det at maten produseres økologisk, gjør at jorden forvaltes på en miljøvennlig måte, dyrevelferden er god og produsentene er opptatt av kvalitet. I tillegg påvirker den økologiske måten å tenke på hele matnæringen og gjør folk mer bevisste.

Jeg vil at 50% av all mat det offentlige kjøper og lager skal være økologisk.

Da Lars Peder Brekk la frem en stortingsmelding om landdbruks- og matpolitikken før jul viste han  at det både selges og spises mer økomat i Norge nå enn før. Det går bare så sinnsykt tregt oppover, kun 1%  var økologisk i 2010 i følge NRK. Da blir det vanskelig å fatte at vi skal nå målet om 15% produksjon og forbruk av økologisk mat i 2020, hvis vi ikke tar noen store grep for å få fart på det økologiske. Omleggingen kommer ikke automatisk.

Jeg mener derfor at vi må lære av Forsvaret og av Danmark.

For å nå sine egne målsetninger om 15% økologisk mat innen 2012 har Forsvaret akkurat inngått en avtale med Tine om at all Forsvarets lettmelk skal være økologisk!

Skal vi få bønder til å velge å produsere økologisk, få opp vareutvalget og forhåpentligvis gjøre det litt rimeligere å velge økologisk, må vi få på plass stabil og stor etterspørsel etter økologisk mat. Det er her det offentlige kan gjøre jobben.

Den enkleste måten å få det til på er nemlig å gjøre som Forsvaret og si at en fast andel av all mat som kjøpes og lages på sykehjem, sykehus, kantiner, fengsel, skoler og barnehager skal være økologisk.

Når Choice-hotellene, med Petter Stordalen i spissen kan klare om lag 30% av frokostbuffeen sin økologisk, så kan ikke det offentlige være noe dårligere. Jeg mener derfor at vi raskest mulig må få på plass at 30% av all offentlig innkjøpt og laget mat skal være økologisk og at det må trappes opp til 50%. På den måten vil det offenltlige dra lasset for å få til den endringen som vi ønsker. I Danmark skal 60% av maten som tilbredes på offentlige kjøkken være økologisk innen 2020. I Sverige er rundt 10% av all jordrbruksland drevet økologisk. Det er mulig å få det til hvis vi vil, det er bare å begynne der du jobber.

I morgen skal jeg foreslå at Stortinget begynner å lage mer økomat.

Foto: alice d creative commons