Browsing Category

Integrering

Integrering

ABC i integrering

November 2, 2009

Søndag leste jeg Amal Adens bok ABC i integrering som kom tidligere i år. Knut Olav Åmås i Aftenposten kalte den for en sterk kandidat til årets viktigste bok. Det er store ord, men boken er en oppsummering av en enslig mindreårig krigstraumatiserts erfaringer og råd til både innvandrere og  storsamfunn om hvordan integreringen av innvandrere kan bli bedre, særlig integrering av somaliere.

Jeg testet ut rådene på fredag overfor en gjeng med SVere jeg var på middag sammen med. De var enige i omtrent 95 % av rådene og vekslende uenige i resten. Jeg var ikke overrasket over støtten, men det viser vel at folk flest lytter til erfaringer og at det samtidig er stor diskusjon omkring de mest kontroversielle forslagene i integreringsdebatten. Det er bra og nødvendig for at også integreringsdebatten skal oppnå å bli diskutert basert på grunnleggende prinsipper, erfaringer og kunnskapsbasert forskning, i stedet for å bli en rein debatt mellom de som er for eller imot innvandring.

I Oslo SV nedsatte vi torsdag en gruppe som skal jobbe med å arrangere debatter frem mot årsmøtet vårt, der vi skal vedta hvilke prinsipper vi skal legge til grunn for det flerkulturelle og mangfoldige Norge. Jeg håper vi kan få Amal Aden med, både for å dele sin erfaring med oss og til å delta i noen av de debattene der jeg vet at SVere har forskjellig meninger.

Hvilke integrerings- og inkluderingsspørsmål synes dere det er viktig at vi tar opp?

Integrering

Storhaugs kamp

October 26, 2009

 I går leste jeg en britisk-norsk muslims søken etter norsk islam. I dag lot jeg pendelen svinge over til Hege Storhaugs “Rundlurt-Om innvandring og islam i Norge”.

Storhaug har alltid fascinert meg. Jeg traff henne første gang, tror jeg, da jeg satt som leder for Sosialistisk Ungdom og hun innledet for sentralstyret om tvangsekteskap og kamp for likestilling i innvandrermiljøer i Norge. Hun hadde sterke historier og et brennende engasjement. Siden den gang har jeg alltid sagt ja til møter med henne når hun og Human Rights Service ber om det, på samme måte som overfor andre. Noen ganger kommer hun med kunnskapsrike og innsiktsfulle analyser og andre ganger mener jeg hun tar dundrende feil. I boken, som er et kampskrift for sakene hun brenner for, slår det meg at hun skriver like kompromissløst og like sikker på at hun har rett, både i de sakene der jeg mener at hun har gode poenger og i de der hun virkelig ikke har det. Det svekker etter min mening de sakene der hun har hatt en viktig stemme i samfunnsdebatten. Det samme gjør HRS åpenbare konflikt med tidligere samarbeidspartnere, uten at jeg skal gå inn på det her. Søndag leste jeg altså boken hennes.

La meg gå igjennom bokens 6 kapitler:

Det første er en interessant slakt av en Aftenposten-reportasje om det som virker å være en verdensledende islamist innen sunniislam, Yusuf al-Quaradawi. Som samfunnsengasjert menneske er jeg opptatt av islam fordi det er en viktig religion for mange nordmenn og  fordi mange bruker islam til å begunne politiske handlinger. I tilleg leser jeg Aftenposten daglig. Storhaug klarer i 1. kapittel å rokke ved min tillit til Aftenpostens dekning av islamisten. I morgen skal jeg søke i Aftenposten og sjekke om de endelig svarte henne  etter at boken ble gitt ut.

Det andre hun gjør er å sette spørsmålstegn ved om innvandring lønner seg. Det er vel og bra at hun gjør, men hun gjør det ikke på en overbevisende måte og bruker blant annet annet et Gjedrem-sitat der hun misforstår hans bruk av innenlandsk etterspørsel, slik at ressonementet blir feil. Hun peker på en grunnlegende utfordring, nemlig at mange innvandrere havner på uføretrygd, men går derfra til å konkludere med at dersom innvandringen fortsetter vil det enten velte velferdsstaten eller føre til dramatiske innstramninger med et høyresidefortegn. Hun vil derfor bremse innvandringen. Jeg mener både premissene hennes er for grunne og konklusjonen er feil. Jeg vil gjerne diskutere om det er bra at folk gifter seg med folk fra foreldrenes hjemland, det er en viktig diskusjon, men økonomiinnfalsvinkelen er ikke vellykket.

I det tredje kapittelet reiser hun spørsmålsstillingen om hvem i all verden som vet hvor mange norske barn av innvandrerforeldre som er i utlandet og peker særlig på retiighetene til barna, muligheten for at de utsetes for kjønnslemstelse og for hjernevasking eller desintegerering på skoler i foreldrenes hjemland. Spørsmålet er godt stilt og jeg har tenkt på det selv i forbindelse med noe så enkelt at barn har rett til undervisning og at det finnes undervisningsplikt for foreldre, men uten at det faktisk finnes mulighet for oppfølging av om det skjer. Her i Oslo har foreldre selv ansvar for å skrive inn ungene i skolekretsen – et høyst betenkelig system i så henseende. Storhaug argumenterer for et nasjonalt skoleregister. Jeg er positiv til det og vil ta det opp med kunnskapsministeren. I tillegg har vi i SV jobbet for en internasjonal avdeling i barnevernet, gjerne underlagt UD, som kan følge opp norske barn i utlandet. I Soria Moria 2 har vi derfor fåt inn en setning om dette: Regjeringen vil bedre samordningen av arbeidet for å følge opp norske barn i utlandet. Vi må vite om ungene våre har det bra og om de faktisk får den utdanningen de har rett på.

I det fjerde kapittelet tar hun opp utsagnene om hvor påfallende det er å sammenlikne hvordan norske medier og enkelte partier omtaler muslimer i dag med hvordan jøder ble omtalt i norge i mellomkrigstiden. Her benytter hun seg av stråmannsargumentasjon uten å imøtegå utgangspåstanden i det hele tatt.

I det femte kapittelet dissekerer hun undersøkelsen som skulle vise at det var en nedgang i antall tilfeller av kjønnslemlestede jenter og at taller var lavt. Jeg mener argumentene virker torverdige og lenker villig både til NRKs dokumentar utført av Trond Strand, godt hjulpet av Suad Abdi Farah som hevder omfanget er vesentlig større enn Sosial- og helsedirektoratets  rapport og artikkelen om klinisk observasjon av jenters underliv i forbindelse med helsekontroller i bladet Sykepleie, som argumenterer for hvorfor det ville være et godt tiltak.

Det sjette kapittelet er om Islam igjen og argumenterer slik jeg forstår henne for at Islam er en trussel mot viktige verdier i Norge. Kapittelet har så mange Koran-sitater at det er en god spire til debatt med mine muslimske venner. Likevel blir jeg litt motløs av hennes uvilje mot å alliere seg med muslimer i Norge som ønsker seg en norsk islam basert på de verdiene vi alle holder høyt: Demokrati, likestilling, utjevning og menneskerettigheter. Å stille seg i opposisjon til alle muslimer eller ha som hovedmål å få ned innvandring til et flerkulturelt Norge en kamp jeg mener hun er dømt til å tape om hun ikke alt har tapt. Den viktige kampen er hvilke verdier og prinsipper vi skal basere vårt flerkulturelle og mangfoldige Norge på i generasjonene som kommer.

Jeg ville derfor heller valgt meg Vigdis Hjorts perspektiv i hennes Morgenbladartikkel. Folk som først har kjent frihet, gir den ikke fra seg – jeg velger å tro det kan gå bra og vil jobbe for det.

Integrering

På søken etter norsk Islam

October 24, 2009

Jeg fikk endelig lest “Min hellige krig”, skrevet av Nazneen Khan-Østrem. Jeg ønsket meg den til jul da den kom  i 2005 og fikk den av min farfar, men som det ofte blir til i en hektisk hverdag, har den ligget siden da.

Nå tok jeg den frem. Som nyvalgt leder i Kommunalkomiteen og leder for Oslo SV har jeg bestemt meg for å gå løs på det litt ambisiøse prosjektet å få meislet inn i Stortingets dokumenter, hvilke prinsipper vi ønsker å legge til grunn for det flerkulturelle og mangfoldige Norge vi lever i.

Derfor ville jeg lese Nazneens bok. I den forsøker hun gjennom dialoger med muslimer i NY og Europas hovedsteder å forstå Islam og samtidig utvikle sin egen identitet som muslim i Norge, britisk statsborger som hun er, født i Kenya, oppvokst i Storbritannia og Norge.

Hun stiller en haug med spørsmålene jeg og har for hva som er rett og galt. Noen ganger er jeg overasket over hva hun blir skuffet over og hva hun lar være å sette spørsmålstegn ved når hun møter sine intervjuobjekter, men først og fremst er boken svært interessant lesning rundt helt sentrale temaer knyttet til det å vokse  opp og leve som muslim i et  Europa der flertallet er sekulære og kristne. En rekke temaer tas opp. Alt fra hijab , kravet om å ta avstand fra alle voldshandlinger noen begår i Islams navn, likestilling mellom kvinner og menn i Islam, mangelen på inkludering og likeverd mange Europeisk fødte muslimer føler, til demoniseringen av muslimer i media.

I noen av sakene flagger forfatteren hva hun mener – jeg er både enig og uenig med henne , i andre lar hun være. Dermed gjenstår en rekke spennende diskusjoner. Ikke bare om hva som skal være lov og hva som skal være forbudt, men kanskje enda viktigere hva som er et riktig liberalt venstresidestandpunkt i diskusjon med konservative muslimer og i møte med det avstumpende mangfoldsfiendtlige FrP.

Jeg håper at jeg får anledning til å trekke forfatteren med i debatten vi skal ha i SV, som kommer til å gå parallelt med det arbeidet som skal gjøres i mangfoldsutvalget som skal nedsettes som følge av de forhandlingene jeg fikk delta i knytttet opp mot den nye regjeringsplatformen – Soria Moria 2.

I mellomtiden anbefaler jeg boken. Minst like aktuell i dag som da den kom i 2005.

Har noen anbefalinger til annen lesning om hvilke prinsipper vi skal legge til grunn for vårt flerkulturelle og mangfoldige Norge, tar jeg imot med takk.

Bolig, Innvandring, Integrering, Kommunene

Kommunalkomiteen

October 11, 2009

Jeg blir valgt som leder av kommunalkomiteen på Sortinget. Det blir kanonspennde.

Ledervervet skal jeg bruke til å:

  • Diskuere og forsøke å etablere hvilke prinsipper vi skal ha for det flerkulurelle og mangfoldige Norge, så alle som vokser opp har har like muligheter.
  • Jobbe for  en boligpolitikk som sikrer at alle får tilbud om en varig bolig og at alle unge som skal etablere seg får mulighet til det de neste ti årene.
  • Jobbe for at pengene de neste årene ikke går til skattelettelse til de mest formuende, men heller går til bedre skole, eldreomsorg, næringsutvikling og kultur i kommunene i hele landet.

I tillegg skal vi ta en skikkelig debatt om hva som er en anstendig innvandringspolitikk.

Dette blir spenndende og jeg gleder meg. Gi meg innspill på hva dere mener er viktigst å gripe fatt i.

Integrering

Soria Moria 2!

October 8, 2009

For alle oss som har vært  med på å lage Soria Moria 1 og 2, er det skikkelig kult å være ferdig. Og de ble skikkelig bra.  De er rett og slett et godt arbeidsdokument for å få på plass arbeid for fred, bedre miljø og klima, bedre fordeling, skikkelig lønner i kvinnedominerte yrker og til skolefritidsordning. Asylpolitikken dreies i feil retning, men sånn går de når alle de sørste pariene er imot de vi står for og vi  i tillegg har nok av folk som motarbeider en solidarisk flyktningpolitikk. Ingen innstramminger i dag, mem varsling om at det kommer heving av erskelen for å få opphold på humanitært grunnlag, for den fjerdedelen som får de i dag.

De blir fire nye år og de blir bra!

Integrering

Nei-siden trenger SV i regjering

September 13, 2009

Skal vi ha en regjering de neste fire år som aktivt motarbeider markedsliberalistiske EU-direktiver og samarbeider med allierte regjeringer i andre EU-land, trengs et sterkt radikalt parti i regjeringen. Det er bare SV som kan gjøre den jobben. Derfor trenger Nei-siden SV i regjering.

Continue Reading…

Integrering

En solidarisk flyktningpolitikk

September 1, 2009

Flyktningdebatt

Flyktninghjelpen kåret oss til partiet med den beste flyktningpolitikken. Det er alltid kjekt å få ros for å ha gjort en god jobb med programmet. Samtidig er det helt fortjent at vi får kred som partiet som fører en solidarisk flyktningpolitikk. Les hva Dagbladet skriver.

Frp tar bunnplasseringen, ikke rart. De er sammen med Høyre flyktningpolitiske verstinger.

MTetscnerDet mest oppsiktsvekkende var likevel hvor fullstendig uforberedt Høyres Michael von Thetzchner var. Han var ute av stand til å redegjøre for hva som var forskjellene på Høyre og FrPs flyktningpolitikk, mente at AP, Høyre og KrF ville føre felles fornuftige flyktningpolitikk bare AP kvittet seg med SV og insisterte på at Høyre ville følge FNs (UNHCRs) anbefalinger, noe som er riv ruskende galt. Dette er, som jeg vennlig opplyste om, stikk i strid med det usmaklige løpet Høyre og FrP står sammen om i media der de i tospann aser seg opp og hevder at Regjeringen har mistet kontrollen over flyktningpolitikken.(Michael er Vampus helt og ledestjerne. Hun skulle vært der i dag.)

Høyre og FrPs agressive formulieringer beskriver hovedproblemet med dagens norske flyktningdebatt:

  1. FrP, Høyre omtaler konsekvent asylsøkere som”lykkejegre”, som en del av en “asylstrøm” eller som ofre for menneskesmuglere, i stedet for å omtale dem som mennesker, med tro, håp og evne til flukt fra den tilværelsen de var i.
  2. At hverken Høyre, AP eller Senterpartiet innrømmer at politikken deres ikke er prinsippiell, men styres av antallet asylsøkere som kommer.

Det første er et taktisk grep for å få debatten til å handle om de fremmede og ikke om ungdommen som flyktet fra Afghanistan fordi han som eneste barn overlevde et Amerikansk bombetokt og som solgte morens bryllupssmykker for å dra til vesten, eller for journalisten fra Tsjetsjenia som både har gjort seg til uvenn med Russerne og opprørerne.

Det andre er et kjempeproblem fordi alle vi som ønsker en solidarisk flyktningpolitikk står overfor et problem når  land etter land i Schengen strammer inn asylpolitikken sin og dermed skubber mer av ansvaret over på Norge. Vi kan ikke ha det sånn og må jobbe internasjonalt for å få opp debatten om en ansvarlig byrdefordeling, simpelthen fordi de aller fleste av de som kommer som asylsøkere kommer fra land der det er grunn til å tro at mange vil ha behov for beskyttelse, så som Somalia, Afghanistan, Irak, Tsjetsjenina og Etiopia. Norge stilles dermed overfor to valg. Enten insistere på å følge solidariske og humane prinsipperog følge UNHCR, selv om naboland strammer inn,  og dermed oppleve at antallet asylsøkere som velger å legge veien til Norge framfor Sverige øker. Eller å stramme inn selv, for angivelig “å bevare asylinstituttet” gjennom å uthule beskyttelsesgarantien. Jeg velger den første løsningen, men vi kommer ingen vei før partiene til høyre for oss i Norge inrømmer hva de driver på med slik at vi kan komme oss videre til debatten om hvordan vi sikrer en internasjonal ansvarsfordeling nmellom land for å ta vare på alle de som egentlig har beskyttelsesbehov.

Hvordan en slik ansvarsfordeling skal skje er jeg ikke hlet sikker på, men vi bør enten finne den med de andre landene innen Schengen, eller knyttet opp mot den internasjonale domstolen i Haags forsvar av den europeiske menneskerettighetskommisjonen,  eller som det som står i vårt arbeidsprogram, gjennom å arbeide for en internajonal flyktningdomstol i FNs (UNHCRs) regi. Det siste var Flyktningehjelpen skeptisk til. Uansett må debatten komme. Det er altså mye mer anstendig for AP og SP å si: ” Vi mener egentlig at vi burde tatt inmot disse flyktningene, men mener det blir helt umulig når alle våre naboland avviser dem.” Enn å si: ” Vi strammer inn fordi det er prinsippielt riktig.” Det ville i tillegg åpnet et rom i debatten som vi trenger. Lykke til med flyktninghjelpens arbeid med å få flyktninger på dagsorden uansett. Skal du ha en solidarisk flyktningpolitikk må SV bli større enn i dag ved valget om to uker.

Hva synes dere om Norges flyktningpolitikk for tiden?

Integrering, Oslo

Obama på Dattera

August 27, 2009

Erik Møller Solheim inspirerte en haug med valgkampgirede SV-ere med å fortelle om da han drev valgkamp for Obama i USA. Han vant. Det har vi tenkt å gjøre og

Integrering

Mer demokrati – Gjør som Sverige

August 22, 2009

Tør JA-partiene innrømme når de blir overkjørt av EU? Angst for å vise at man ikke får gjennomslag er hovedgrunnen til at vi behandler EU-saker på en mindre demokratisk måte i enn både Sverige og Danmark. Datalagringsdirektivet som innfører overvåkningssamfunnets regler i Norge kan være godt eksempel. Høyre burde vært imot.

I Klassekampen i dag foreslår jeg at Regjeringen aktivt skal trekke Stortinget inn i hele prosessen under utforming av EU-direktiver og ikke bare som i dag, der Stortinget i all hovedsak kun behandler EU-direktiver etter at de er vedtatt i EU og vi dermed kun kan si ja eller nei til direktivet. Så langt har stortingsflertallet sagt ja til absolutt alle.

EU-direktiver(EUs lover) blir vanligvis til på samme måte som norske lover. I Norge utarbeider en ekspertgruppe en NOU, en offentlig utredning som diskuteres. EUs variant kalles grønnbøker(Green paper). Deretter tar regjeringen imot innspill og lager oftest en stortingsmelding som staker ut politiske prinsipper som behandles i Stortinget. Dette er EUs hvitbøker (White papers). Deretter fremmes EU.direktivene fra EU-kommisjonen til behandling i EU-parlamentet (Der de direktevalgte EU-parlamentarikerne sitter), EUs ministerråd (Der aller EUs regjeringer er representert)  og forhandling mellom de to organene hvis de ikke er enige.

Så er EU-direktivet vedtatt og vi må akseptere det i Norge eller si nei, noe vi altså aldri har gjort, fordi AP, H og FrP aldri har villet. Høyres Nicolai Astrup sa det i debatt mot meg nylig: “Vi sier ikke nei til EU-direktiver. Vi vil ikke risikere å sette EØS-avtalen på spill.”

Skal vi få påvirket hvordan EU-direktivene blir til slutt så må vi gjøre et underveis i prosessen. Vi deltar med eksperter i Kommisjonens behanling, vi kan prøve å påvirke de andre regjeringene, eller vi kan prøve å påvirke EU-parlamentarikerne.

Mange mener at Norge ofte kommer seint inn i prosessen med sine meninger, i hvert fall er det riktig at norske politikere og journalister oftest ikke begynner å diskutere saker som er i prosess i EU-systemet før etter de er vedtatt.

En måte å gjøre noe med dette på er ved at Regjeringen legger frem egne saker til debatt i Stortinget om hva som skal være Norges holdning i forhold til grønnbøker og hvitbøker slik at vi kan få en grundig Stortingsbehandling av sakene med fulle høringer og full debatt. Dette er måten Sverige og Danmark gjør det på.

I dag kommer det halvårlige redegjørelser fra Utenriksministeren om hva som skjer i EU i tillegg til at saker behandles i i en egen EØS-komite. I tillegg  behandles sakene tidlig hvis flertallet i en Stortingskomite ber om det, noe som meg bekjent aldri har skjedd. Dette er resultatet av tidligere Høyreforslag som de skal ha ros for å ha fremmet.

Europabevegelsen ved sin leder Pål Frisvold mener åpenbart at alt annet enn å være EU-medlem er latterlig. Meg kaller han en “sjefslakei for EU”. Hva gjør det ham til? Likevel støtter han arbeidet for mer EU-debatt på en slik, litt underlig måte.

Det er helt klart at det å sitte i EU-kommisjonen og EUs råd ville gitt en klar mulighet til tettere innflytelse på sakene i beslutsningsfasen, men Ja-siden har en lei tendens til å overvurdere hvilken påvirkningskraft et land på 4,7 millioner innbyggere ville hatt. Dessutuen må Ja-siden erkjenne at det Norske folk to ganger har sagt nei i folkeavstemming og at de derfor slå seg til ro med det og være med på å finne ut hvordan vi skal få mest mulig innflytelse utifra dagens situasjon.

Dette er et forslag. Hva synes dere?

Integrering, Oslo, Rettferdighet

Opp av sofaen!

August 3, 2009

Valget i år avgjøres av om alle som har hjerte på venstre side kommer seg i stemmelokalet. De som sier i meningsmålinger at de kunne tenke seg å stemme på høyresiden, er flikere til å komme seg i valglokalene enn folk som sier de vil stemme på venstresiden. Derfor skal vi gå dør til dør i Oslo og andre storbyer for å få folk til å gå og stemme. Vi begynner i dag og gir oss ikke før valglokalene stemmer klokken 2100 på mandag 14 september.

I tillegg skal vi bruke internett. Vi ruller derfor i dag i gang kampanjen Opp av sofaen! Har du noen du vil overbevise om at bør stemme SV kan du sende dem din egen spesialsnekrede Kristin-tale. Sjekk ut. Det var temmelig gøy.

I Oslo kan du forhåndsstemme frem til fredag 11. september i disse lokalene. Ellers kan du stemme på valgdagen(e) i den kommunene du var bosatt 30. juni i år.

Bor du i Oslo, kan du stemme hvor som helst i byen på valgdagene søndag 13. september (16-20) og mandag 14. (09-21). Husk å ta med legitimasjon og husk at du ikke er nødt for å ha med valgkortet. Her står alt praktisk om Oslo-valget.

Her er VG-TVs dekning av Opp av sofaen-lanseringen.

Lykke til!