Browsing Category

Innlegg

Innlegg, Rettferdighet

Du óg er feminist

August 3, 2014
equite

Foto: Utenriksdepartementet (Some Rights Reserved)

Her er innlegg om feminisme jeg hadde på trykk i BT og på Maddam 3. august.

Jeg vokste opp under et møteromsbord mens jeg fulgte min mor på hennes arbeid i Kvinne­fronten. Noen vil kalle det indoktrinering. Jeg vil kalle det god oppdragelse.

For min mor og de var det to kamper som var prioriterte: Retten til å gå ut i arbeid og retten til å bestemme over egen kropp.

Retten til å gå ut i arbeid handlet om muligheten for barnehageplass. Da jeg ble født var det nemlig bare to prosent barnehagedekning. Jeg husker at jeg som fireåring laget en T-skjorte der det med potettrykk sto skrevet med rød skrift: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg elsket det ene året jeg fikk i offentlig barnehage, der vi som var igjen på ettermiddagen satt og leste Brødrene Løvehjerte og Fantomet, sammen med verdens greieste barnehageansatte.

I dag er det 91 prosent barnehagedekning, over 99 prosent blant femåringer, og rett til rimelig barnehageplass fra fylte ett år. Det har ikke kommet av seg selv.

Den andre kampen handlet om retten til selvbestemt abort. At kvinnen skulle ha tilgang til selv å bestemme om hun ville bære frem et barn, uten at en nemnd av leger skulle kunne overprøve hennes beslutning. Den kampen vant min mor og de i Norge på 70-tallet.

Det min mor og de gjorde var å løfte viktige saker som hadde vært regnet som privatsaker og gjøre dem om til politiske krav.

Jeg fikk likestillingskampen inn med morsmelken. Derfor har jeg alltid undret meg over at ikke flere ser en feminist når de ser seg selv i speilet. Jeg har store problemer med debatter av typen «Har vi ikke nok likestilling nå snart?».

Når bare 15,6 prosent av medlemmene i verdens regjeringer er kvinner, eller i Norge, hvor kvinners inntekt bare er to tredjedeler av menns, er det åpenbar ulikhet i hvordan makt og innflytelse er fordelt mellom kjønnene. Det er gode nok grunner til at jeg ville blitt feminist selv med annen oppdragelse.

Noen likestillingsspørsmål er selvsagt enda mer grunnleggende enn fordeling av økonomisk og politisk makt, og mye nærmere den enkeltes liv enn muligheten for å få topplederstilling.

Tenk på kroppen din. Om du ikke får være fornøyd med den kroppen du har, vil hver eneste dag bli vanskelig. Om du ikke får bestemme over din egen kropp, hvem som skal ta på den, hva som skal skje med den og hvem du skal kunne elske, vil avmaktsfølelsen være total.

Derfor kjenner jeg meg igjen i harmen til faren fra Sverige som i et mye delt innlegg på Facebook fortvilte over at hans datter på fire år har begynt å skjule rumpen når hun skifter på stranden. Hun er redd for at andre skal synes at den er stygg. Dette skjer samtidig som NRK melder om 30 prosent økning av bruk av antidepressiver blant unge, og avisene oversvømmes av forsideoppslag om 5-2-dietten, svindyr ”supermat» og oppslag om hvordan du kan se lekker ut i bikini.

Hvis ikke unge jenters (og i stadig større grad unge gutters) frihet til å være fornøyd med sin egen kropp fortjener å være en viktig politisk kampsak, så vet ikke jeg.

Noen mener det blir for smått med en slik likestillingskamp i Norge. Det er jeg uenig i, men det er heller ikke galt å ta inn over seg verdens grusomheter hvis du trenger flere argumenter for å bli overbevist feminist.

Et av bildene som har brent seg fast i min hukommelse er av beboerne som tidligere i år samlet seg rundt et mangotre like ved landsbyen sin Uttar i India. I treet henger to jenter. På bildet kan du bare se føttene deres. De ble bare 14 og 15 år gamle. De burde vært tenåringer med livet foran seg. I stedet ble de voldtatt av fem menn, og deretter hengt.

Landsbybeboerne satt i stille protest rundt jentene hele dagen. De nektet å gi plass til politiet som ville ta ned likene. Det var alt de kunne gjøre for å protestere mot opplevelsen av at politiet ikke reagerte da jentene ble meldt savnet, nektet å åpne etterforskning, og opptrådte beskyttende mot de antatte voldtektsmennene.

Manglende mulighet til å få bestemme over kropp er ikke begrenset til fattige jenter i land langt borte. Jenter og kvinner utgjør flertallet av de tusenvis av mennesker som årlig selges til sexindustrien og til annen utnytting i hele verden. I USA er en tredjedel av myrdede kvinner drept av sin partner. Og i gjennomsnitt ender bare 14 prosent av rapporterte voldtekter i europeiske land med dom.

Nettopp den korte tiden det har gått siden kampen om egen kropp ble vunnet av min mor og de, gjør at det bør være ekstra uaktuelt for Norge å godta at det hvert år dør anslagsvis 47.000 kvinner på grunn av utrygg abort i verden, og langt flere opplever skader i underlivet på grunn av det samme.

Det er nemlig ikke slik at likestillingshistorien alltid går fremover. Fremskrittene som kvinner har opplevd står under press. I mange land i verden, også i Europa, blir abortlovgivningen strammet til. Tidligere seiere kan bli til tap. Fremskrittene som har funnet sted i FN-sammenheng står under stadig sterkere press fra krefter som vil svekke det språk og de målsettinger verden er blitt enige om. Når Vatikanstaten, Iran og høyresiden i USA står sammen, er det grunn til å være bekymret.

I Norge er det mange som ikke kaller seg feminister, men da jeg som utviklingsminister utfordret finansministrene i Verdensbanken på om de var feminister rakte mange av dem hånden opp.

For meg betyr det å være feminist to ting:

1) At jeg anerkjenner at det er systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter som følger kjønnsdelingen mellom kvinner og menn.

2) At jeg vil gjøre noe med det.

Når sjefen i Verdensbanken, amerikaneren Jim Kim, kan rekke opp hånden og svare ja på at han er feminist, burde vi være flere i Norge som gjør det samme.

Min mor og de sine kamper kjempes fremdeles mange steder i verden. Min datter skal få den samme gode oppdragelsen som jeg fikk. Se deg i speilet og tenkt på om du ikke er feminist du også.

Innlegg

Bergen, når jeg dør

June 22, 2014

Her er søndagskommentaren som sto på trykk i Bergens Tidende søndag 22. juni 2014.

Da jeg arvet en vogn til min nyfødte datter Ebba, arvet jeg et problem. Vognen hadde Vålerenga-klistremerke.

Ebbas første tur til Bergen var planlagt lenge før hun ble født – til Buekorpsenes dag 31. mai.

Rosa hørselsvern, de kom ikke i mindre størrelse enn fra seks måneder og oppover, var kjøpt inn. Skuteviksordenen mitt var pusset, og stolt som en hane rullet jeg vognen utover Bryggen, der det for øvrig bør gå bybane.

Hun reagerte ikke på gamlekarenes skarpe trommer i det de svingte ut fra Bergenhus festning. Hun sov rolig, som om hun hadde bodd hele sitt liv i hulen ved Gamle Bergen Kjøtt, der skuteviksgutter trener på «Stokkaren», «Hei-en» og den krevende «Divisjonen», som oftest velges i slagerkonkurransen på Buekorpsenes dag.

Som gammel fanebærer i Skutevikens Buekorps, og vinner av fanebærerkonkurransen i 1994, mener jeg det er hevet over enhver tvil at det bør gis minuspoeng for dem som bærer fanen rett opp, akkurat slik det gis minuspoeng for skihoppere som ikke klarer å ta telemarksnedslag når de lander.

Minuspoeng, fordi det er så vanvittig mye lettere å gå Parade for fanen, med sine 15,5 skritt hver vei, når du ikke må holde en blytung fane rett ut fra kroppen.

Vektstangprinsippet får du bokstavelig talt rett i buken og i høyrearmen når du går med fanen ned, på ekte buekorpsvis.

Vel, vel. Nordnesgutten Ulrik Lillebøe, som vant for andre gang på rad, gjorde det med stil. Ifølge min stemor har Nordnes alltid hatt gode fanebærere. Hun hadde selv en onkel som var fanebærer i Nordnes.

Jeg har alltid prøvd å finne kjæreste fra Bergen, fordi jeg, som de fleste andre utvandrede Bergensere, har hatt den innbitte holdningen at én dag skal jeg reise hjem igjen – for godt.

Etter 13 år i Oslo som stortingsrepresentant for Oslo, har det blitt et løfte som er vanskeligere og vanskeligere å oppfylle. Desto lenger du bor Oslo – desto større blir sjansen for å finne seg et kjik som ikke er fra Bergen, et kjik som, uforståelig som det høres ut, ikke engang har vært i Bergen, eller et kjik som ikke kjenner tilknytning til Bergen, fordi hun aldri har hatt gleden av å ha bodd her.

Det siste skjedde meg.

Da jeg endelig traff hun som ble min kone, gjorde hun en ting krystallklart for meg: «Vi kommer aldri til å flytte til Bergen. Det regner så mye. Håret mitt får sånn krus der.»

Jeg klarer å slå i hjel de fleste argumenter, men ikke dét.

Jeg har forsont meg med at jeg ikke får leve livet i Bergen, selv om jeg fortsatt har en klar plan om å dø her. (Mine venner har fått beskjed om å lempe meg på natt-toget til Bergen når livet ebber ut.)

Ebba kommer til å snakke østlending. Det har jeg også forsont meg med. Min jobb blir å sørge for at hun arver skarre-R-en, slik at alle forstår at hun egentlig er bergenser – ufrivillig frarøvet en barndom i Bergen på grunn av foreldrenes utilgivelige valg.

Men det er én ting jeg ikke vil klare å forsone meg med. Det er om hun skulle vokse opp og ikke heie på Brann.

Sjefen i Den norske kirke, bergenser og tidligere biskop i Borg, Helga Byfuglien, er sitert på å ha sagt følgende da hun flyttet til Fredrikstad: «Alle som kjenner til fotball, vet jo at man ikke skifter fotballklubb når man flytter.» Hvem kan vel ha tillit til en prest eller enn politiker som skifter fotballag?

Derfor går det ikke med Vålerenga-klistremerke på vognen.

Allerede et halvt år før hun ble født, fikk hun sin første Brann-drakt. Gitt til faren, altså meg, som en fremsynt innledergave av studenter, som forsto hvordan de skulle få meg til å gråte rørt.

Den skal hun ha på seg når hun skal være med på alt som er gøy:

Cupfinaler, der vi vinner festen når kampen spilles, i stedet for dagen i forveien, slik vi pleier. Hun skal få være med Brann-Bataljonen Øst på «Fyrebussen» til og fra bortekamper – med slagordet «Råde, Råde, for dårlig på bibliotek».

Stig Elvis’ surrealistiske forslag til slagord, inspirert fra hans tid som bibliotekar i Råde eller Rygge, ble unisont adoptert etter en svak kamp borte mot Fredrikstad.

Og hun skal få lære at ekte lidelse har et navn.

Jeg er en lojal satan. Jeg heier på den treneren vi har. Det gjorde jeg i fjor og. Det er ingen jeg kjenner som blir bedre av å bli pepet ut. Men Brann-året så langt vekker til live to gamle Brann-minner:

1) Branns kvalikkamp mot Sandefjord høsten 2002. Det var da keeper Ivar Rønningen skulle vært utvist for uvettig utrusning og handsing utenfor 16-meteren. Vi som var der, feiret seieren som gjorde at vi berget plassen i eliteserien, som om det var gullet vi vant.

2) Varegg-Brann i 1982 på ærverdige Krohnsminde stadion, der Brann til slutt vant 9-1, akkurat det som skulle til for å få direkte opprykk i stedet for kvalik. Steinkjer ropte om kampfiksing. Trøndere har alltid vært noen sutrekopper.

Nedrykkskampene vi tapte, er for lengst slettet fra minnet. Jeg er ikke sånn.

Min datter er født i det året der Brann for første gang siden 1981 ligger på bunnen av tabellen på dette tidspunktet i sesongen.

Noen kan velge å fortvile. Jeg tror det kan være et godt tegn for både Ebba og Brann. Herfra går det bare oppover!

PS: Problemet med Vålerenga-klistremerket løste seg. Vi dekket det til med et merke mot dumping av gruveavfall fra Engebøfjellet i Førdefjorden – «Vern folk & fjord».

Det skal nok gå bra med Ebba.

Innlegg

Dødsbillig er for billig

May 4, 2014

Her er søndagskommentaren jeg hadde på trykk i Bergens Tidende 4. mai 2013 om hvodan udu og jeg kan bidra til at arbeidsfolk som lager klærne vi går med skal få jobbe under skikkeliger arbeidforhold.

For ett år siden møtte jeg jenter og kvinner som hadde mistet armer og bein, slik at du og jeg skal kunne kjøpe rimelige klær. Dødsbillige klær.

Historien går sånn: En morgen oppdager arbeidere på Rana Plaza i Savar-distriktet utenfor Dhaka i Bangladesh sprekker i veggene i bygningen. Derfor nøler de med å gå til arbeidsplassene sine. De føler seg ikke trygge. Fabrikksjefene vil ikke høre på slikt. Tid er penger. Frister for leveranser skal ikke brytes. Arbeidere som ikke møter, mister jobben. Derfor velger mange å gå på jobb i bygget som til sammen huser fem tekstilfabrikker. Munner skal mettes.

Neste dag, 24. april 2013, skjer ragnarok. Bygningen tåler ikke lenger tungt industriutstyr, ulovlig påbygde etasjer, tonnevis av tekstiler og tusenvis av mennesker. I det buldringen i Rana Plaza begynner, trekker folk i panikk mot trappene. Noen hopper ut vinduene. Så raser verden.Menneskekropper klemmes i hel når etasjene trykkes sammen. Hundrevis dør umiddelbart under vekten av kollapset betong, armeringsjern og tunge tekstilmaskiner. Frivillige graver frem overlevende med bare hendene. De døde legges på rad og rekke i en skole like ved. Til slutt teller de døde kroppene mer enn 1100. Timene går og blir til dager. Brannmannskapene gråter når de skjønner at det ikke lenger er håp om å redde flere.

Ikke alle ble tvunget til å jobbe i dødens bygning. Bankfunksjonærene som arbeidet i første etasje hadde styrke nok til å nekte. Kanskje ble deres liv høyere verdsatt av sine arbeidsgivere. Slik reddet de livet.

I 7. etasje på Enam Medical College i Bangladesh møtte jeg noen uker senere 12 av de overlevende. I hver eneste seng på sykesalen lå jenter og kvinner som hadde fått amputert armer og bein. Mange av dem måtte amputere på ulykkesstedet etter å ha ligget fastklemt i opptil flere døgn. «Jeg bærer ikke nag til noen. Dette er min skjebne,» sa 30-åringen Pakhee Begum, da jeg satte meg ned ved sykesengen hennes. Det vridde seg i meg. Hun hadde bare små sammensydde stumper igjen av det som en gang var to friske bein. Flere av de andre kvinnene svarte det samme. På sykesalen møtte jeg lite av det sinnet og raseriet jeg selv følte på. Hvordan kan noen mene at et menneskeliv er så lite verdt at man truer folk inn i en bygning som viser tegn til å kollapse?«Slike ulykker kommer fortsatt til å skje, så lenge arbeiderne ikke føler de har en stemme,» sa sykehuslederen til meg.

Vi skal ikke skru klokken mer enn hundre år tilbake før vi kan finne ufattelig lidelse og død også i vårt eget arbeidsliv. For mange fyrstikkarbeidere på slutten av 1800-tallet var tannverken første tegn på at kjevebenet gradvis råtnet bort. Alvorlig hjerneskade og død kunne til slutt bli prisen å betale for arbeidet med det farlige stoffet gul fosfor. I 1889 demonstrerte de kvinnelige fyrstikkarbeidere i Kristiania. De organiserte de seg, hadde skikkelig streikeledelse og samlet inn til streikekasse. De tapte første slag, men skritt for skritt fikk de innfridd sine krav. Kampen de startet, har gitt oss et Norge av i dag med verneombud, fagforeninger og arbeidstilsyn.

Jan Davidsen, tidligere leder i Fagforbundet, har sagt følgende om hvorfor Norge er et bra land å leve i: «Vi har bestemt det.» Men det har ikke skjedd uten kamp. Det hadde ikke gått slik dersom hver og en av oss sto alene og ikke turte heve stemmen. Nå har kampen mot urimelige arbeidsforhold for lavkostlandenes tekstilarbeidere nådd de vestlige klesmarkedene. For våre liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt våre halser. I nakken på mange av mine skjorter står det «Made in Bangladesh». 29 vestlige selskaper fikk sine klær produsert i den nå sammenraste bygningen Rana Plaza, blant dem merkenavn som Mango, Benetton og Walmart.

Når Aftenposten lar norsk ungdom selv få prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja, kommer tårene hos de unge når de skjønner hvilket liv fabrikkarbeiderne har. I lavkostland som Kina, Bangladesh og Kambodsja er det, for å si det forsiktig, ikke alltid er like enkelt å være fagforeningsaktivist. De fortjener vår støtte.

Forbrukerkampanjer har flere ganger ført til endring. Etter press fra forbrukerne er nå kleskjedene Hennes & Mauritz, Varner, Lindex, KappAhl og Moods of Norway åpne om hvor de produserer sine klær. Likevel er det er langt igjen fra åpenhet til rettferdighet. Vi skal kreve at tekstilarbeiderne skal få bedre lønn, men viktigere er det at de har muligheten og troen på at det nytter å reise kravet selv. De må få stå sammen for å ha styrke nok til ikke å gå inn i bygninger som har sprekker i muren. De trenger sin egen stemme, slik at de kan kreve regulerte arbeidstider og vern mot usaklige arbeidstider. Og på samme måte som arbeidere her hjemme, skal de selv kunne kjempe for sin rimelige andel av verdiene som bedriften de jobber i skaper. La oss alle stille følgende spørsmål neste gang vi kjøper klær: Får arbeiderne som syr disse klærne lov å organisere seg? Og dersom du vil at arbeidsplassen din skal stille krav om skikkelige arbeidsforhold for alt de handler inn, kan «Initiativ for etisk handel» hjelpe deg.

Selv skal jeg foreslå følgende på Stortinget: Når stat og kommune kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt: Forbud mot diskriminering, forbud mot de verste former for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og ikke minst retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger.Dette er de viktigste internasjonale konvensjonene om arbeidslivsstandarder som de aller fleste land har akseptert.

Høyrestyrte Ålesund stiller slike krav, Helse Sør-Øst gjør det og resten av det offentlige og private Norge burde bli med. Slik gir vi konkurransefortrinn til de bedrifter som leverer på anstendig arbeidsliv og ikke bare på pris.

Når du synes at klærne du kjøper er billige, så vet du hvorfor. Det er ikke du som betaler prisen. Den ligger i ruinene på Rana Plaza.

Innlegg

Forsvar for kjærligheten

March 23, 2014

FrP i regjering gjør det vanskeligere og vanskeligere å få leve med den man er glad i, hvis den du er glad i er utlending.

Dette skriver jeg om i en artikkel i Bergens Tidende søndag 23. mars 2014.

Hvis min søster Herdis skulle giftet seg med sin Benjamin i dag, hadde min lille nevø Nicholas aldri blitt født.

Herdis fant kjærligheten på interrail. På en trapp på en hostell i Edinburgh i Skottland møtte hun en mann. Han var ”The One”. Det var bare én hake. Han var fra Abilene i Texas.

Etter turer frem og tilbake over dammen fant de ut at dette var varig. Flerfoldige runder med Utlendingsdirektoratet fulgte fordi hennes inntekt var i grenseland for familiegjenforening. Hun var ufaglært og hadde måttet ta seg mye fri for å besøke Ben i USA. Heldigvis tippet vektene over på riktig side, han fikk oppholdstillatelse og de bor i dag utenfor Bergen. Benjamin fra tørreste Texas fikk en sønn som ble stril på det våteste Vestlandet og denne historien ender godt.

Det hadde den ikke gjort om den hadde startet i dag. Regjeringen, sammen med Venstre og familiepartiet KrF, har bestemt at for å få familiegjenforening til Norge, må den som bor i Norge tjene minst 297 600 kroner. Det er langt mer enn kravet var da Herdis traff Ben. Hun hadde ikke nådd opp til dagens standarder. Mange er i samme situasjon. Det er ingen selvfølge å få ektefellen sin til Norge. For dem som elsker en som ikke er norsk koster det 297 600 kroner å få leve sammen med sin egen familie.

Da lønner deg seg å være siviløkonom og jobbe i et privat firma. Med en gjennomsnittslønn på nesten 900 000 klarer en seg godt. Riking Trond Mohn, som tjener over 320 000 000 kroner, kan få så mange koner han vil! Er du ufaglært i kommunal sektor, derimot, kan du risikere å tjene ned i 262 100 kroner i året og bare få 0,88 koner til landet. Kanskje du kan få en hel hvis hun er veldig liten.

En ufaglært på minstelønn kan jobbe fulle arbeidsuker, sende store deler av lønnen sin til statskassen men likevel ikke få leve i Norge med sin bedre halvdel. Renholdere, servitører og barnehageassistenter som har lave lønninger kan også risikere å falle under inntektskravet og måtte leve som skilt.

Også selv om paret har barn sammen. Mange koner og menn lever alene med barna. Det er en ting å være helgepappa. En helt annen ting er å være feriepappa eller en-gang-i-året pappa. En pappa som må bli kjent med barnet sitt på nytt hver gang de møtes, om de kan møtes i det hele tatt. Sånne pappaer kan se langt etter luksus som pappaperm, foreldremøter og håndballkamper. Skjorter med babysøl og våkne babygråtenetter er fjerne drømmer for disse pappaene. Øl med gutta på puben og fotball på TV hver dag, uten et snev av konsekvenser, er en grusom realitet for pappaer som ikke bor i samme land som barna sine.

Om kona bor i Norge og jobber uten utdanning er det større sjanse for at den situasjonen er en realitet. Om hun sliter og strever i helsevesenet i en ufrivillig deltidsstilling, eller er ansatt midlertidig i perioder, kan hun se langt etter sin kjærlighet. Hun må ta alt søl og alle våkenetter alene. Fordi hun ikke har høy nok lønn.

“Barn har rett til begge sine foreldre”. “Familien (…) danner viktige rammer for barns oppvekst og fremtid”. “Familiens stilling (…) skal styrkes”.

Argumentene i avsnittet over er ikke mine. De er hentet fra Fremskrittspartiets partiprogram. Jeg er enig med FrPerne. Problemet er at de ikke er helt enige med seg selv. Hadde det vært opp til Fremskrittspartiet, kunne ikke engang en norsk helsearbeider med vanlig snittlønn hente ektefellen sin til Norge. I 2013 foreslo de å øke inntektskravet til 426 000 kroner. Da de kom i regjering endte de opp med et krav på «bare» 297 600. Når Fremskrittspartiet i regjering sørger for å begrense mulighetene til familiegjenforening, sørger de for at flere familier må leve splittet mellom to land. Flere barn må vokse opp uten en forelder. Flere menn og koner må venne seg til å dele ektesengen med seg selv.

I Norge er det stort sett konene som rammes. Kvinner tjener som kjent mindre enn menn og det er flest kvinner som får avslag på søknaden om familiegjenforening med borgere utenfor EØS. Over 40 prosent av kvinner i Norge som ville ha familiegjenforening med en mann fra utlandet i 2010, fikk avslag. Det samme gjaldt bare 21 prosent av mennene. Dette var før inntektsgrensen nå blir hevet på nytt.

I Danmark oppsto et nytt begrep da Dansk Folkeparti fikk hånden på rattet i innvandringspolitikken: Kjærlighetsflyktninger. Kjærlighetsflyktninger er dansker som måtte flytte over broen til Sverige med sine utenlandske ektefeller på grunn av innstramminger i innvandringspolitikken i Danmark.

Jeg møter allerede i dag norske kjærlighetsflyktninger over grensen til Sverige. Flere skal de bil.

På nettsiden grenseloskjaerlighet.com kan du lese utallige historier om brutt kjærlighet og konsekvensene det får for dem som blir igjen.

Hvordan kan en ta gladelig del i norske tradisjoner som jul og 17. mai når mamma eller pappa rundt middagsbordet er erstattet av en PC med Skype? Hvordan kan en gå på jobb hver dag med kronisk kjærlighetssorg?

Alle familier blir ikke like mye verdt i en sånn verden. Behovet for å leve med den du elsker er det samme, uansett om du kommer fra Thailand, Pakistan, Tyrkia, Filippinene, Russland, USA og Somalia. Det gjør oss tryggere i livet å leve med den vi elsker. Når vi har valgt å finne en partner blir han eller hun en del av den vi er. Trygge, hele mennesker fungerer bedre. Trygghet er grunnleggende for et godt liv. Derfor har familien menneskerettighetsfestet krav på samfunnets og statens beskyttelse. Det bør gjelde alle familier, også dem som lever på tvers av landegrenser.

Min søster sa det så godt: ”De sier lykken ikke kan kjøpes for penger, men i disse tilfellene får man ikke lov til å være lykkelig om man ikke har penger nok.”

297 600 kroner kreves det – når kjærligheten ikke er norsk.

Innlegg, Kommunene, Oslo

EU vil at kommunen skal bli butikk

January 22, 2014

ESA – Institusjonen som overvåker om Norge følger EØS-avtalen – anlegger stadig flere saker mot Norge for å tvinge kommunene til å drive som om kommunen var en bedrift. Kommunale barnehager skal ikke få kommunal garanti som gir rimeligere lån, men omdannes til aksjeselskap eller lignenede og all form for kryssubsidiering(!) skal forbys for å sikre likebehandling av kommunale og offentlige.

Helt vilt!

Hvorfor skal EUs lover tvinge oss til å fjerne noen av fordelene ved at velferdsoppgaver som sykehjem eller barnehager drives av det offentlige? Jeg har aldri hørt EU anlegge sak mot selskaper som kryssubsidierer sine virksomheter eller gir gunstige lån til sine datterselskaper, men dette gjør alt så et ivrig ESA for å tvinge frem byråkratisering og gi private selskaper sugerør inn i fellesskapets pengekasse.

Jeg er for lokaldemokrati. Jeg er for at lokale fellesskap skal få organisere seg som de vil, men EU vil det annerledes. Det er viktig at Norge står i mot, slik vi gjorde med rødgrønn regjering i åtte år. Dog jeg har mine tvil med Margaret Thatcher sine disipler ved rattet.

 

Innlegg, Miljø, Verden

Den gylne klimaregel

November 20, 2013

Vi må stoppe de farlige klimaendringene. Skal vi nordmenn klare å gjøre vår del av jobben, må vi forstå at vi er en del av problemet, før vi kan bli en del av løsningen. Seinest i dag hadde jeg på besøk en skoleklasse som lurte på hvorfor det ikke kommer på plass en klimaavtale når alle er enige om at problemet er så stort. Svaret mitt er at det handler om fordeling. CO2-utslipp henger gjennom historien nøye sammen med økonomisk utvikling. Den samme utviklingen som vi har opplevd ønsker nå andre.  Derfor er det at hver og en av oss nordmenn forurenser mer enn tre ganger så mye som jorden tåler en klar beskjed til å se oss selv i speilet og begynne å gjøre noe – raskt, både ved å kutte våre egne utslipp og hjelpe utviklingslandene til en fossilfri utvikling. Dette skrev jeg om i Bergens Tidende 20. november 20013.

Det er på tide å bruke den gylne regel på våre egne klimautslipp.

Jeg husker godt konfirmasjonsundervisningen fra da jeg var liten. Vi lærte om den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Folk og religioner og livssyn over hele verden har den i et utall varianter.
Det er en utrolig bra grunnregel. Ikke mobb hvis du ikke synes det er kult å bli mobbet. Ikke snyt på skatten, hvis du ikke synes det er greit med trygdemisbruk (ikke gjør det uansett!) Smil til bilisten som stopper ved fotgjengerfeltet, hvis du selv blir blid når andre smiler til deg. Hvis vi er helt ærlige med oss selv, er det ingen som liker verken mobbing, trygdemisbruk eller sure folk.
Den gylne regel bør brukes mer. Både i trafikken og i politikken. Problemet er at vi ikke bruker den gylne regelen på vår generasjons største utfordring; klima­endringene. Det må vi begynne med, slik:
Vi skal ikke forurense mer selv, enn vi vil at andre skal forurense. Slik kan vi stoppe de farlige klimaendringene.
Norge er et av verdens mest energi­forbrukende land pr. innbygger, og det har gjort oss rike. Min tippoldefar og oldefar drev begge med kraftutbygging i Norge. Strømmen la grunnlaget for industrialisering og vekst. Fagbevegelsen og venstre­siden sørget for at veksten ble fordelt godt.
Vi tenker at energien vi bruker i Norge i dag kommer fra vann, men meste­parten av energien vi bruker på å få hjulene til å gå rundt kommer fra olje, kull og gass. Bilens bensin, gasskraftverkene på sokkelen, oljen til oppvarming.
I verden som helhet kommer faktisk 85 prosent av energien som brukes fra fossile ressurser. Og her er vi ved roten av klimaproblemet.
Det høres jo rimelig ut at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler, og like stort ansvar for ikke å forurense mer. Gjør det ikke?
Likevel er det ganske få både på og utenfor Stortinget som vil bruke den gylne regel på denne måten. Politikere og folk på gaten har hørt mye om hva klimaendringene vil bety for jorden. Likevel er vi ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Hvorfor?
I boken «Thinking, fast and slow» skriver psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahnemann at mennesket har en tendens til å redusere store og kompliserte spørsmål til enklere spørsmål det er lettere å håndtere.
Det er den mekanismen som gjør at jeg alltid velger Zalo når jeg er i butikken. Istedenfor å besvare det relativt kompliserte spørsmålet «hvilket oppvaskmiddel er best?», som innebærer å gjøre en jobb for å undersøke hvilket som gir best resultat, holder jeg meg til å svare på hvilket oppvaskmiddel jeg liker best. Det er altså Zalo. Sikkert på grunn av reklamen.
Slik tror jeg vi opptrer ofte. Også i klima­politikken. Spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimaendringene er komplisert. Spørsmålet om vi tror på dem er mye enklere. Noens magefølelser sier kanskje at menneskeskapte klimaendringer ikke er reelle og at vi ikke trenger å gjøre så mye nå, men det er de og det må vi.
Som utviklingsminister reiste jeg til Niger og møtte unge mødre med underernærte barn som ble rammet av tørken. Jordbruket blir rammet av klimaendringene og jeg så bokstavelig talt konsekvensene inn i øynene. President Mahamadou Issoufou fortalte meg at mens det før var tørke hvert tiende år, rammes Niger, som er helt på bunnen av FNs utviklings­rangering, nå hvert annet og tredje år.
I El Salvador traff jeg miljøvernminister Herman Rosa Chávez, som fortalte om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer. På 1970-tallet hadde El Salvador én tropisk storm, som kostet mellom tre og fem prosent av verdiskapningen i landet. På 80-tallet var det to. På 90-tallet var det fire. Det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 prosent av statsbudsjettet deres.
Skulle vi oversatt til norske forhold ville det bety omtrent like mye som Norge bruker på forsvar, utviklingshjelp og sykehusene til sammen.
Menneskeskapte klimaendringer er virkelige. De er godt dokumenterte og de rammer folk. Men det er ikke Ola og Kari som rammes hardest av klimaendringene. Det er Mauricio og Mariama.
Skal vi følge en gyllen klimaregel kan vi ikke i Norge fortsette å slippe ut to og en halv gang mer klimagasser enn gjennomsnittsmennesket, åtte ganger så mye som en gjennomsnittsinder og 100 ganger så mye som folk i Niger.
Vi kan ikke fortsette å late som om vi ikke skal ta vår andel av jobben med å redusere verdens fossile utslipp, og da er det enkelt å se hva det første Norge kan gjøre for å kutte.
Norge er verdens tredje gasseksportør og verdens syvende største oljeeksportør. Hva vi gjør betyr noe.
Klimakonsekvensene av å brenne oljen og gassen Norge pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker. De er omtrent en milliard.
80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
Vi må la oljen ligge til seinere. Vi må la være å åpne nye områder og trappe ned oljeinvesteringene. Hodene og pengene vi frigjør, setter vi i arbeid i fremtidsrettede arbeidsplasser.
Vi må drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Som fossilnasjon må Norge være med på å ta omstillingen i vår egen oljeindustri. Vi kan ikke bare peke på andre land. Vi må ta de tøffe valgene.
De lærer om den gylne regel fremdeles, dagens konfirmanter. Jeg spurte dem på Lindås i fjor.
Det er bra, men når tør vi bruke den på oss selv?

Innlegg

Lite futt med bistandskutt

September 1, 2013
0e1cee6c120611e3bf1c22000aa8008f_7

– Utdanningsløft mot fattigdomskløft, sa masse Legomennesker foran Stortinget i dag.  – SVs velgere roper ikke på skattelette, men på en mer rettferdig verden, sa jeg til ungdommene bak kampanjen #tenkstørre i dag. Neste år øker vi derfor norsk utdanningsbistand med 150 millioner kroner.  Her er appellen jeg holdt foran Stortinget i dag.

 

Kjære venner i SAIH, Operasjon Dagsverk, Changemaker, Press, Røde   Kors Ungdom, LNU, Spire og Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

SV går til valg på at Norge fremdeles skal gi 1 krone av hver 100-lapp vi tjener til internasjonal solidaritet

Det gjør vi fordi vi vet at verden er urettferdig

Fordi våre velgere ikke roper på skattelette – de roper på en mer rettferdig verden

Vi lover 1 krone av hver 100-lapp vi tjener fordi vi vet at bistandspenger kan flytte makt.

0e1cee6c120611e3bf1c22000aa8008f_7Makt fra dem som har mye, til dem som har lite

Fra menn til kvinner

Fra diktatorer til flyktninger

Fra store multinasjonale selskaper til skolejenter

 

La meg fortelle en historie om makt:

Zambia er rikt på naturressurser, men likevel er folk fattige.

De store gruveselskapene betaler lite i skatt

Rikdommen fra kobbergruvene forsvinner på finurlig vis ut av landet, ut av Afrika og inn på kontoer i skatteparadiser.

 

Det er urettferdig

Det afrikanske kontinentet er blitt utnyttet nok.

Derfor har Norge i løpet av fire år brukt 26 millioner bistandskroner til å styrke skatteadministrasjonen i Zambia.

Jeg mener skattebyråkrater er den beste bistanden Norge kan gi.

For vet dere hva som skjedde i Zambia?

Norsk bistand og Zambias egen innsats for å styrke gruveskattekontoret ga1,7 milliarder kroner i ekstra skatteinntekter fra gruveindustrien.

1,7 milliarder kroner. Det er mye penger

Og hva gjorde Zambia? De ga 1,7 milliarder kroner mer til grunnskoleutdanning.

Det viser at fattige land selv prioriterer utdanning når de får muligheten

1237054_10153175603160790_615841136_n

Jeg vil advare mot å se på bistandsbudsjettet som et budsjett for milde gaver.

Det viktigste vi kan gjøre for å sikre utdanning til alle er derfor å gi fattige land makt til å sikre sine EGNE penger.

 

I tillegg vet vi utdanning kan flytte makt i seg selv– utdanning kan være frigjørende.

En gratis og god fellesskole har vært med på å skape et Norge med små forskjeller.

Vi vet at utdanning gir oss verktøy til å stå opp for våre egne rettigheter.

Utdanning legger grunnlaget for å være økonomisk selvstendig.

 

Skoler binder sammen samfunn og gir rom for trygghet, samling og felleskap.

Dette er grunnen til at regjeringen i statsbudsjettet for 2014 trapper opp utdanningsbistanden med 150 mill kr.

Det er den ene nyheten jeg har til dere.

Den andre er følgende:

SV går til valg på at vi i kommende stortingsperiode bør trappe opp norsk utdanningsbistand til 3 milliarder kroner, fra dagens 1,6 milliarder kroner.

 

SV ønsker å øke støtten til barns utdanning  i krise og konflikt-område og å bidra til at retten til å gå på skolen, blir en rett ALLE barn får

Dessuten trengs et kvalitetsløft i verdens skoler –  slik at skolegangen gir mening. 1 av 3 barn i skolealder i utviklingsland lærer ikke å lese og skrive, selv om mange av disse barna går på skole. Derfor vi styrkebilde fattige lands utdanningsinstitusjoner, inkludert arbeidet for å lage gode læreplaner, relevant pensum og bedre lærerutdanning.

Takk til dere ungdomsorganisasjoner som står bak Tenk større – kampanjen.

Jeg er glad over at norsk ungdom har større drømmer enn skattelette.

Verden er urettferdig – men ved hjelp av internasjonal solidaritet kan vi flytte makt og penger.

Derfor sier jeg:

# Rød eller blå – global helse nå

# Utdanningsløft mot fattigdomskløft

# Lite futt med bistandskutt.

 

 

 

Innlegg

Kjip eller raus?

August 18, 2013
slumdwellers2

Å kunne leve seg inn i hva andre mennesker opplever er den fineste egenskapen og verdien vi har som mennesker. Av og til er det enkelt, av og til er det vanskelig. Det er kanskje enklere å forstå livet til noen som lever et ganske likt liv som oss. Men det er like viktig å prøve å forstå og sette oss inn i livene til de som lever helt forskjellige liv enn oss. Å vise solidaritet er ikke bare norsk, det er menneskelig. Det beriker og beveger både for den som viser solidaritet og den som føler på solidariteten.

I verden i dag finnes en fattigdom så brutal at den føles fjern for oss de fleste av oss her hjemme i Norge. Fattigdom er når du ikke får varmet grøt til spebarnet ditt fordi du ikke har penger til strøm eller brensel. Det er ikke å kunne gi barna dine næringsrik mat, og resultatet er at de får hjerneskader de må leve med resten av livet. Det er aldri å kunne sende barnet ditt på skolen, men isteden sende ungen gatelangs for å plukke opp sigarettstumper, pille ut tobakken, og rulle nye sigaretter som selges for å få penger til mat.

Denne fattigdommen er urettferdig. Verdens økonomi er fem ganger så stor som for 50 år siden, og vi er bare dobbelt så mange mennesker på jorda. Vi har mer enn nok penger på denne planeten—vi må bare fordele dem bedre.

Jeg er stolt av å være norsk av mange grunner. Når jeg opplever hvordan nordmenn stiller opp for andre langt unna deres egen hverdag, så blir jeg stolt. Det finnes knapt noe land i verden med så stort engasjement for mennesker langt unna sin egen hverdag. Hundrevis av organisasjoner, foreninger, innsamlingsaksjoner og vennskapsprosjekter organiseres over hele landet, hele tiden. Nordmenn er solidariske, ikke fordi de må, men fordi de vil.

Da SV tok over styringen over den norske utviklingspolitikken, så ga vi et løfte – vi skulle bli ett av verdens mest solidariske land. I 2008 sa til verden at vi vil bruke én prosent av alt vi tjener, på internasjonal solidaritet. Hvis det er noe SVere vet, så er det at penger er ikke solidaritet, men hensikten bak dem kan være det. Vi bruker i dag én krone av hver 100-lapp vi tjener i Norge i dag til å bygge den globale solidariteten, til å leve oss inn i andres liv og bidra til at mennesker over hele verden får det bedre. Det krever mot og innsats.

Når Fremskrittspartiet foreslår å kutte 7 milliarder i den internasjonale solidariteten så er de på kollisjonskurs med en sentral norsk verdi – å ikke være oss selv nok. Det er klart de 7 milliardene gjør verden til et bedre sted. FRP bryter med folks oppfatning av rettferdighet og ikke minst signaliserer de klart og tydelig for alle land i verden at Norge skal bli mindre solidarisk.

Bare for å gi dere en smakebit av hva FrP ikke finner det verdt å prioritere: FrP kutter over for eksempel 1 mrd kr i bistand til Afrika. Dette betyr en halvering av posten på statsbudsjettet som skal støtte utvikling på verdens fattigste kontinent. FrP kutter over 500 millioner kr i frivillige organisasjoners arbeid i fattige land. Frivillige organisasjoner støtter kampen fattige mennesker i kjemper for mer rettferdig fordeling av godene. Og FrP kutter 120 mill kr i støtten til FNs befolkningsfond. Organisasjonen jobber mot kjønnslemlestelse av kvinner, for at hver eneste fødsel i fattige land skal være trygg og for at jenter selv skal bestemmer når og hvor mange barn de skal ha

Pengene Siv Jensen henter fra til budsjettet til verdens aller fattigste, skal hun bruke på å finansiere de store skattelettelsene en Høyre-FrP regjering vil gi. Hun tar fra de som har aller, aller minst og gir til de som har aller, aller mest.

Da SV kom i regjeringskontorene var noe av det første vi gjorde å si at vi skal ha strengere kontroll med bistanden for å bekjempe korrupsjon. I dag har vi ett av verdens strengeste systemer for å bekjempe tyveri av bistandspenger. Vi jobber hver eneste dag med å gjøre bistanden enda tryggere mot korrupsjon og for at kampen mot fattigdommen skal være mest mulig effektiv. Vi lærer av hvert eneste prosjekt og jobber for at hver bistandskrone skal gi mer solidaritet som funker. Fremskrittspartiet bruker mye tid på å betvile om bistand funker. Vi sier ikke at all bistand er perfekt, men det er direkte feil å si som FRP sier – at bistanden er full av korrupsjon og ikke funker. Tvert i mot vil FrPs kutt få direkte konsekvenser for mennesker som i dag får et verdig liv på grunn av vår støtte.

Valget i høst står om en sentral verdi som nordmenn over hele landet har holdt høyt – solidaritet med verdens fattige. Det står om Norges plass i verden og vår alles evne til å leve oss inn i andre menneskers hverdagsliv på helt andre steder på kloden. Fremskrittspartiet står for en politikk som går i mot disse verdiene. Norge kan være et lite og kjipt land, eller et lite og solidarisk land. Stem SV, stem for en solidaritet som ikke stopper ved landegrensene. Ikke vær kjip.

Innlegg

Sykkelen først

August 12, 2013
#mittsykkelfelt-Heikki-Blogg

Som syklist er jeg lei av at sykkelfeltene ikke henger sammen, forsvinner foran kryss eller busstopp, eller bare opphører midt i en gate. Jeg ønsker en by der det er enkelt å komme til jobb og fotballtrening, en by med ren luft, en by der vi går sammen om å kutte klimagassutslipp. Bli med på kampanjen #mittsykkelfelt

Jeg vet om mange som ikke sykler i byen fordi de føler det er utrygt. Det er ubehagelig å sykle med trikken rett bak seg. På Jernbanetorget i Oslo aner ikke syklistene hvor de skal gjøre av seg. Det er ikke lett å sykle blant bilene, og noen flytter derfor opp på fortauet der fotgjengerne er. Mangelen på sykkelfelt er også et stort problem i flere andre byer.

Jeg trenger din hjelp for å synliggjøre hva som trengs for å gjøre Oslo til en sykkelby. Derfor ber jeg syklister om å sende inn bilder med tips om gater der det trengs sykkelfelt, der sykkelfeltet er for dårlig eller sperret, eller hvor det føles farlig å sykle. Del bildet på Instagram eller Twitter merket med #mittsykkelfelt og navnet på gata. Du kan også sende inn bildet til meg på heikki@sv.no. Husk å skrive navnet ditt og navnet på gata. På denne måten kan vi sammen synliggjøre hva som trengs for å gjøre Oslo til en sykkelby.

Det er ikke tilfeldig at sykkelfeltene er for få og for dårlige i Oslo. Høyrebyrådet i Oslo har gjennom mange år vist manglende evne og vilje til å satse på sykkel, og klarer ikke engang å bruke opp pengene som bystyret har satt av til utbygging av sykkelfelt. Med støtte fra FrP, har Høyre, KrF og Venstre styrt Oslo by på en slik måte at bare 22 prosent av Oslos befolkning er fornøyd med sykkelveinettet. Sykkelandelen i Oslo stabilt ligger på om lag 5 prosent. Oslo ligger derfor langt unna å kunne nå sitt eget mål om 12 prosent sykkelandel innen 2015.

Jeg stiller som kandidat til stortingsvalget på følgende sykkelpolitikk:

Sykkelen først. Syklister må komme lettere og tryggere fram. Oslo SV vil innføre et ”Sykkelen først”-prinsipp i alle trafikkerte gater og veier, slik at det alltid legges til rette for syklistenes framkommelighet først. Sykkelen skal prioriteres gjennom hele Oslo sentrum. Det innebærer både stenging av gater og fjerning av gateparkeringsplasser. Syklister og fotgjengere må få hver sin trasé og alle sykkelfelt må markeres tydelig. Vi trenger en bedre sykkelkultur i Norge. Sykkelen skal alltid komme fram.

Opprusting av eksisterende felt. I dag føler mange syklister seg utrygge i trafikken fordi det ikke er lagt til rette. Selv der det finnes sykkelfelt er det mange som er for dårlige. De forsvinner når det kommer kryss og rundkjøringer. Slike håpløse løsninger fører daglig til farlige situasjoner for syklister. Vi skal ha en sykkelpolitikk som gjør at folk føler seg trygge, med tydeligere regler og med sammenhengende og gode sykkelfelt.

Trygg sykkelparkering. Det må være mulig å parkere sykkelen trygt i hele Oslo. SV vil etablere flere sykkelstativer ved kollektivknutepunkt og rundt om i byen, samt innføre forsøk med overvåkede sykkelparkeringsplasser på sentrale steder i Oslo.

Statlige samferdselskroner til sykkel. SV i regjering har sørget for 7 milliarder kroner til sykkelveier de neste 10 årene. Det er mer enn en dobling av pengebruken, noe som vil være et viktig bidrag til sykkelveinettet i Oslo.

Forpliktende bymiljøavtaler skal fremme sykkel. SVs vil de neste fire årene jobbe for å få på plass et sammenhengende sykkelveinett i Oslo, med grunnlag i en bymiljøavtale mellom Oslo og staten. Målet med avtalen må være å nå en sykkelandel i Oslo på 20 % innen 2020 og at sykkelveier og kollektivtrafikk skal prioriteres foran nye penger til motorveier.

Valget 9. september står mellom sykkelpartiet SV og høyresiden som prioriterer motorveier først.  Det er bare med SVs politikk man vil nå klimaforlikets mål om at all ny persontransport i byområdene skal tas med kollektiv, sykkel og gange. Det er SV som tør å prioritere sykkel framfor biler og motorveier.

Innlegg, Miljø, Oslo, Rettferdighet, Verden

Den trette orker ikke elske

May 2, 2013
heikki youngstorget

“Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo. Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet. Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.” Dette var 1. mai-talen jeg holdt på  Youngstorget i går.

 

Hallo Youngstorget!

Jeg vokste opp i et hjem der 1. mai var like viktig som 17. mai.

Noen vil kalle det indoktrinering, jeg vil kalle det en sunn oppvekst.

Den fantastiske dikteren Stig Holmås, min far altså, har skrevet om sunn oppvekst. Han har skrevet:

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

En applaus for fagforeningene og min far.

 

Jeg vokste opp i et hjem der jeg lærte å slåss mot høyresiden og å alltid ta de svakes parti.

Derfor fyrer jeg meg skikkelig opp ved tanken på at Fremskrittspartiets for første gang kan ta regjeringsmakt i Norge

Siv Jensen –– sier at hun har to store politiske helter. Ronald Reagan og den andre Margaret Thatcher.

Jeg vil ikke ha en partileder i regjering som styrer etter ordtaket:

«Hva ville Margaret Thatcher gjort?»

 

Min far lærte meg å elske den søte lukten av stor kjærlighet.

Men – Det blir ikke mye kjærlighet i et samfunn der Siv Jensen sier fritt frem for midlertidig ansettelse, privatisering og markedsfundamentalisme.

Det blir ikke ikke tid til å elske for heltene i velferdsstaten som blir satt ut på anbud av høyresiden, må arbeider hardere og aldri får fulle stillinger.

Opp mot Siv Jensen og Erna Solberg står vi her – vi som krever at folk skal ha rett til heltid, så de kan få lån til bolig og være trygge. Vi som krever at folk skal ha rett til full jobb med anstendig lønn og pensjon, så de slipper å løpe fra deltidsjobb til deltidsjobb. Vi som insisterer at det å ha Europas laveste arbeidsløshet ikke kommer av seg selv, men fordi vi setter hensynet til folk sin trygghet først.

Siv Jensens er min hovedfiende i valget til høsten – valget står mellom anti-solidaritet og solidaritet og det er vi her som er på den gode siden.

 

Vi vet hvordan arbeidslivet i Norge var før fagforeningene vant fram.

Da arbeiderne på Christiania Seilduksfabrikk og Akers mekaniske verksted streiket i 1884 fordi de ble kuttet 10 prosent i lønn mistet de ikke bare livsviktig inntekt. De mistet og stemmeretten ved valg. Men de ga ikke opp, for ansatte ved andre bedrifter betalte inn til streikekassen så de kunne streike.

De kjempet kampen for demokrati og rettferdighet. De lærte oss å stå sammen for å vinne. De lærte oss solidaritet.

Trengte de en regjering som sa: ”Hva ville Margaret Thatcher gjort”

Derfor står vi i dag sammen med venstreside og arbeidsfolk over hele verden.

Med Spansk arbeidsløs ungdom som må betale prisen for at bankene gamblet vekk fremtiden deres.

Med gjennomsnittsamerikaneren som har stått stille i reallønn siden søttitallet fordi all veksten har gått til den rikeste prosenten  som velter seg i uanstendig luksus.

For vår solidariteten stopper ikke ved landegrensene.

1 mai er en internasjonal kampdag.

Se på lappen på klærne deres – hvor kommer den fra? På min genser står det Bangladesh.

I dag vil jeg at dere skal sende tankene deres til Bangladesh. Til arbeidsfolkene som syr klærne våre.

Det var over 3.000 arbeidsfolk i fabrikkbygningen som raste sammen i forrige uke.

Over firehundre familier vil aldri få se sine kjæreste igjen. Mange har blitt lemlestet for livet.

Søndag sto brannmennene og gråt da de skjønte at de ikke klarte å redde flere overlevende.

De sier at fabrikkbygningen hadde ulovlig påbygg – at arbeiderne ble tvunget på jobb selv om det var oppdaget sprekker i muren.

Nå demonstrerer hundretusener av fabrikkarbeidere i Bangladesh.

Vi spør oss: Hvilket samfunn er det som lar slike ting skje? Kan vi som vestlige forbrukere la fattige arbeidere betale med sine liv for at vi skal få billige klær?

Prisen på en t-skjorte er ikke 49,50. Prisen ligger i ruinene i en tekstilfabrikk.

Arbeidsfolk i Bangladesh trenger ikke en regjering som spør seg – ”Hva ville Margaret Thatcher gjort?”

Vi skal ikke slutte å kjøpe klær fra Bangladesh. Men vi skal gjøre det vi kan for at arbeiderne får tre ting:

  • Retten til å organisere seg
  • skikkelig lønn
  • og anstendige arbeidsvilkår

Er det et løfte Youngstorget?

 

Min far lærte meg å elske vindene og havet.

Men jeg spør dere – hva skal folk i Bangladesh gjøre når sykloner og flom ødelegger barndomshjemmet og havet kommer og tar jorden de lever av.

I Bangladesh lever de farlig og får dårligere liv på grunn av klimaendringene.

Det bor 30 millioner mennesker i Bangladesh bor i områder som ligger mindre enn en meter over havet – 6 ganger så mange som i hele det vakre landet vårt.

Jeg har bare tro på forandring når alle er med og begynner å feie for egen dør – derfor må vi spørre oss selv. Hva kan vi gjøre?

Vi kan velge nye motorveiene rundt Oslo eller sykkel, buss og bane. Vi kan velge å pumpe opp oljen så fort vi kan og putte pengene på verdens børser – eller vi kan la mer av oljen ligge og la våre barnebarn bestemme hva de vil gjøre med den.

Er dere enig så gjenta etter meg:

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Vi svikter aldri Lofoten Vesterålen og Senja!

Derfor er SVs hovedbudskap på 1.mai det samme som vi kommer til å ha i valgkampen.

– Fellesskole med skolemat, fysisk aktivitet og leksehjelp hver dag og flere lærere med mer tid til å se hver enkelt elev.

– Arbeidsliv der folk skal ha heltidsjobb og fast ansettelse til en skikkelig lønn enten du er kvinne eller mann – nordmann eller polakk.

– Eldreomsorg der folk skal få bo hjemme så lenge de vil og nok folk til at de ansatte har tid til å være medmennesker.

– Sykkelveier, busser og baner i stedet for nye motorveier rundt Oslo. Og vi vil aldri svikte Lofoten Vesterålen og Senja.

 

Vi står sammen for rettferdighet i verden, i Norge og i Oslo.

Fordi vi vet at det er i fellesskap at vi klarer å løse klimaproblemet.

Det er i fellesskap vi skal bekjempe fattigdom og kjempe for en bedre verden.

Fordi vi vet at samfunn med små forskjeller er bedre samfunn, samfunn der folk lever lenger, samfunn med mindre kriminalitet, samfunn der folk har tillit til hverandre.

Norge har i dag de laveste inntektsforskjellene i Europa. På grunn av fagbevegelsen.

Det er den viktigste grunnen til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Det gir oss mye å forsvare og mye å vinne.

Valget i høst handler om det er Frp eller SV som skal ha en hånd på rattet i styringen av Norge, om det er SV eller Frp sine verdier som skal få gjennomslag i norsk politikk.

 

Noen av dere er kanskje deprimerte over at det ser blå-blått ut på meningsmålingene. Da ber jeg dere tenke på følgende: Vet dere hvor mange ganger vi hadde flertall på meningsmålingene mellom 2005 og 2009? Ingen. Og vi har  ikke hatt flertall på målingene mellom 2009 og nå. Så vi har stø kurs mot  valgseier!

 

Derfor spør jeg – Hallo Youngstorget!

Vil dere ha et iskaldt arbeidsliv og en kokvarm klode?

Vil dere ha Margaret Thatchers fanklubb inn i regjering?

Eller skal vi stå for et grønt og rettferdig Norge i dag, i morgen og etter valget i september.

Så gi meg hånden på det – og fire nye år på Stortinget.

Jeg sier som min far – uten fagforeningene hadde vi ingenting.

Gratulerer med dagen Youngstorget. En ære å få dele den med dere.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Vi tenker nytt

February 7, 2013
bolsa famila brasil

I Aftenposten 6. februar skriver Anne Welle-Strand at jeg misforstår henne med vilje når jeg påpeker at det er paranoid å hevde at bistandsarbeidere gjør en dårlig jobb av egeninteresse.

Det er likevel vanskelig å lese Welle-Strand annerledes når hun skriver at «norske aktører er blitt avhengige av at den (bistanden) ikke virker» og videre «om bistanden lyktes ville mange solide overføringer fra staten stoppe, og mange miste jobbene».

Jeg er likevel helt enig i at ny kunnskap må brukes til å bli bedre. Før bodde for eksempel verdens aller fattigste i de fattigste landene. Nå bor de fleste fattige mennesker i mellomrike land.  Erfaringen viser altså at økonomisk vekst i fattige land ikke er nok for å avskaffe fattigdom. Rettferdig fordeling av veksten skjer ikke av seg selv.

Denne innsikten har allerede fått konsekvenser for utviklingspolitikken. Derfor støtter vi for eksempel land til å skaffe seg egne skatteinntekter gjennom programmet Skatt for utvikling, framfor å stole på at bistanden fremdeles skal betale for helse og utdanning for alle, og snart legger vi fram en stortingsmelding om rettferdig fordeling.

Vi tenker nytt og vi trenger debatt. Generelle udokumenterte påstander om at bistand ikke virker finner jeg likevel lite konstruktivt. La oss få en debatt om hva som virker og hva som ikke gjør det.