Browsing Category

Barn, unge og kunnskap

Barn, unge og kunnskap, Kommunene, Livet, Oslo

Minnestund for Berge Furre

January 15, 2016

Her er den lille talen jeg holdt i minnestunden etter Berge Furres begravelse. Prestens tale var så knakende god at jeg ble glad og inspirert av Berge Furres fantastiske historier.

Jeg vil vise hva ruralsosialisten og oslogutten Berge Furre fikk til for norske kommuner gjennom å fortelle om befolkningsstatistikken for Finnøy kmmune som Berge kom fra.
Dvs han ble født i Sjenarøy som fikk kommunestatus i 1868 , men den ble del av Finnøy kommune ved kommunnesammenslåingen i 1965.

Jeg ble kjent med statistikken dengang jeg var leder av kommunalkommiteen og besøkte alle de 430 kommunene vi da hadde også Finnøy!
Befolkningen stupte på Finnøy etter kmmunesammenslåingen fra ca. 2800 og nådde 2450 i 1975, men da slo Berge til på Stortinget!
Jamstillingsvedtaket eller opptrappingsvedtaket som Berge sto bak, og som innebar en opptrapping av bøndenes inntekt til industriarbeidernivå, ble fattet av stortinget 1. Desember 1975.
Umiddelbart etter begynte befolkningen å stige! Skal vi tro befolkningsstatistikken utløste klubbingen av vedtaket i stortinget at alle fertile umiddelbart gikk for å lage unger. Politiske vedtak skaper trygghet og fremtidstro. Trygghet og fremtidstro skaper unger.
Befolkningen steg raskr opp igjen til 2900 og holdt seg der.
Vet dere når det begynte å gå ned igjen? Etter 2001 de Erna Solberg tok over som kommunalminister, sørget for elendig kommuneøkonomi og 0 nyansettelser i kommunene. For enda viktigere for bosetning i distriktene enn landbrukspolitikken er faktisk kommunelkomomien.
Det fortsatte nedover fremover helt frem 2006 da Finnøy bestemte seg for å bygge tunell til Rennesøy. Ikke det året tunnellen ble bygget, men da den ble vedtatt. Politske vedtak skaper trygghet og fremtidstro. Trygghet og fremtidstro skaper unger.
For politiske vedtak er viktige. Det visste Berge. Ingenting skjer tilfeldig. Derfor verden trenger flere sosialister.
Og Derfor skal jeg avslutte med et lite dikt som kunne vært laget av Finnøyfolket:
Skal fleire bu på øy av fjell,
Treng du
Berge Furre eller tunell!
Distriktsnorge savner ruralsosialisten Berge Furre og vi i Oslo SV og.
Barn, unge og kunnskap, Kommunene, Miljø, Oslo

Hold pusten!

February 1, 2015

Folk dør av giftig byluft fordi de som har makt prioriterer bil foran barn. Denne uken slo Bergens barn tilbake.

FØRSTE GANG MIN DATTER Ebba hostet tungt i vinter-Oslos sterkt forurensede luft, kom jeg til å tenke på den gangen for så lenge, lenge siden, da min far tok meg med for å vise meg giftlokket over Bergen.

Bergens beryktede giftlokk har vært der hele mitt liv. Da jeg var liten, var lokket over Bergen stort, gult og fryktinngytende. På kalde dager med sol og vindstille, lå lokket som en giftpøl over byen. Gulfargen kom av blyet.

Bly er giftig for folk, særlig for barn. Barn blir skadet for livet, får lavere intelligens og scorer dårlig på adferdstester. I dag er blyet vekk, men svevestøv, som er farligere enn vi før trodde, og giftgassen NO2 er der fortsatt. I Oslo dør det flere hjerte- og lungesyke etter dager med ekstra giftig byluft. Fordi for mange kjører bil. Hvor mange flere må rammes før vi setter foten ned?

SELV OM myndighetene visste at bly var giftig for folk, var det tillatt å blande det inn i bensinen dengang jeg var liten. Det var angivelig best for bilene. På 70-tallet kom forskningen fra Storbritannia som viste at folk hadde høye, helseskadelige blyverdier i blodet. I New York mener de i dag å kunne spore nedgang i kriminalitet til blyforbudet. Også Norske forskere ga klar beskjed.

Likevel var det ikke før i 1996 at det ble helt slutt på bly i bensinen her til lands – 25 år etter heleskaden var godt dokumentert. Hvorfor det tok så lang tid å fjerne det gule blyet fra giftlokket? Det er bare én mulig konklusjon: Bilen var viktigere enn barn.

GIFTLOKKET over Bergen er der den dag i dag og ødelegger fortsatt helsen til folk, som til barn med astma og voksne med kols. «Når jeg skulle gå til skolen i dag kjente jeg det veldig godt at det var mye forurensning», sa Jennifer dos Santos i 2010, og håpte folk tenkte på dem som slet. Det er like aktuelt i dag.

DEN ENESTE fattige trøsten for bergensere, er at vi som bor i Oslo har det verre. Oslo har sprengt alle giftgrenser og fått verre luftkvalitet fra 2008 og frem til i dag, uten tegn til bedring. Konsekvensene er som i Bergen, bare verre: Barn holdes inne i barnehager. Voksne med kols og astma gjør det samme, og folk dør.

Forskere har sammenlignet 50.000 dødsfall i Oslo gjennom ti år. Konklusjonen er at luftkvaliteten i Oslo til tider er så dårlig at flere med hjerte- og lungeplager dør kort tid, oftest 3-5 dager, etter dager med ekstra høy luftforurensning.

Også i Oslo er det biltrafikken som er hovedgrunnen til den giftige luften. Også i Oslo er viljen til å sette barn foran bil svak blant de som bestemmer, selv om viljen til å vedta fine mål om bedre byluft er stor. Den største planlagte investeringen i Oslo-området neste ti-årene er en ny 12-14-felts vei, fra Bærum og inn til Oslo, til minst 50 milliarder kroner.

TEGN I TIDEN gir imidlertid håp. Det er ikke ofte jeg jubler når Norge blir pålagt å følge EU-regelverk som vi har godtatt på grunn av EØS-avtalen, men i denne saken gjør jeg det. Jeg jubler for ESA, Efta-landenes overvåkningsorgan, som har stevnet Norge for retten for manglende vilje til å beskytte innbyggerne mot helseskadelig byluft.

Vi har visst lenge hva som skal til for å friskmelde bergensluften: færre biler. Derfor er det ingen grunn til at det nå skal ta like lang tid å fjerne giftlokket over Bergen som det tok å fjerne det gule blyet. Dessverre har vi gått i feil retning de siste tiårene.

Jeg vokste opp i Bergen på de store motorveiutbyggingenes tid. Ser du på antall passeringer gjennom bomringen så har den blitt 50 prosent høyere fra 1990 og frem til dagens drøyt 90.000 bompengepasseringer i døgnet. Er det rart det blir mer svevestøv og giftgasser? Med mer bybane har heldigvis trenden snudd, bare synd det tar så lang tid å finne ut hvor den skal gå.

DENNE UKEN har likevel vært spesiell for Bergen, da bystyret vedtok sin nye handlingsplan for bedre byluft. Med Kristelig Folkeparti ute av byråd, er det endelig flertall i bystyret for rushtidsavgift, og byrådet følger opp, om enn motvillig. Erfaring fra andre byer viser en nedgang i biltrafikken på 10-25 prosent avhengig av hvor høy avgiften er og hvor mye av bompengene som brukes til bedre kollektivtilbud.

Sammen med en rekke enstemmige vedtak, kan dette være første skritt på veien mot friskmeldingen av byluften. Jeg tror det må mer til: Færre parkeringsplasser i sentrum, mer bybane, miljøfartsgrenser, flere kollektivfelt og flere som kjører sammen istedet for i hver sin bil. Men vedtakene denne uken er utvilsomt et viktig skritt i riktig retning.

I Oslo kan det også se ut til at alvoret er i ferd med å gå opp for dem som bestemmer. Oslobyrådet vurderer mangedobling av bompengene for forurensende biler og lastebiler. På Stortinget fikk jeg gjennomslag for et forslag om å stille strenge miljøkrav til drosjer, krav om at all kollektivtrafikk innen 2025 som hovedregel skal være lav- og nullutslippsbusser, forbud mot oljefyring og plan for landstrøm til båter som ligger til kai. Neste uke kan det bli lov for kommuner å nekte de mest forurensende bilene adgang til deler av byene, og å utrede forbud mot nye dieselbiler. I flere tiårar bilen vært prioritert foran barn. Denne uken endte med 1-0 til byens barn. Jeg holder pusten for fortsettelsen.

MIN FAR tok meg opp på haugen foran der vi bodde i Skytterveien, på et utkikks-punkt på den gamle kongeveien mellom Trondheim og Bergen. Vi kunne se inn mot byen, inn mot lokket. Det var gult og giftig. «Sånn er det fordi de som bestemmer synes biler er viktigere enn barn,» sa min far. Jeg håper min datter Ebba kan feire neste jul i Bergen uten giftlokket. Det vil ikke bli savnet.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 1. februar 2015

Barn, unge og kunnskap, Rettferdighet

Far 3.0

February 4, 2014

Å jobbe for likestilling og farsrollen har stått sentralt for meg hele livet. Det er ikke tilfeldig.

Jeg har innlegg på trykk i BT om dette søndag 2. januar.

Min oppvekst var litt annerledes. Jeg vokste opp mest hos min far.

Om to måneder og 27 dager blir jeg far. I hvert fall hvis ungen velger å komme presis. Planen min er å sørge for at hun får både like mye kjærlighet og like mye tid av både meg og kjiket mitt som jeg fikk av mine foreldre da jeg vokste opp. Jeg skal skifte bleier, være akkurat litt for streng, svare på alle spørsmål hun har og gi henne så mange klemmer hun orker.
Det er ikke tilfeldig at jeg helt fra jeg var liten har vært opptatt av at far og mor skal regnes som likeverdige foreldre. Min oppvekst var nemlig litt annerledes enn det som var vanlig på ett viktig punkt; Jeg vokste opp mest hos min far.
Mine foreldre ble skilt da jeg var seks år gammel. Jeg husker det ikke selv, men de sier jeg gråt da de fortalte meg det. Min mor var ingeniør og måtte pendle til Stavanger for å få jobb i oljen. Jeg endte opp med å bli boende mest hos min far i Bergen og fortsatte med det etter at min mor flyttet tilbake til byen. For meg ble det normalen, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før en bekjent av min far over et kafébord en ettermiddag stilte spørsmålet: «Bor han hos deg?». «Ja», sa min far. «Å ja, så du vant rettssaken?»
Det var da det gikk opp for meg at det var ikke vanlig at unger bodde mest hos sine skilte fedre eller at far og mor hadde rett til å bli sett på som likeverdige omsorgspersoner. Mange fedre måtte kjempe for den retten.
Jeg mener det er en ærlig sak å finne ut at man som voksne mennesker ikke har lyst til å dele livet med hverandre. Det er bare ikke lov å la det gå ut over barna. Mine foreldre var eksemplariske. Min far ler fortsatt når han forteller om da han hørte meg som tiåring delta på innringningsprogrammet «Hei» på NRK. Jeg insisterte på at det gikk an å være et lykkelig skilsmissebarn. Min mor og min far gikk til felles advokat, ble enige om omsorgen og sa aldri et skjevt ord om hverandre. De har dannet en standard for hvordan jeg synes voksne folk – foreldre – bør oppføre seg.
Foreldrene mine var ikke alene om å skille lag. I perioden 1976 til 1980 opplevde årlig 7 500 barn under 18 år det samme som meg. I 2007 gjaldt det for over 10 000 barn. I tillegg kommer alle barna med foreldre som ikke var gift. En fjerdedel av norske barn har foreldre som ikke bor sammen.
Ikke alle taklet skilsmisse like godt som mine foreldre. For altfor mange havner konflikten i rettssalen, men også for alle andre har lovene og domstolene vært med på å sette standarden for hva samfunnet oppfattet som normalt når foreldre skiller seg.
Barneloven argumenterte tidligere for at én person skulle ha hovedomsorg for barnet og for at den andre forelderen skulle ha «vanlig samvær». Vanlig samvær var en ettermiddag i uken og én overnatting annenhver helg. På 90-tallet var det forbudt for domstolen gi begge foreldre likeverdig omsorg for barnet – såkalt delt omsorg eller delt bosted. Foreldreansvaret gikk automatisk til mor og far fikk det kun om de to var gift. Foreldreansvaret innebar blant annet muligheten for forelderen til å ha innsyn i barnets legejournal og til å bli innkalt til foreldremøter.
Mors fortrinnsrett som omsorgsperson var tidligere et gyldig argument i domstolene. Historien om barnefordelingssaker i det norske rettssystemet er historien om far som annenrangs forelder.
I perioden jeg har vært engasjert i disse sakene har vi heldigvis kommet langt. Nå får fedre som bor sammen med mor automatisk foreldreansvar når barnet blir født. Foreldre uten foreldreansvar skal få nødvendig informasjon om sitt barn fra det offentlige. Det er igjen blitt mulig for domstolene å idømme delt bosted. Bidragsreglene er endret og «vanlig samvær» er i tillegg til annenhver helg utvidet til en overnatting i uken, tre uker sommerferie og annenhver av de andre skoleferiene.
Blant barna som har foreldre som ikke bor sammen, hadde bare under en av ti delt bosted i 2002. I 2012 hadde dette økt til en av fire. Det er gledelig og betyr at stadig flere barn i skilsmissefamilier får mye kontakt med begge foreldrene og at i flere familier får begge foreldre være med på å ta de avgjørende valgene i barnets live, som hvor de skal bo og hvilken skole barnet skal gå på.
At flere foreldre deler på omsorgen har ikke skjedd i et vakuum, men parallelt med likestillingspolitikkens gjennomslag i andre deler av samfunnet. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner yrkesaktive. I dag står nærmere syv av ti kvinner i jobb, altså med nesten like høy yrkesdeltakelse som menn. Flere damer enn menn tar høyere utdanning. I 1993 ble Norge det første landet i verden som reserverte en del av fødselspermisjonen til fedre. Ved starten av 1990-tallet var det bare tre prosent av fedrene som tok ut permisjonstid med barnet. 20 år senere velger ni av ti fedre å ta permisjon fra jobb for å være sammen med ungen sin.
Ingen av disse endringene har kommet av seg selv, men er drevet frem i min mor og hennes generasjons likestillingsånd. I 2003 lanserte jeg og Audun Lysbakken kampanjen pappaperm.no for at barn skulle få en tredjedel av fødselspermisjonen sammen med far. I 2013 ble kampanjen kronet med seier da vi sammen med andre gode krefter skrittvis hadde fått økt fars permisjon til 14 uker. Nå er den dessverre redusert til ti uker, og slik blir det stående til Audun, jeg igjen får en finger med i spillet.
Jeg har jobbet for fars rolle som omsorgsperson hele mitt politiske liv. At min mor var aktiv i likestillingskampen og at jeg vokste opp med min far som nærmeste forelder har påvirket meg. Hjemme lærte jeg alltid å ta de svakestes parti og jeg lærte at det var like naturlig for far som for mor å ta omsorgsansvaret. Derfor har jeg kjempet for likestilling i samfunnet, for menns rett til pappaperm og kvinners rett til prevensjon og trygg abort over hele verden. Ivret for kvinners plass i Forsvaret og for at Norge skal være representert med like mange kvinnelige som mannlige ambassadører. Likestilling gir kvinner mulighet til å delta i arbeidslivet og menn mulighet til å være far.
Som Christine Lagarde, sjefen for det internasjonale pengefondet (IMF) sa til meg da jeg fortalte om pappaperm og rett til billig barnehageplass: «You Scandinavian countries have got something right. You invest in gender equality. You need to get the story out!»
Heldigvis har vi kommet langt, men vi har fortsatt en vei å gå. Fortsatt opplever mange fedre at de blir sett på som en annenrangs forelder. Mediene har rapportert om bedrifter som lønner fedre for å ikke ta ut pappaperm. Blant barna som ikke har delt bosted bor bare en av ti hos far. I mange deler av samfunnet er det fortsatt ikke sett på som mandig å trille en barnevogn eller gi barnet ditt tåteflaske. Og mange velger tradisjonelle kjønnsrollemønstre fordi de, selv i dag, oppfatter det som normalen.
Jeg har tenkt å fortsette jobben for likestilling og for farsrollen. Nå også som far. Om to måneder og 27 dager kommer ungen, hvis hun er presis. Jeg gleder meg!

Barn, unge og kunnskap, Innlegg, Rettferdighet, Verden

En poliofri verden er mulig

January 5, 2013
pakistanske barn, foto: Trond Viken, UD

Det er mye lidelse i verden, men det er også store fremskritt. I 1985 fantes sykdommen polio i 125 land.  I dag finnes polio kun i tre. Det er mulig å utrydde polio.

Fortsatt lever mennesker med polio i Norge. De fikk sykdommen som barn, og lever i dag med funksjonshemming som følge av lammelser. Den siste epidemien i Norge var på 1950-tallet.  Da opplevde lokalsamfunnat enkelte barn ble smittet på våren, før det økte i antall tilfeller utover sommeren og høsten. Med kulden forsvant vanligvis sykdommen.

For alle oss som har vokst opp med vaksinering mot polio er det vanskelig å forestille seg hvilken redsel barn og foreldre på den tiden følte. Våre foreldres og besteforeldres generasjon kan huske at polio var en sykdom som truet og i verste fall tok livet av norske barn.

Da poliovaksinering ble innført i Norge tidlig på 60 tallet ble smittekjeden ble brutt. Dette er dessverre ikke tilfellet for barn som vokser opp i Afghanistan, Nigeria og Pakistan i dag. Verdens helseorganisasjon har som mål å utrydde polio fullstendig, slik vi har lykkes i å utrydde andre smittsomme sykdommer som særlig rammer barn.

Dette er et realistisk mål – men likevel ressurskrevende. Områdene som fortsatt har poliosmitte er svært fattige, de er uten et fungerende helsevesen og uten helsearbeidere til å sette vaksiner. Men det er mulig. India har vært poliofritt i ett år – det er et stort gjennombrudd.

Den siste tiden har det dessværre vært flere angrep på helsepersonell som jobber med å vaksinere barn mot polio i Pakistan. Rykter om at vaksinasjonsprogrammet er et påskudd for å skade barn og spionere på Pakistan, skal være bakgrunnen for angrepene. Dette er svært uheldig.

Norge har støttet arbeidet mot polio i flere år. Det krever et siste felles krafttak, og det er det Norge nå vil bidra til. Det er viktig å støtte rutinevaksinasjon også i poliofrie områder for å hindre tilbakefall og oppblomstring av smitte. Det siste stortinget gjorde før de tok juleferie var å øke støtten til det globale initiativet for å utrydde polio med 50 millioner kroner. Dette kommer i tillegg til de 50 millioner kronene som Norge allerede har gitt i støtte for 2012.

Verden har lykkes i å redusere omfanget av polio med 99 prosent. En poliofri verden er mulig.

Barn, unge og kunnskap, Rettferdighet, Verden

Prevensjonsmilliarden

July 13, 2012
Kvinner fra Mali kvadrat

Fra neste år vil Norge doble støtten til familieplanlegging og gi 150 millioner kroner for at jenter og kvinner i fattige land skal få tilgang til prevensjon. Intensjonen er å holde dette nivået fram til 2020, slik at vi tilsammen gir 1,2 mrd kroner.

Her er innlegget jeg holdt på London Summit on Family Planning 11. juli:

I grew up under a table in different meetingrooms, following my mother in her work in the womens front in Norway. At a very early age, I learnt to be silent when grown up women talked.

Two issues they discussed: 1)Womens right to make decisions concerning her own body and pregnency. 2)The right of every woman to have the same opportunities as men in the society, to education and to work. I just spoke to my mother, and she told me to say thank you – from her to Melinda Gates and David Cameron – for giving us an opportunity to discuss both of these issues today.

Womens rights speaks to my heart, obviously due to my upbringing, but let me tell you why. This morning, I arrived from South Sudan. Being the youngest country in the world – it is also the most dangerous country for a women to give birth. For every 7.th birth a mother dies. In South Sudan the women told me the same as their sisters I met in Niger earlier this year. In Niger every second girl is married and have a child upon the age of 15, and 85% cannot read or write. They want their children to have the education they them selves never had, because they were mothers instead of pupils and students.

Having met these women it makes me angry that conservative religious forces work against the sexual and reproductive rights of women. Its our obligation to fight alongside these girls and women so they have their right to decide.

But – when the “right of women”  touches my heart, it doesnt touch the brain of the financial ministers. And we need them aboard to mobilize commitment. Let me tell you the story of Norway. A hundred years ago Norway was among Europe’s poorest nations. Our transition to becoming a rich country has several explanations, fair income distribution is important, but key is the mobilisation of all our people particular through the empowerment and participation of women. Today, three out of four women are employed in the labour market in Norway, which is one of the highest rates in the world. Since the early 1970s when I was born, women have doubled the pool of women working for wages. They have created new jobs and generated tax revenue, enabling us to continue to invest in welfare and opportunities for all. Many know that we are rich becaus of oil. But listen. If women in Norway had participated as little as the average in the developed countries, we would lose a fortune equal to the value of our oil fund and all the oil in the ground.

We achieved  this by policies that let women decide, policies to give women equal opportunities, to education, to child care and to work. If you do not have oil – your fortune lies in family planning, education and equal opportunities for women. If you do have oil. Well thats not a good excuse for having stupid policies. The work of the partnership we are forging today will be guided by the forthcoming recommendations of the UN Commission on Life-Saving Commodities for Women and Children, chaired by President Goodluck Jonathan and my Prime Minister Jens Stoltenberg.

I’m happy to say that Norway intends to more than double our support over the next eight year for family planning and provide an additional 200 million UDS over the period 2013 through 2020. My mother worked for the rights and opportunities of women in Norway. From her the message to you: Listen to your heart and use your brain. Let women have the right to decide.

Barn, unge og kunnskap, Energi, Miljø, Næring, Rettferdighet, Verden

Fremtiden slik vi vil ha den!

June 18, 2012
rio

I dag begynner Rio+20 i Rio de Janeiro i Brasil. Konferansen heter Rio + 20 fordi det er 20 år siden verdens statsledere og frivillige organisasjoner var samlet i Rio og diskuterte hvordan vi skal få til bærekraftig utvikling, som kort sagt går ut på å overlevere en klode til ungene våre som er i minst like god stand som i dag, samtidig som vi oppnår både mer rettferdig fordeling og bedre velferd for alle.

Det var målet for 20 år siden. Hvordan har det så gått med verden siden sist i Rio?

Klimautslippene har gått opp 50% og flere opplever tørke og natutkatastrofer.
Forskjellene mellom rike og fattige på kloden har økt, 1,4 milliarder lever fortsatt i absolutt fattigdom med mindre enn 7 kroner om dagen å leve for, samtidig bruker den rikeste femtedelen på kloden fortsatt fire femtedeler av verdens ressursser.

Som sosialist synes jeg dette er dypt urettferdig og nødvendig å gjøre noe med. At verden er utettferdig handler først om fremst om urettferdig fordeling av rikdom og makt.

Heldigvis er det flere ting som går i riktig retning:
Antallet demokratier er omtrent fordoblet.
Folk lever 5 år lenger i dag enn i 92 og sjansene for at barn dør før de er fem år har gått ned fra 89 til 60 per 1000 barn.
Andelen av barn som begynner på skole har økt fra 82 til 87 %. I Afrika er økingen fra 58 til 78%.
21 av landene som var fattige i 1992 er mellominntektsland i dag.
Ozonhullet som var det vi snakket om som det største miljøproblemet da jeg var 19, har vi nærmest løst i dag.

Dette gir meg håp om at det går an å forandre verden, men det kommer ikke av seg selv. Ikke når så mange har så mye å tjene på at verden fortsetter som før, alt fra eiere i tømmerhogstindustrien, olje- og kullindustrien, til direktører og styreledere som tjener mer enn tusen ganger så mye som sine ansatte. Derfor er det faktisk et poeng å samles i Rio – Både for å forsøke om å enes om å bringe verden fremover mot en grønnere og mer rettferdig vekst og for å samles for å utveksle ideer mellom oss som har tro på at en annen verden er mulig. Alt fra fagforeningsrepresentanter, til miljøaktivister til bedrifter som tjener på å løse miljøproblemene eller vil gå foran i arbeidet for et anstendig arbeidsliv.

Jeg leder Norges delegasjon når ikke statsministeren er her og vi har fire saker vi jobber hardt for å få til:
Grønn strøm til alle: 1,4 millarder av verdens 7 millarder mennesker mangler strøm. Vi jobber for å få til en mest mulig konkret plan for at alle skal kunne få strøm og vi jobber for at den skal være så fornybar som mulig for flest mulig.
Mat til alle: Med mer tørke, mer regn, flere stormer og mer flom, får flere folk trøbbel med å skaffe mat. Vi jobber for å prioritere de fattigste bøndenes mulighet for å drive et jordbruk som takler klimaendringene og å ta bedre vare på verdens fiskeressursser som i dag er sterkt overfisket.
Verdsette naturen: Fryktelig mye av ødeleggelse av verdens natur skjer i dag fordi det eneste som gir inntekter er å ødelegge naturen, slik som det å hugge trær i regnskogen og starte med kvegdrift. Det å gjøre slik Norge gjør, nemlig å betale for å ta vare på regnskogen, gir et ekstra argument til alle som vil ta vare på naturen og gir penger til å investere i annet næringsliv for de som ellers ville tjent penger på å ødelegge
Skaffe penger til å avskaffe fattigdom på flere måter enn bistand: Vi jobber for å få på plass internasjonal valutaskatt eller flyavgift for å finansiere kamp mot fattigdom. I tillegg må vi få til at private investeringer i større grad går til utviklingsland sammen med bistanden vi bidrar med.

I tillegg jobber Norge for at likestilling og rettferdig fordeling skal gjennomsyre alt vi vedtar og at verden skal sette noen nye konkrete bærekraftsmål som forplikter land til å jobbe for en grønnere og mer rettferdig verden både hjemme i eget land og i resten av verden.

Får vi det til? Vi får se. EU er i økonomsik krise og USA har valg til høsten. Det er dårlige nytt. På toppen av dette kommer det at skillet mellom den fattige og rike verden forsatt er det som preger forhandlingene, noe som henger igjen fra tyve år tilbake og derfor er temmlig utdatert. Brasil, India og Kina er ikke lenger fattige land, men blant verdens største økonomier og kan derfor ikke lenger sidestilles med virkelig lutfattige land som Niger og Nepal som bistandsmottakere. Derfor har de ofte heller ikke har felles interesser.

Oppdatering kommer. Følg med på @SVHeikki på Twitter.

Barn, unge og kunnskap, Innvandring

Retten til familieliv

February 10, 2012
familiebilde firkantet (2)

Reglene for familiegjenforening er så firkantede at helt vanlige nordmenn nektes å leve helt vanlige liv i Norge med sine barn og den de er gift med. Dette må det ryddes opp i, skriver jeg i Dagbladet.

For å få familien sin til Norge, er det et krav etter utlendingsloven at personen som bor i Norge har inntekt på minst 232 400 kr. Både Aftenposten og TV2 har fortalt om flere familier som ikke får mulighet til å bo sammen i Norge, som følge av strenge regler. Vi har blant annet hørt historien til Morgan Spro som ikke får mulighet til å være sammen med sønnen sin og ektefellen sin fordi han ikke oppfyller dette inntektskravet.

Bakgrunnen for kravet er at personer som bor i Norge må kunne forsørge ektefelle og barn som kommer på familiegjenforening. I Spros tilfelle er ikke problemet at han ikke har nok inntekt, men at han har feil inntekt. Arbeidsledighetstrygd er en midlertidig ytelse og kan derfor ikke regnes med. Både i Sverige og i Danmark gir arbeidsledighetstrygd opphold.

I ny utlendingslov er det helt klart slått fast at hensynet til hva som er best for barnet skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som gjelder barn. Jeg synes ikke at regelverket tar nok hensyn til hva som er bra for barn i dag.

Et utgangspunkt er at det er barnets beste å vokse opp sammen med sine foreldre. Da kan vi ikke ha regler som gjør at foreldrenes økonomi hindrer dem fra det.

Barn trenger trygghet og stabilitet, og det får de best ved å være sammen med begge sine foreldre uavhengig av deres inntekt. Verken Sverige eller Danmark stiller underholdskrav for barn som søker familiegjenforening med sine foreldre.

Regjeringen har i Gjennomføringsplanen for utlendingsfeltet fra 2010 sagt at ”det skal foretas en gjennomgang av regelverket (…) for å sikre at dagens regelverk ikke virker urimelig begrensende for barns rett til familiegjenforening med foreldrene. Departementet vil vurdere å justere ned underholdskravet, samt vurdere om dagens ordning om dokumentasjon om inntekt er hensiktsmessig.” UDI har heldigvis kommet med innspill om at dette er urimelig. Nå er det opp til Regjeringen.

Jeg mener reglene må endres slik at alle barn som hører hjemme i Norge skal kunne få vokse opp i Norge med begge foreldrene sine. I tillegg mener jeg at vi burde lære av Canada, der alle får lov til å la den de er gift med komme til landet, men til gjengjeld har de ansvar for at ektefellen ikke blir en utgift for staten.

Vi kan ikke ha et regelverk som er firkantet. Dette må endres så fort som mulig. Her i Norge må helt vanlige folk få leve helt vanlige liv – sammen med sine kjære.

Illustrasjonsfoto copyright: ~deiby for non-commercial use.

Barn, unge og kunnskap, Integrering, Næring

Hvorfor får ikke elektrikere være elektrikere?

December 29, 2011
110202-G-6562L-Siekro-002

Å lære seg norsk og komme seg i jobb er det viktigste for å bli integrert i det norske samfunnet for alle utlendinger som kommer hit. Historiene om de som lykkes er heldigvis mange, men dessverre er det urovekkende mange som ikke får seg jobb etter å ha kommet til Norge som flyktninger.

De siste tallene på feltet viser at under halvparten er i jobb eller utdanning etter to år med introduksjonsprogram.

Det er alt for lavt og Regjeringens ambisjoner må justeres drastisk opp, ikke ned til 45% i jobb eller utdanning slik det har skjedd i det siste.

Men for at folk skal få seg en jobb de kan beholde både i gode og dårlige tider er det en ting som er riv ruskende galt i dag, nemlig at utledninger alt for ofte opplever at utdannelsen deres ikke godkjenes i Norge. I Vadsø traff jeg i august en vest-afrikaner som hadde elektrikerutdanning fra hjemlandet, men ikke fikk den godkjent i Norge. Da jeg snakket med ham hadde han akkurat mistet sin ufaglærte dagligvarejobb på grunn av omorganisering i den lokale butikken.

Hvorfor fikk han ikke være elektriker? Jeg forstår at det er nødvendig at elektrikere som skal jobbe i Norge skal ha god nok fagkompetanse til å kunne jobbe i Norge. Men når det kommer en elektriker fra Vest-Afrika og skal bo i Norge, så må jo de norske godkjenningsmyndighetene ikke bare avvise mannens utdanning, men i stedet gi ham praksis i en norsk elektrikerbedrift, så det kan kartlegges hva han kan. Deretter må han tilbys å lære det han trenger for å kunne fungere som elektriker i Norge.

Vi har ikke råd til å kaste vekk den kompetansen som innvandrere har med seg til Norge, men som norske myndigheter åpenbart ser ned på.

Eksempelet er overhode ikke unikt. På mine møter med flyktninger har jeg truffet høyt utdannede som må begynne utdannelsen helt på nytt i Norge. Det finnes ikke en eneste logisk grunn for at en Etiopisk sykepleier utdannet i gamle Sovjetunionen ikke skal kunne gjøre like god jobb som sykepleier i Norge som en utdannet i Polen på samme tid. Den polske sykepleieren får som følge av EØS-regelverket slippe rett inn i det norske helsevesenet, den Sovjet-utdannede må begynne på nytt.

Vi har ikke råd til å gi godt kvalifiserte utlendinger en dårligst mulig start på tilværelsen i Norge, deres nye hjemland. Som samfunn har vi heller ikke råd til la elektrikere og sykepleiere jobbe som ufaglærte. Dette er noe også  Integreringsutvalget (NOU 2011:14) foreslår å gjøre noe med. Her har Regjeringen en jobb å gjøre for å rydde opp en gang for alle.  Fagbevegelsen som ser etter nye medlemmer med innvandrerbakgrunn kan godt hjelpe til.

Foto Copyright: Nate Littlejohn, Ceative commons license

Barn, unge og kunnskap, Innvandring, Integrering, Verden

Statsborgerskap i julegave

December 16, 2011
Pass firkantet

Endelig fikk vi det på plass. I en årrekke har barn som har vokst opp med forelder med identitetstvil ikke hatt muligheten for å få statsborgerskap. Dermed har en haug med ungdommer hatt trøbbel med å være med andre i klassen på skoletur, eller med idrettslaget på fotballturnering. Fredag 16. desember kommer med forlsag til endringer i Statsorgerskapsloven og Statsborgerskapsforskriften som gjør at 4 ny grupper kan få statsborgerskap:

  1. søkere som er født i Norge og registrert i folkeregisteret
  2. søkere som kom til Norge som mindreårig og har én forelder med klarlagt identitet
  3. søkere som var under 14 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i fem år
  4. søkere som var mellom 14 og 17 år ved innvilgelse av sin første oppholdstillatelse og som har hatt opphold i Norge med oppholdstillatelse i 10 år

En av de som får bli Norsk nå er Ranya som TV2 har laget reportasjer om. En annen er Yousef, som også skrev innlegg om det å savne det lille røde passet.

Det er flere tusen barn, minst 2000, som de siste årene har fått avslag og som nå får bli like norske som de føler seg.

Hovedgruppen av barn som nå får bli norske er barn som enten selv har flyktet eller som har foreldre som flyktet fra Somalia, Afghanistan og kurdisk Irak. I disse landene stoler nemlig ikke UDI nok på dokumentene som myndigheten utsteder til å legge legge dem til grunn når Norsk statsborgerskap skal utstedes. Mange av foreldre ble bedt av smuglerne sine om å oppfi feil navn når de skulle registrere seg. Selv om de seinere har forsøkt å rette dette opp, stoler ikke UDI på papirer de legger frem, dermed har det blitt umulig for dem å gjøre opp for den feilen de gjorde da de kom til Norge første gang. Jeg og SV har derfor jobbet for at vi skal innføre regler som de har i Sverige og i Finland der myndighetene innvilger statsborgerskap til mennesker som har levd under samme ID i ti år. De må med andre ord vente lenger på å få statsborgerskap. Dette har vi ikke fått med oss AP og SP på, så vi må ta en ny diskusjon om dette etter valget i 2013.

Målet må være at alle som har tenkt å bli boende i Norge bør bli norske statsborgere.

Det er viktig for Norge fordi det betyr at vi binder menneskene til oss og skaffer oss lojalitet og så er det viktig for den det gjelder for å kunne avtjene førstegangstjeneste, stemme ved valg og kunne reise fritt sammen med sine kollegaer. Jeg tror ikke vi som er norske statsborgere er i stand til å forstå hvor mye trøbbel en somalier, afghaner eller kurdisk iraker opplever hver eneste gang de skal ut å reise. Problemer med å få visum. Nedverdigende behandlig i immigrasjonen og ikke minst alle spørsmålene i toll når de kommer hjem til sitt elskede Norge.

Det vi får til for de voksne er at vi ber UDI sette i gang et godkjenningsprogram sammen med det lokale landets myndigheter for å se om vi kan fastlegge identiten en gang for alle. Dette gjorde vi vellykket for gruppen av kurdiske irakerne som ble kalt MUF-ere og målet er at en minst like stor andels skal får opphold i denne omgang.

Hva synes dere? Bør folk som har lyst til å bli norske, men oppgitt feil ID en gang underveis på flyktningruten sin likevel kunne få norsk statsborgerskap, som i Sverige og Finland?

Barn, unge og kunnskap, Innlegg, Kommunene, Miljø, Rettferdighet

Ego eller dugnad

March 25, 2011

Når jeg har venner fra utlandet på besøk pleier jeg å si til dem: Vet dere hva som er det vakreste med Norge?
Det vakreste med Norge er ikke Bryggen i Bergen eller det faste markedet under Vaterlandsbroen en vårdag i Oslo. Det er ikke å ligge på magen og se ned over kanten fra Prekestolen og føle seg uendelig liten. Det er ikke en gang å kjøre båt etter Lundefuglen som løper i tusentall på vannet ved Røst.

Nei, det vakreste med Norge er at innteksforskjellene er så små.

Med SV i førersete i kommunenorge skal vi hindre at høyresiden styrer oss i retning et permanent nedrykk til Addeccoligaen og i stedet holde oss i eliteserien akkurat sånn som Brann!

Er du ego eller vil du være med på dugnad?

Vil du være med på dugnad, ja da er du med oss.

Les hele talen min her.

Barn, unge og kunnskap, Integrering

Å lære norsk best mulig

September 1, 2010

Hvis unger lærer bedre norsk på en annen skole enn nærskolen, burde de ikke da tilbys å skifte skole?

Jeg mener jo og ønsker at vi skal gjøre et forsøk i Oslo, der barn som etter språkkartleggingen i førskolealder har dårlige norskkunnskaper skal tilbys å gå på en skole der det store flertallet kan flytende norsk. På den måten har foreldrene valgfrihet, men får samtidig anbefaling om hva som skal til for at barna skal lære norsk best. Min erfaring er at foreldre ønsker det som er best for barna og at de er takknemlig for å få hjelp til å velge.

Det er et stort problem at for mange minoritetsbarn ikke kan norsk godt nok før de begynner på skolen. Dermed risikerer de å sakke akterut i forhold til sine medelever allerede fra dag en.  Viktigste årsaken er at mødrene deres ikke er i jobb og at ungene dermed ikke får gå i barnehagen fra 3-årsalderen slik de burde, for å lære seg godt norsk. At Høyre og FrP i tillegg betaler kontantstøtte til foreldre som holder unger unna barnehagen hjelper heller ikke noe særlig.

I Oslo og i Drammen har regjeringen i gang forsøk med å tilby gratis halvdagsplass i barnehage for både 3-, 4- og 5-åringer. Erfaringene er positive. Bare snakk med lærerne til barna i Halagerbakken skole eller i Grorud bydel, der nesten samtlige velger å sende barna i barnehage.

Fra Århus kommer rapportene om at barn som kan dårlig dansk lærer bedre dansk av å gå på skoler med få minoritetsbarn. Vi bør lære av Århus og lage våre egne forsøk.

Høyre og FrP legger til rette for at flere skal velge en annen skole en nærskolenskole (fordi konkurransen vil skape bedre skoler, må vite) og gikk i tillegg inn for en massiv privatisering av skolen, som fort kunne ført til at en stadig større del av skolene i Oslo ville kunne blitt private og ført opptak hver for seg. I dag velger mange foreldre å sende ungene til andre skolerenn den offentlige sånn som, Steinerskoler, St. Sunniva og andre privatskoler.

Burde ikke de samme partiene som legger til rette for at flere skal gå på en annen skole en nærskolen også være tilhengere av at flere av de som nå går på skoler med høy innvandrerandel skal få velge å gå på skoler på denVestkanten der alle snakker flytende norsk og Høyre og FrP har velgerne sine?

Hva synes dere?