Hvis unger lærer bedre norsk på en annen skole enn nærskolen, burde de ikke da tilbys å skifte skole?

Jeg mener jo og ønsker at vi skal gjøre et forsøk i Oslo, der barn som etter språkkartleggingen i førskolealder har dårlige norskkunnskaper skal tilbys å gå på en skole der det store flertallet kan flytende norsk. På den måten har foreldrene valgfrihet, men får samtidig anbefaling om hva som skal til for at barna skal lære norsk best. Min erfaring er at foreldre ønsker det som er best for barna og at de er takknemlig for å få hjelp til å velge.

Det er et stort problem at for mange minoritetsbarn ikke kan norsk godt nok før de begynner på skolen. Dermed risikerer de å sakke akterut i forhold til sine medelever allerede fra dag en.  Viktigste årsaken er at mødrene deres ikke er i jobb og at ungene dermed ikke får gå i barnehagen fra 3-årsalderen slik de burde, for å lære seg godt norsk. At Høyre og FrP i tillegg betaler kontantstøtte til foreldre som holder unger unna barnehagen hjelper heller ikke noe særlig.

I Oslo og i Drammen har regjeringen i gang forsøk med å tilby gratis halvdagsplass i barnehage for både 3-, 4- og 5-åringer. Erfaringene er positive. Bare snakk med lærerne til barna i Halagerbakken skole eller i Grorud bydel, der nesten samtlige velger å sende barna i barnehage.

Fra Århus kommer rapportene om at barn som kan dårlig dansk lærer bedre dansk av å gå på skoler med få minoritetsbarn. Vi bør lære av Århus og lage våre egne forsøk.

Høyre og FrP legger til rette for at flere skal velge en annen skole en nærskolenskole (fordi konkurransen vil skape bedre skoler, må vite) og gikk i tillegg inn for en massiv privatisering av skolen, som fort kunne ført til at en stadig større del av skolene i Oslo ville kunne blitt private og ført opptak hver for seg. I dag velger mange foreldre å sende ungene til andre skolerenn den offentlige sånn som, Steinerskoler, St. Sunniva og andre privatskoler.

Burde ikke de samme partiene som legger til rette for at flere skal gå på en annen skole en nærskolen også være tilhengere av at flere av de som nå går på skoler med høy innvandrerandel skal få velge å gå på skoler på denVestkanten der alle snakker flytende norsk og Høyre og FrP har velgerne sine?

Hva synes dere?

Altså. Jeg synes det var gøy med Harald Eia, selv om han som programleder kan benytte seg av alle grepene i verktøykassen og “disse” sine intervjuobjekter rett i dass – og gjør akkurat det, så jeg som seer får betydelige doser fjernskam.

I dag brukte han et helt program på å si at kultur (altså miljø/oppdragelse – i motsetning til arv/bilologi) var mye viktigere enn genene, for å forklare hvor ofte det skjer vold og drap utført av menn avhengig av kultur og tradisjon. Hvorfor det er færre drap i Norge enn i Sørstatenes i USA for eksempel. Samtidig mente han at det var biologiske grunner til at menn var mer voldelige enn kvinner. Kriminologen han intervjuet var ikke på det hakket og parerte helt streit med å sille spørsmålet om i hvilken grad et slikt syn var avgjørede for hva hvordan vi som samfunn ville forebygge vold?

Da var det hakket mer trøblete at hun nærmest unnlot å erkjenne at vold forekom mer i æreskulturer.

Det kan knapt kalles oppsiktsvekkende at menn som kommer fra stokk patriarkalske tradisjoner er mer tilbøyelige til å utøve vold overfor kvinner. Det er jo tross alt en av grunnene til at vi feminister i en årrekke har hevdet at synet på kvinner og vold utøvet mot kvinner, henger nøye sammen med om kvinner og menn er likestilte i samfunnet.

Jeg mener et samfunn med likestilling mellom kvinner og menn er et bedre samfunn enn et samfunn uten likestilling. Det mener jeg det er verdt å kjempe for.

I forkant av årsmøtet har det vært mye debatt og spørsmål knyttet til bruk av hijab i barneskolen. Mitt utgangspunkt i den diskusjonen har vært tilbakemeldinger jeg har fått både fra partifolk, forskere og foreldre som er bekymret for utviklingen der stadig flere og yngre barn bruker hijab. Jeg vil at barn skal få være barn og at hijab er noe som hører voksenverdenen til. Jeg deler fullt og helt analysen som Noman Mubashir hadde i Dagbladet for en tid tilbake da han skrev at dette er et integreringsproblem og man trenger en tydelig dialog med de dette gjelder.

Tilbakemeldingen fra lokallagene på dette spørsmålet er blandet, men samlet sett rimelig klar: De fleste SVere ønsker å motarbeide økt bruk av barnehijab, men de fleste ønsker ikke et forbud. Det er bedre å gå i aktiv dialog med foreldre, minoritetsorganisasjoner og skolene og se på hva som kan gjøres. Det var også fylkesstyrets utgangspunkt, men vi la inn ”vurdere forbud” siden flere både med og uten minoritetsbakgrunn ønsket å reise den debatten. En slik vurdering må også ta høyde for andre former for markering av religiøs tilhørighet i barneskolen. Jeg er derfor enig i barneombudet som i Aftenposten i dag tar til orde for at vi trenger en bred diskusjon om alle former for religiøs tvang mot barn.

Personlig har jeg ikke tro på at forbud er riktig vei å gå, noe jeg også har gitt uttrykk for både i Klassekampen og i debatt på Politisk Kvarter. Jeg er uansett helt sikker på at årsmøtet både kan diskutere og lande denne saken på en måte som bringer partiet videre i inkluderingsdebatten.

For mange SVere melder tilbake at de er glad debatten kommer, fordi de mener at vi har vært for lite til stede i sentrale verdidebatter om både ytringsfrihet og likestilling.  Jeg kjenner godt igjen følelsen av å være redd for å tråkke feil eller å fremstå som for innvandrerkritisk, når krevende verdidebatter dukker opp, eller når utfordringer i det flerkulturelle Norge skal diskuteres.

Vårt hovedspor i inkluderingsdebatten er kampen for utjevning av makt og sosiale forskjeller, men vi må også diskutere spørsmål om religion og kultur. Ingen skal være i tvil om at SV er de beste allierte til de som ønsker mer likestilling og frigjøring både i majoritets- og minoritetsmiljøene, selv om dette kan føre til krevende diskusjoner for partiet. SVs utfordring er å finne balansegangen mellom kritikk og aktiv dialog. Det gode med den debatten som går i partiet nå er at vi diskuterer disse tingene åpent og ulike syn i partiet får komme frem før vi drar en endelig konklusjon.

Jeg mener at inkluderingspolitikken kan bli en vinnersak for SV dersom vi klarer å meisle ut en tydelig profil på hvilke fellesverdier vi vil basere samfunnet på, samtidig som vi er kompromissløse i kampen mot rasisme og utjevning av forskjeller. I forslaget til uttalelse er det en rekke gode forslag for hvordan SV kan gjøre Oslo til en integreringssuksess der alle skal ha like muligheter og ingen barn skal begynne på skolen uten å kunne norsk. I motsetning til høyresiden tar vi også utviklingen med segregering og økende klasseskiller på alvor og vil ha klare tiltak for å bekjempe den utviklingen. I uttalelsen er også gode tanker om hvordan vi kan fremstå med en tydeligere verdiprofil ved å sørge for at vi tar med oss videre erfaringene fra verdikampene med konservative kristne miljøer.

Jeg håper at så mange som mulig kommer på årsmøtet for å delta i den debatten i en god og kameratslig tone som viser at SV er det partiet som har den nødvendige takhøyden for å ta den store inkluderingsdebatten. SV skal være det partiet som konsekvent arbeider for utjevning, likestilling og frigjøring: For etniske minoriteter, for kvinner, for lesbiske og homofile og for dem som opplever tvang i et lukket religiøst miljø.

De siste ukene har debatten rast om karikaturer, ekstrem islam og burka. Jeg mener at SVs rolle skal være å føre to debatter på en gang.

På den ene side skal vi sloss knallhardt for at folk med minoritetsbakrunn skal ha like muligheter som andre her i landet og bekjempe utviklingen av klasseforskjeller som følger hudfargen slik vi ser i flere bydeler i Oslo idag. I min bydel Gamle Oslo vokser om lag 40% av barna opp i fattige familier og 9 av 10 av dem har minoritetsbakgrunn. I Oslo styrer FrP og har alt ansvar og ingen løsninger.

Men samtidig som vi sloss for utjevning og mot diskriminering må vi ta ta tilbake eierskapet og være knallharde på hvilke verdier vi vil basere det norske samfunnet på: Demokrati, likestilling og ytringsfrihet. For å få til det må vi ta debatter og konkludere i alle de sakene vi ikke har et avklart standpunkt. Hva mener vi om utviklingen av skoler og barnehager med over 90 % med minoritetsbakgrunn? Jeg synes det er trøblete for ungenes norskopplæring og mener vi må vurdere alle tiltak som kan bidra til god blanding i barnehage og skole. Synes vi at en sikh skal kunne bære turban som dommer? Jeg mener ja – en 50-åring fra Groruddalen med turban er ikke mindre nøytral enn en 50 år gammel hvit mann fra Bærum. Skal vi tåle ytringer som Salman Rushdies Sataniske vers, selv om religiøse føler seg krenket? Jeg mener klokkeklart ja. Ytringsfrihet er det viktigste bolverket om demokratiet. Folk må tåle ytringer som er kritiske mot religion og religiøse figurer, enten de heter Jesus eller Muhammed. Religion er maktsystemer og vi skal være akkurat like klare i fht konservativ Islam som vi alltid har vært mot konservativ Kristendom. De siste uken har vist at på den måten røker vi ut ekstreme islamister som forrige fredags demonstrasjonstaler Mohammad, som mener at demokrati ikke er forenelig med Islam og mener det er riktig å steine homofile til døde. De aller fleste muslimer i Norge tar avstand fra uttalelsene og dermed har offentlig debatt brakt muslimer, kristne og oss andre nærmere hverandre.

Jeg har ledet en gruppe i Oslo SV der vi har diskutert prinsipper for inkluderingspolitikken i Norge. Fylkesstyret har innstillt uttalelsesforslaget til årsmøtet 5-6 mars. Der kommer for å debattere: Dansk SFs leder Villy Søvndal, SVs nestleder Audun Lysbakken, Etnisk likestillingsutvalgs leder Gulay Kutal og jeg – og mange, mange andre.

Delta i debatten, gjør deg opp en mening og bli med å avgjøre hva som skal være Oslo SVs og SVs inkluderingspolitikk i årene som kommer. Vi skal ha takhøyde til det meste, så lenge vi holder en kameratslig tone. Her er oppslaget om uttalelsen i Klassekampen.

Hva synes dere?

Likestillings- og diskrimineringsombudet har gått ut og sagt at justisdepartementet bryter likestillings og diskrimineringsloven når de ikke åpner for Hijab i Politiet. Justisdepartementet er uenig. Ombudet har også uttalt seg i forbindelse med at domstolsadministrasjoen har et liknende forslag ute på høring.

SVs arbeidsprogram sier:

“En forutsetning for vellykket inkludering i et flerkulturelt samfunn er gjensidig tillit og respekt. Det må derfor være rom for forskjell i levemåter, religioner og kultur. Ulike klesdrakter og kleskoder kan være viktige uttrykk for kulturell, sosial eller religiøs tilhørighet. SV er mot å forby klesdrakter eller kleskoder som uttrykker kulturell, sosial eller religiøs tilhørighet. SV mener det skal ligge svært tungtveiende hensyn til grunn dersom det innføres begrensninger i retten til å bære slike.”(Du finner det her)

Dermed får vi en ny runde med saken om hvorvidt kvinner skal kunne bære hijab og menn skal kunne bære turban eller kippa i politi, tollvesen, domstol og forsvar. I Oslo SV tar vi debatten på årsmøtet vårt den 5. og 6. mars.

Lørdag inviterte Oslo SV til Lørdagscafe på SV-kontoret i Akersgata 35. Etter standen, vel gjennomført av Frogner SV, hadde vi halvannen times samtale med Gerhard Helskog, som har skrevet bok om hva vi vi kan lære av USA om integrering og inkludering av innvandrere og minoriteter. Han hadde mange gode poenger og viktige utfordringer som er viktige for oss i debatten frem mot årsmøteuttaleslsen om Prinsipper for et flertkulturelt Norge.

Han argumenterte for:

• bussing av folk fra vestkanten og fra skoler med lav minoritetsandel til skoler med høy minoritetsandel slik at 60-70% av elevene hadde norsk som førstespråk hjemmefra.
• for at frivilige organisasjoner skulle få en viktigere rolle i integreringen av innvandrere.
• lavere skatter for lavtlønnede så det helt sikkert lønner seg betydelig for folk å jobbe i stedet for å gå på trygd eller sosialhjelp.
• for å kaste flyktninger og sasylsøkere rett ut i jobb og lære norsk den veien i stedet for å sette dem på skolebenken.
• Satse knallhardt på at innvandreres barn får like muligheter som alle andre og satse litt mer sink or swin- på de som innvandrer selv.

Og mye mer.

Heldivis er vi enige om at det går ganske bra for de som kommer til Norge, men noen grupper klarer seg dårligere. Her er integreringskartet laget av IMDI og SSB sin rapport om Innvandrere i Norske kommuner.

Hva synes du er de viktigste grepene for å sikre at innvandrere skal klare seg bedre og for at minoritetsbarn skal få like mulighter som alle andre barn?

Lørdag var jeg i Stavanger og snakket om hvordan vi kan få til rettferdig fordeling og utjevning for å avskaffe fattigdom. Fredag besøkte jeg desentraliserte mottak drevet av Hero. Ahmed Bozgil viste meg rundt. Et desentralisert mottak er organisert slik at folk ikke bor samlet et sted, men er spredd rundt i vanlige leiligheter og hus. Et sted jeg besøkte, bodde to familier med tilsammen tre barn i en treroms leilighet. De mente det var bedre å bo der enn i mottak, fordi de kunne bo som vanlige folk. Et annet sted bodde 8 mann i køyesenger 4 på rommet i en treroms leilighet. Den eneste gangen jeg har bodd så trangt, var i Forsvaret på Madla. Takk til Hero for omvisningen. Det var interessant og jeg fikk i hvert fall to ideer til å endre dagens politikk. De kommer snart.

PS! SU arrangerte Vaffelaksjon med feministiske priser, for å kompensere for at kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn. Skamgode vafler!

Jeg er akkurat ferdig med Amal Adens (forfatterpseudonym) selvbiografiske fortelling, Min drøm om frihet. Det er det drøyeste jeg har lest på fryktelig lenge. Fortellingen om et hva et foreldreløst barn som vokser opp under krigen i Somalia opplever, gjorde at jeg ble sittende med frysninger gang på gang. Hun slipper unna krigshelvetet ved at hun hentes til Norge av en onkel som vil ha en pliktoppfyllende hushjelp, dumpet hos barnevernet når hun ikke vil ha den rollen, havner på kjøret og gifter seg purung med en somalisk mann som kun bruker henne som inngangsbillett til Norge.

Boken er en ramsalt kritikk av barnevernets evne og vilje til å ta vare på barn som har opplevd grusomheter i krig og som ender opp i Norge. Jeg håper og tror mye er skjedd siden den gang hun kom. Den tegner og et lite flatterende bilde av deler av det somalske miljøet i Norge med en beskrivelse av svært mange somaliere som isolerte fra samfunnet og mange somalske menn som sterkt kvinneundertrykkende .

Samtidig er det en bok om betydningen av vennskap, viktigheten av å bli satt pris på, det å oppleve kjærlighet og nærhet. Ikke minst er det en bok om en sterk kvinne som ser seg tilbake på et ungt liv fyllt med grusomheter og som ønsker å stå for de valgene hun har tatt når hun ser fremover.

Mandag skal jeg møte Amal Aden til en prat om boken hennes i Dagsnytt 18 på NRK P2. Det gleder jeg meg til. Hun har tidligere utfordret oss SVere til å stå på for likestilling og minoritetskvinners rettigheter i sin forrige bok ABC i integrering. Det gjør vi og skal vi fortsette å gjøre. Som leder av kommunalkommiteen, med Audun Lysbakken som minister med ansvar for inkluderingsarbeidet og en haug med engasjerte feministiske SVere har vi de beste muligheter for å klare det på en måte som kan lede diskusjonen i en retning som både vektlegger viktige prinsipper, engasjerer og virker.

Damer som Amal Aden er viktige i en slik debatt. Hun  bringer inn perspektiver og erfaringer som må opp og frem. Da får vi en skikkelig debatt der vi kan være enige i det meste og uenige om noe, som de fleste av oss er i alle deler av samfunnsdebatten. En av de bra tingene med Norge i fht Danmark er nettop det: At vi har mange stemmer i detbatten, inkludert en rekke folk med minoritetsbarkgrunn som mener forskjellige ting om hvordan vi ønsker det flerkulturelle og mangfoldige Norge i årene som kommer.

Søndag leste jeg Amal Adens bok ABC i integrering som kom tidligere i år. Knut Olav Åmås i Aftenposten kalte den for en sterk kandidat til årets viktigste bok. Det er store ord, men boken er en oppsummering av en enslig mindreårig krigstraumatiserts erfaringer og råd til både innvandrere og  storsamfunn om hvordan integreringen av innvandrere kan bli bedre, særlig integrering av somaliere.

Jeg testet ut rådene på fredag overfor en gjeng med SVere jeg var på middag sammen med. De var enige i omtrent 95 % av rådene og vekslende uenige i resten. Jeg var ikke overrasket over støtten, men det viser vel at folk flest lytter til erfaringer og at det samtidig er stor diskusjon omkring de mest kontroversielle forslagene i integreringsdebatten. Det er bra og nødvendig for at også integreringsdebatten skal oppnå å bli diskutert basert på grunnleggende prinsipper, erfaringer og kunnskapsbasert forskning, i stedet for å bli en rein debatt mellom de som er for eller imot innvandring.

I Oslo SV nedsatte vi torsdag en gruppe som skal jobbe med å arrangere debatter frem mot årsmøtet vårt, der vi skal vedta hvilke prinsipper vi skal legge til grunn for det flerkulturelle og mangfoldige Norge. Jeg håper vi kan få Amal Aden med, både for å dele sin erfaring med oss og til å delta i noen av de debattene der jeg vet at SVere har forskjellig meninger.

Hvilke integrerings- og inkluderingsspørsmål synes dere det er viktig at vi tar opp?

 I går leste jeg en britisk-norsk muslims søken etter norsk islam. I dag lot jeg pendelen svinge over til Hege Storhaugs “Rundlurt-Om innvandring og islam i Norge”.

Storhaug har alltid fascinert meg. Jeg traff henne første gang, tror jeg, da jeg satt som leder for Sosialistisk Ungdom og hun innledet for sentralstyret om tvangsekteskap og kamp for likestilling i innvandrermiljøer i Norge. Hun hadde sterke historier og et brennende engasjement. Siden den gang har jeg alltid sagt ja til møter med henne når hun og Human Rights Service ber om det, på samme måte som overfor andre. Noen ganger kommer hun med kunnskapsrike og innsiktsfulle analyser og andre ganger mener jeg hun tar dundrende feil. I boken, som er et kampskrift for sakene hun brenner for, slår det meg at hun skriver like kompromissløst og like sikker på at hun har rett, både i de sakene der jeg mener at hun har gode poenger og i de der hun virkelig ikke har det. Det svekker etter min mening de sakene der hun har hatt en viktig stemme i samfunnsdebatten. Det samme gjør HRS åpenbare konflikt med tidligere samarbeidspartnere, uten at jeg skal gå inn på det her. Søndag leste jeg altså boken hennes.

La meg gå igjennom bokens 6 kapitler:

Det første er en interessant slakt av en Aftenposten-reportasje om det som virker å være en verdensledende islamist innen sunniislam, Yusuf al-Quaradawi. Som samfunnsengasjert menneske er jeg opptatt av islam fordi det er en viktig religion for mange nordmenn og  fordi mange bruker islam til å begunne politiske handlinger. I tilleg leser jeg Aftenposten daglig. Storhaug klarer i 1. kapittel å rokke ved min tillit til Aftenpostens dekning av islamisten. I morgen skal jeg søke i Aftenposten og sjekke om de endelig svarte henne  etter at boken ble gitt ut.

Det andre hun gjør er å sette spørsmålstegn ved om innvandring lønner seg. Det er vel og bra at hun gjør, men hun gjør det ikke på en overbevisende måte og bruker blant annet annet et Gjedrem-sitat der hun misforstår hans bruk av innenlandsk etterspørsel, slik at ressonementet blir feil. Hun peker på en grunnlegende utfordring, nemlig at mange innvandrere havner på uføretrygd, men går derfra til å konkludere med at dersom innvandringen fortsetter vil det enten velte velferdsstaten eller føre til dramatiske innstramninger med et høyresidefortegn. Hun vil derfor bremse innvandringen. Jeg mener både premissene hennes er for grunne og konklusjonen er feil. Jeg vil gjerne diskutere om det er bra at folk gifter seg med folk fra foreldrenes hjemland, det er en viktig diskusjon, men økonomiinnfalsvinkelen er ikke vellykket.

I det tredje kapittelet reiser hun spørsmålsstillingen om hvem i all verden som vet hvor mange norske barn av innvandrerforeldre som er i utlandet og peker særlig på retiighetene til barna, muligheten for at de utsetes for kjønnslemstelse og for hjernevasking eller desintegerering på skoler i foreldrenes hjemland. Spørsmålet er godt stilt og jeg har tenkt på det selv i forbindelse med noe så enkelt at barn har rett til undervisning og at det finnes undervisningsplikt for foreldre, men uten at det faktisk finnes mulighet for oppfølging av om det skjer. Her i Oslo har foreldre selv ansvar for å skrive inn ungene i skolekretsen – et høyst betenkelig system i så henseende. Storhaug argumenterer for et nasjonalt skoleregister. Jeg er positiv til det og vil ta det opp med kunnskapsministeren. I tillegg har vi i SV jobbet for en internasjonal avdeling i barnevernet, gjerne underlagt UD, som kan følge opp norske barn i utlandet. I Soria Moria 2 har vi derfor fåt inn en setning om dette: Regjeringen vil bedre samordningen av arbeidet for å følge opp norske barn i utlandet. Vi må vite om ungene våre har det bra og om de faktisk får den utdanningen de har rett på.

I det fjerde kapittelet tar hun opp utsagnene om hvor påfallende det er å sammenlikne hvordan norske medier og enkelte partier omtaler muslimer i dag med hvordan jøder ble omtalt i norge i mellomkrigstiden. Her benytter hun seg av stråmannsargumentasjon uten å imøtegå utgangspåstanden i det hele tatt.

I det femte kapittelet dissekerer hun undersøkelsen som skulle vise at det var en nedgang i antall tilfeller av kjønnslemlestede jenter og at taller var lavt. Jeg mener argumentene virker torverdige og lenker villig både til NRKs dokumentar utført av Trond Strand, godt hjulpet av Suad Abdi Farah som hevder omfanget er vesentlig større enn Sosial- og helsedirektoratets  rapport og artikkelen om klinisk observasjon av jenters underliv i forbindelse med helsekontroller i bladet Sykepleie, som argumenterer for hvorfor det ville være et godt tiltak.

Det sjette kapittelet er om Islam igjen og argumenterer slik jeg forstår henne for at Islam er en trussel mot viktige verdier i Norge. Kapittelet har så mange Koran-sitater at det er en god spire til debatt med mine muslimske venner. Likevel blir jeg litt motløs av hennes uvilje mot å alliere seg med muslimer i Norge som ønsker seg en norsk islam basert på de verdiene vi alle holder høyt: Demokrati, likestilling, utjevning og menneskerettigheter. Å stille seg i opposisjon til alle muslimer eller ha som hovedmål å få ned innvandring til et flerkulturelt Norge en kamp jeg mener hun er dømt til å tape om hun ikke alt har tapt. Den viktige kampen er hvilke verdier og prinsipper vi skal basere vårt flerkulturelle og mangfoldige Norge på i generasjonene som kommer.

Jeg ville derfor heller valgt meg Vigdis Hjorts perspektiv i hennes Morgenbladartikkel. Folk som først har kjent frihet, gir den ikke fra seg - jeg velger å tro det kan gå bra og vil jobbe for det.