Noen ganger er det sprøtt hvor viktig det er med en kritisk presse som tar opp saker der enkeltmennesker rammes av feil som begås av det offentlige. Torsdag fortalte VG om kvinnen som omkom av svangerskapsforgiftning, med påfølgende komplikasjoner, fordi en lege gjorde en alvorlig feilvurdering. Fredag meldte Aftenposten om en asylsøkende kvinne, som sammen med sin sønn var blitt sendt tilbake til Italia, det landet i Europa der hun først søkte om asyl, for å få saken behandlet der. Det som gjorde saken så forferdelig var at kvinnen var til psykisk og fysisk behandling etter ha blitt utsatt for omfattende overgrep på fluktruten til Europa.

Jeg reagerte og det endte med at UNE på egenhånd bestemte seg for å ta saken opp til ny behandling.

Jeg mener det er nødvendig at klagesaksutvalget ser på om asylsøkere får tilstrekkelig advokathjelp til å ivareta sin rettssikkerhet. Ordningen ble endret på for om lag 6 år siden til 0 timer hjelp ved søknad om asyl og 5 timer i klagesakene, men kun 2 timer i saker som har med retur til annet land i Europa (Dublin-området) for behandling av saken der. Jeg mener at saken som var oppe på fredag viser at det er behov for å få til en skikkelig gjennomgang av om rettsikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt med dagens klageordning ag advokatbistand og synes det ville være riktig om det utvalget som ser på klagesaksbehandlingen også så på advokatbistanden som en del av rettsikkerhetsvurderingen.

Hva synes dere?

I dag sprengtes en bombe like i nærheten av Den norske ambassaden i Afghanistan. Det er nok et eksempel på at krigen vi deltar i Afghanistan går feil vei. Flere sivile er blitt drept de siste to årene, 2100 i fjor og over 1000 i år. Svært mange av dem drept av NATO og andre av våre allierte.

Jeg deltok i Redaksjon EN i dag om temaet. Det mest oppløftende er at alle norske partier fra Høyre til RV nå er enige om at det ikke er mulig å vinne militært i Afghanistan. Det var på tide og noe SV har sagt i flere år. Det var blant annet derfor SV fikk gjennomslag og Regjeringen i 2005 trakk oss ut av Operation Enduring Freedom (OEF), som er navnet på amerikanernes Talibanjakt i Sør- og Øst-Afghanistan, en krigføring som skaper nye Talibansoldater for hver som derepes. Alle har en bror, en onkel eller en fetter.

En fred i Afghanistan er helt avhengig av at folk opplever sikkerhet og utvikling, at parlamentet og staten styrkes og at korrupsjonen bekjempes, blant annet ved opplæring av det afganske militæret og byråkratiet og til slutt, men ikke minst, at det settes i gang forhandlinger med de moderate gruppene av Taliban.

Jeg synes ikke dette er ideelt, men etter å se hvor åtte års mislykket krigføring har ledet oss, er det bare å forholde seg til situasjonen på bakken. Bomber slippes, bomber sprenges, Taliban rykker fremover og sivile drepes. Det finnes ingen militær løsning.

De eneste som er helt på siden av debatten er Bush-fan FrPs Siv Jensen, som i en debatt med Bård Vegar Solhjell virker mer opptatt av at SV har innflytelse på norsk utenrikspolitikk enn av Afghanistan.

Her er Obamas tale der han presenterte USAs strategi og her er anbefalingene fra General McChrystal som er øverskommanderende for ISAF (COMISAF).

Jeg har ingen tro på at 30 000 flere soldater er det som skal til for å skape fred. Så langt er det det som er det mest konkrete i Obamas tale, men McChrystal skal ha for at han vil dreie innsatsen over på beskyttelse av sivile, sterkere fokus på trening av Afghanske soldater og sterkere FN koordinering av den internasjonale innsatsen. Det er antakelig bare så alt for alt for seint. Det sies at Taliban har et ordspråk: Amerikanere kan ha klokker, men vi har tiden.

For å føre krig i utlandet trengs det folkelig støtte. Mange har støttet USAs invasjon fordi den kom etter 11. september, men nå ser folk at sivile dør, egne soldater dør og ting går i feil retning. Da forsvinner folks støtte, slik vi ser det i NATO-land etter NATO-land.

Vi følger utviklingen og sover urolig. All ære til alle som gjør en innsats i Afghanistan og resten av verden for å skape fred og utvikling i landet og til dem som lider eller er på flukt som følge av krigen.

Lørdag inviterte Oslo SV til Lørdagscafe på SV-kontoret i Akersgata 35. Etter standen, vel gjennomført av Frogner SV, hadde vi halvannen times samtale med Gerhard Helskog, som har skrevet bok om hva vi vi kan lære av USA om integrering og inkludering av innvandrere og minoriteter. Han hadde mange gode poenger og viktige utfordringer som er viktige for oss i debatten frem mot årsmøteuttaleslsen om Prinsipper for et flertkulturelt Norge.

Han argumenterte for:

• bussing av folk fra vestkanten og fra skoler med lav minoritetsandel til skoler med høy minoritetsandel slik at 60-70% av elevene hadde norsk som førstespråk hjemmefra.
• for at frivilige organisasjoner skulle få en viktigere rolle i integreringen av innvandrere.
• lavere skatter for lavtlønnede så det helt sikkert lønner seg betydelig for folk å jobbe i stedet for å gå på trygd eller sosialhjelp.
• for å kaste flyktninger og sasylsøkere rett ut i jobb og lære norsk den veien i stedet for å sette dem på skolebenken.
• Satse knallhardt på at innvandreres barn får like muligheter som alle andre og satse litt mer sink or swin- på de som innvandrer selv.

Og mye mer.

Heldivis er vi enige om at det går ganske bra for de som kommer til Norge, men noen grupper klarer seg dårligere. Her er integreringskartet laget av IMDI og SSB sin rapport om Innvandrere i Norske kommuner.

Hva synes du er de viktigste grepene for å sikre at innvandrere skal klare seg bedre og for at minoritetsbarn skal få like mulighter som alle andre barn?

Mandag 30. november var jeg i Aust-Agder på reiserunde. Jeg startet i Arendal der jeg traff miljøfolk i kommuneadministrasjonen som jobbet for å kutte Arendals klimautslipp. Så dro jeg og traff ordførerne og administrasjonen i Grimstad og Lillesand. I Lillesand traff jeg i tillegg lederen for Sana asylmottak som ga meg noen gode ideer og reine ord for pengene. Sana mottakk er desentralisert, noe som betyr at asylsøkerne bor i leiligheter og hus i stedet for i store fellesbygninger. Det gir mer privatliv for familier og bedre integreringsmuligheter i lokalsamfunnet, men kan gi noen utfordringer i fht f eks standard. Ca 40 % av mottakene er desentralisert. Jeg avsluttet dagen med medlemsmøte i Aust-Agder SV. Skikkelig inspirerende. Til helgen skal jeg til Vesterålen.

Tiny Kox, senator i det nederlandske parlamentet og jeg i Edinburg. Vi er en del folk på venstresiden i NATO-parlamentet som argumenterer sterkt for atomvåpennedrustning og som samtidig benytter anledningen til å støtte de lokale fredsaktivistene. Obama har uttalt at han ønsker å jobbe for en atomvåpenfri verden og vår Regjering  i Soria Moria 2 har uttalt at:

“Regjeringen vil arbeide for et NATO som har fokus både på alliansens kjerneoppgaver og internasjonalt medansvar for fred og sikkerhet. Vi vil engasjere oss aktivt i alliansens arbeid med et nytt strategisk konsept: Vi vil ta initiativ til en diskusjon i NATO om hvordan alliansen kan bidra til å realisere målet om en verden uten atomvåpen gjennom forpliktelser som omfatter alle land. Spørsmålet om atomvåpnenes rolle i alliansen vil være en viktig del av dette arbeidet.”

Jeg jobber i hver fall for at NATO skal fjerne førsteslagsstrategien sin (planen som går ut på at NATO er villige til å bruke atomvåpen først, hvis vi bli invadert) og at landene i Europa som i dag har amerikanske aomvåpen (Tyskland, Nederland og Italia) slutter med det, samt at det ikke investeres i nye atomvåpenprogrammer (les:Trident i UK). Får vi til en slik endring i NATOs politikk vil det bringe verden kjempeskritt i rikig retning og være en seriøs invitasjon til å få til en forpliktende avtale blant alle atomvåpenland til å bevege seg i retning av en atomvåpenfri verden.

Hva synes dere vi burde gjøre for å få det til?

Erfarne fredsaktivister heiste fredsflagget på en demonstrasjon jeg deltok på i Edinburgh. Hovedtemaene var tilbaketrekning av soldatene i Afghanistan og protest mot Statsminister Browns vilje til å bruke 750 milliarder(tilsvarende 1/3 av oljefondet) på Trident, våpenprogrammet med tre nye atomvåpenbærende ubåter.

I dag er det 9. november. Både Krystallnatten og 20-årsdagen for Berlinmurens fall. Det er litt til å føle seg gammel av. Når noe viktig skjedde for 20 år siden, så betyr det at de som i dag er yngre enn 30 år ikke har noe forhold til det og at de som går på videregående skole ikke var født da det skjedde.

Jeg husker det. Jeg gikk på Katten, Bergen katedralskole, og vi jublet, min fetter var i Berlin samme året og fikk med seg en bit av muren. Alle partier i Norge måtte skrive om programmene sine fordi muren, selve definereren av partienes internasjonale stilling, var vekk. Alle gikk for utvikling og demokrati, så overtok oligarkene alle verdiene i mange av de Østeuropeiske landene, diktatur bestod flere steder (den dag i dag), levealderen falt og mange fikk det verre når rabiate økonomiske høyre-liberalister fikk styre utviklingen. Men alle fikk stemmerett og selv om ytringsfriheten er truet eller ikke-eksisterende  i flere av de tidligere Østblokk-landene så er det ingen lenger som tror at det blir atomkrig mellom øst og vest. Det tilhører en fjern, fjern fortid.

Både Torbjørn Røe Isaksen, Ali Esbati og Paul Chaffey skriver om murens fall i dag og.

Ellers har jeg hatt min reise-i-landet-dag i dag. Det er kjekt. Opp klokken 5, fly til Trondheim,  besøk til Enova og møte med direktøren om energieffektivisering i bygg (og litt offshore vindkraft), Husbanken i Trondheim som har ansvaret for energieffiktivitet i bygg - ingen tvil om at vi må biffe opp planene for energieffektivisering når vi nå påtar oss mål om 40% klimautslippsreduksjoner, Smartmotor som lager elektromotorer og generatorer, ordføreren i Trondheim, Rita Ottervik, og SVs varaordfører Knut Fagerbakke, fly tilbake til Oslo og lytte til debatt på Litteraturhuset mellom NUPIs Jan Egeland, Eropabevegelsens Trygve Nordby og Høyres Erna Solberg om vi bygger nye murer mot innvandring rundt Europa (Egeland sa at flere var drept langs muren mellom Mexico og USA enn på Berlinmuren), før jeg avsluttet med siste episoder om den rettskafne seriemorderen Dexter, sesong 2. Da jeg kom hjem lå bok 12 i Tidshjulserien i posten til meg fra Amazon.com. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Lørdag var jeg i Stavanger og snakket om hvordan vi kan få til rettferdig fordeling og utjevning for å avskaffe fattigdom. Fredag besøkte jeg desentraliserte mottak drevet av Hero. Ahmed Bozgil viste meg rundt. Et desentralisert mottak er organisert slik at folk ikke bor samlet et sted, men er spredd rundt i vanlige leiligheter og hus. Et sted jeg besøkte, bodde to familier med tilsammen tre barn i en treroms leilighet. De mente det var bedre å bo der enn i mottak, fordi de kunne bo som vanlige folk. Et annet sted bodde 8 mann i køyesenger 4 på rommet i en treroms leilighet. Den eneste gangen jeg har bodd så trangt, var i Forsvaret på Madla. Takk til Hero for omvisningen. Det var interessant og jeg fikk i hvert fall to ideer til å endre dagens politikk. De kommer snart.

PS! SU arrangerte Vaffelaksjon med feministiske priser, for å kompensere for at kvinner eier mindre og tjener mindre enn menn. Skamgode vafler!

Jeg er akkurat ferdig med Amal Adens (forfatterpseudonym) selvbiografiske fortelling, Min drøm om frihet. Det er det drøyeste jeg har lest på fryktelig lenge. Fortellingen om et hva et foreldreløst barn som vokser opp under krigen i Somalia opplever, gjorde at jeg ble sittende med frysninger gang på gang. Hun slipper unna krigshelvetet ved at hun hentes til Norge av en onkel som vil ha en pliktoppfyllende hushjelp, dumpet hos barnevernet når hun ikke vil ha den rollen, havner på kjøret og gifter seg purung med en somalisk mann som kun bruker henne som inngangsbillett til Norge.

Boken er en ramsalt kritikk av barnevernets evne og vilje til å ta vare på barn som har opplevd grusomheter i krig og som ender opp i Norge. Jeg håper og tror mye er skjedd siden den gang hun kom. Den tegner og et lite flatterende bilde av deler av det somalske miljøet i Norge med en beskrivelse av svært mange somaliere som isolerte fra samfunnet og mange somalske menn som sterkt kvinneundertrykkende .

Samtidig er det en bok om betydningen av vennskap, viktigheten av å bli satt pris på, det å oppleve kjærlighet og nærhet. Ikke minst er det en bok om en sterk kvinne som ser seg tilbake på et ungt liv fyllt med grusomheter og som ønsker å stå for de valgene hun har tatt når hun ser fremover.

Mandag skal jeg møte Amal Aden til en prat om boken hennes i Dagsnytt 18 på NRK P2. Det gleder jeg meg til. Hun har tidligere utfordret oss SVere til å stå på for likestilling og minoritetskvinners rettigheter i sin forrige bok ABC i integrering. Det gjør vi og skal vi fortsette å gjøre. Som leder av kommunalkommiteen, med Audun Lysbakken som minister med ansvar for inkluderingsarbeidet og en haug med engasjerte feministiske SVere har vi de beste muligheter for å klare det på en måte som kan lede diskusjonen i en retning som både vektlegger viktige prinsipper, engasjerer og virker.

Damer som Amal Aden er viktige i en slik debatt. Hun  bringer inn perspektiver og erfaringer som må opp og frem. Da får vi en skikkelig debatt der vi kan være enige i det meste og uenige om noe, som de fleste av oss er i alle deler av samfunnsdebatten. En av de bra tingene med Norge i fht Danmark er nettop det: At vi har mange stemmer i detbatten, inkludert en rekke folk med minoritetsbarkgrunn som mener forskjellige ting om hvordan vi ønsker det flerkulturelle og mangfoldige Norge i årene som kommer.

Da Norge noen år tilbake neket å sende asylsøkere tilbake til Hellas, selv om de kom derfra, skapte det furore i EU-systemet. Her tøffet lille Norge seg opp og mente at behandlingen av asylsøkere i Hellas var så humanitært sett dårlig og at den ikke kunne  kalles rettssikker.

I forbindelse med innstrammingene i asylpolitikken for vel et år siden, ble retur til Hellas satt igang igjen. Ett av argumentene var at det ikke var mulig for kun ett land å ikke sende folk tilbake til Hellas, for da ville alle søke seg videre hit. Dette viser hvor sårbart et felles asylbehandlingsregime i Europa er og hvor lett det kan skje at land etter land strammer inn asylpolitikken fordi alle andre gjør det.

Klassekampen skriver i dag om NOAS, Helsingforskomiteen og en samarbeidende gresk organisasjons rapport som mener at behandlingen av asylsøkere i Hellas er i strid med flyktningkonvensjonen. Jeg har bedt Justisministeren foreta en gjennomgang av rapporten og norsk utsendelsespolitikk til Hellas. Regjeringen er nemlig klokkeklar på at ingen skal sendes tilbake til et annet europeisk land i strid med de internasjonale konvensjonene om vern mot forfølgelse eller umenneskelig behandling.

En siste ting. Det er helt åpenbart at Hellas, sammen med Italia og Spania, så grunn av sin geografiske plassering tar imot flere asylsøkere enn land lenger nord i Europa. Derfor er det behov for at Norge og andre land bidrar til å fordele ansvaret land i Europa imellom og at Norge derfor bidrar med penger til behandling av asylsøknader i Hellas. Et kryustallklart krav i den anledning må være at Hellas følger de konvensjoner og avtaler de har inngått.