Innlegg, Næring, Oslo, Rettferdighet

God jul og godt hvitt nyttår!

December 21, 2014
Vaskende svamp 360x163

Jeg har skrevet om svart arbeid i søndagsspalten i Bergens Tidende søndag 21. desember. Dette er en bearbeidet utgave:

Nyttårsforsettet til alle som ikke ønsker halvert lønn i fremtiden: Slutt å kjøpe svart arbeid!

Gulvleggeren min sa det på en treffende måte: “Vi kan godt legge billigere gulv for deg hvis du også er villig til å halvere lønnen din.” Han var steik forbannet over nordmenn som ikke vil betale det det koster å få håndtverkstjenester gjort skikklig, men i stedet velger svart arbeid til under halve prisen.

Vi nordmenn tror godt om oss selv, men i følge forskning utført for kortselskapet VISA, har Norge Vest-Europas nest-svarteste økonomi, kun slått av Belgia. Hver sjette norske krone er svart. Til sammen 420 milliarder svarte norske kroner, som tapper fellesskapet for inntekter til å drive skole, eldreomsorg, bybane- og veiutbygging. I tillegg utkonkurrerer bedrifter som driver helt eller delvis svart de bedriftene som driver seriøst og presser ned lønningene til alle ansatte. Særlig rammer det lønningene og forholdene til folk i byggebransjen, resturantbransjen og rengjøringsbransjen.

I følge Skatteetaten, byggenæringen og politiet er de som bedriver slik arbeidsmarkedskriminalitet ofte koplet opp mot mafia og annen organisert kriminalitet. Din betaling for svart arbeid i Norge kan ende opp hos narkoligaer og menneskesmuglere.

Problemet er at svart økonomi smitter. For å si det enkelt: Når den som selger kebabkjøttet driver svart, må den som kjøper kebabkjøttet drive deler av kebabsalget sitt til deg svart, så han kan betale svart for kebabkjøttet.

Slik virker svart arbeid som en kreftsvulst som sprer seg gjennom hele verdikjeden og på tvers av bransjer. Du bidrar.

Får du malt et hus for 42 000 kroner svart, stjeler du og håndtverkeren både arbeidsgiveravgift, overskuddsskatt, inntektsskatt og merverdiavgift fra fellesskapet. Penger som skulle gått til å sikre din egen velferd. Samtidig undergraver du muligheten for jentungen din til å få lærlingplass. Ingen svarte bedrifter tar inn lærlinger.

Derfor klarer jeg ikke synes synd på de som får lekkasje fra å bygge badet svart. Folk som kjøper svart arbeid burde betale helseutgiftene sine selv og få kutt i pensjonen.

Ikke overraskende er skattemoralen ujevnt fordelt blant folk i Norge. Kvinner, religiøse, de som er for små inntektsforskjeller og ikke minst de som har tillit til det offentlige er mest fordømmende mot svart arbeid. De vi skal passe opp for, er med andre ord mannlige ego-hedninger som slenger drit om offentlige løsninger. Det er min erfaring også.

I et boligselskap jeg bodde før kom en av de mannlige beboerne med forslag om at vi kunne bruke hans vaskehjelp til å ta trappevasken. -Ok for meg, sa jeg, så lenge hun jobber hvitt. Det gjorde hun selvsagt ikke.

Jeg fatter ikke at folk har samvittighet til det. Hvis en som vasker svart skader seg mens hun vasker, vil hun ikke ha rett på sykepenger eller uføretrygd. Blir hun gravid, har hun ikke rett på noe.

Da jeg og min kone skulle flytte sist, sjekket vi at flyttebyrået drev hvitt og kjøpte flyttevasken fra samme selskap. I siste liten måtte vi kansellere fordi de ville ha kontant betaling og ikke kunne oppvise dokumentasjon på at de betalte merverdiavgift, angivelig fordi de var nyoppstartet.

Det kan faktisk være litt jobb å betale hvitt, og noen ganger virker det som det mest behagelige alternativet å bare la være å bry seg, men det er faktisk viktig at du gjør jobben med å sjekke.

Historien om ordføreren i Oslo, Fabian Stang, kan stå som illustrasjon. Han hadde betalt håndverkeren sin 42 000 kr direkte på konto for maling av hytten, etter å ha fått beløp og kontonummer på sms. Ingen kontrakt. Ingen gyldig kvittering. Gjør man det, er man enten grenseløst naiv, eller så vet man utmerket godt hva man gjør. Da en avis fikk tak i historien, ringte han selvfølgelig Skatteetaten, påberopte seg grenseløs naivitet og betalte sin skatt.

NHH-forsker Andreas Cappelen har forsket på folk som unndrar skatt fra inntekt i utlandet. Det han finner ut er at å viljen til å betale skatt stiger betraktelig, hvis folk tror at skatteetaten er på sporet av dem og at risikoen for å bli tatt stiger. Den lille delen av befolkningen som er uærlige oppfører seg rett og slett ærligere hvis de føler risikoen for å bli tatt stiger. Akkurat det samme sier de næringsdrivende. Sjansen for å bli tatt er liten og når kundene etterspør billigere tjenester, blir svart arbeid svaret. “Du kan jo få det uten moms. Da blir det jo billigere.”

Jeg forstår at mange synes at det er forlokkende å velge den billigste løsningen, selv om den er svart. På den måten får du råd til å pusse opp litt mer enn du hadde fått til hvis du hadde betalt hvitt. Problemet er de store negative konsekvensene for alt vi mener er bra med Norge: Skikkelige lønns og arbeidsvilkår, små lønnsforskjeller, raus velferdsstat og lite kriminalitet.

Når vi vet det vi vet, finnes det ikke noen unnskyldning for å kjøpe svart.

Den samme erkjennelsen kommer stadig flere til. Da Opinion undersøkte om folk kjøper svart arbeid, hadde andelen som sier de “har vurdert å kjøpe svart arbeid siste to år” blitt halvert fra to av ti i 2009 til én av ti i 2014. Andelen som faktisk “hadde kjøpt svart siste to år”, hadde sunket tilsvarende. Heldigvis.

I år får 250 000 husstander i Norge hjelp til julevasken. Halvparten betaler svart, opplyser kampanjen “renvasket.no” og gir deg oppskriften på hvordan du kan få gjort jobben hvitt i stedet.

Alle dere som likevel kjøper svart, burde fått halvert lønnen neste år som straff. Det hadde vært til pass. God jul!

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Barnearbeidsfri sone

December 10, 2014

Regjeringen har hyllet Nobelprisvinner Kailash Satyarthis arbeid. Nå må ord følge handling.

Offentlig sektor er den største og mest innflytelsesrike kunden i Norge med innkjøp av varer og tjenester for over 400 milliarder kroner årlig. Som en stor innkjøper følger det et betydelig ansvar for å sikre anstendige arbeidsforhold for arbeiderne som produserer varene som kjøpes inn. Norske sykehus importerer for eksempel kirurgiske instrumenter og tekstiler produsert i land der risikoen for barnearbeid er stor.

Tvangsarbeid. Fagforeningsknusing. I den globaliserte vareproduksjonen skjer omfattende brudd på grunnleggende rettigheter. Mye av det kirurgiske utstyret i verden blir produsert i Pakistan under svært dårlige arbeidsforhold. Og hvem syr klærne til soldatene i forsvaret og sykepleierne på norske sykehus?

Det gjenstår mye i kampen for anstendige arbeidsforhold for verdens tekstilarbeidere. I Bangladesh i fjor døde over 1100 tekstilarbeidere da bygningen de arbeidet i, kollapset. Jenter som overlevde kunne hjerteskjærende fortelle at fabrikkledelsen truet dem tilbake inn i en utrygg bygning.

En av dem var et barn, yngre enn den nasjonale minstealderen for å jobbe i fabrikk.

Nobelprisvinner Kailash Satyarthi mener barnearbeid og fattigdom er en ond sirkel og en fattigdomsfelle som undergraver framtiden for barn og unge. Satyarthi har vært en sentral aktivist for å få på plass konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid.

Kampen mot barnearbeid er en av vår tids viktigste globale utfordringer, uttalte statsminister Erna Solberg da Nobelprisen til Satyarthi ble kjent. Da må ord følge handling.

I dag er ikke offentlig sektor i Norge pålagt å hindre innkjøp av varer produsert gjennom de verste formene for barnearbeid. For fremtiden er det helt uakseptabelt. Det offentlige er en stor og profesjonell innkjøper Dersom statsminister Erna Solberg påla alle offentlige virksomheter å stille etiske krav ved store innkjøp, ville det vært et viktig norsk bidrag for å bekjempe barnearbeid og uverdige arbeidsvilkår i verden.

Juridiske utredninger har vist at det offentlige har mulighet til å stille etiske og sosiale krav i offentlige anskaffelser og ved tildeling av kontrakter, så sant de etiske kravene ikke er formulert på en diskriminerende måte.

Å stille krav til at de mest grunnleggende internasjonale konvensjoner om anstendig arbeidsliv skal overholdes, slik som forbudet mot barnearbeid og tvangsarbeid, burde det være mulig å samles om. Stadig flere oppdragsgivere vurderer å innlemme etikken allerede i kvalifikasjonskravene for å få lov til å delta i anbudskonkurranser.

En slik fremgangsmåte er mindre ressurskrevende og det blir enklere å diskvalifisere useriøse leverandører, enten det gjelder arbeidsforhold i sør eller svart arbeid her hjemme.

For få offentlige virksomheter vurderer etikken når de kjøper inn store partier med varer, men det fins hederlige unntak. Helse Sør-Øst utestengte nylig halvparten av tilbyderne fra en konkurranse om å levere kirurgiske instrumenter. Enkelte av tilbyderne klarte ikke å dokumentere sin vilje og system for etikk bakover i leverandørkjeden, og andre ble derfor valgt.

Helseforetaket utfører også kontroller av leverandører som får tildelt kontrakter. Slike stikkprøver er ingen garanti mot at barnearbeid og uverdige arbeidsforhold forekommer, men det øker presset på å levere varer produsert på en anstendig måte.

Tross engasjementet mot barnearbeid, er det grunn til å frykte at regjeringen vil gå stikk motsatt vei. Den største fienden til etikk- og miljøkrav er jaget etter forenkling. Det fins gode grunner til å forenkle anbudsprosesser, og flere måter å gjøre det på, men dersom forenkling betyr at etikken droppes, blir livet vanskeligere for vanlige folk som lager varene offentlig sektor trenger. Det kan vi ikke akseptere.

Folk i Norge er i ferd med å våkne og skjønne at arbeiderrettigheter i fattige land også er vårt ansvar. Tidligere i år dro tre norske ungdommer til Kambodsja for å jobbe på fabrikk.

Ved hjelp av Aftenposten TV fikk vi se dem gråte fordi de skjønte at arbeiderne, det er folk som oss. Uten våre rettigheter. En av ungdommene, Frida Ottesen, deltar på seminar på Stortinget i dag for å fortelle norske politikere at arbeidere i sør trenger vår solidaritet.

Dersom statsminister Erna Solberg møter fredsprisvinner Satyarthi med et løfte om å gjøre sin del av jobben mot barnearbeid og for anstendige arbeidsforhold, ville det vært den beste gaven nobelprisvinneren kunne fått. La oss gi ham den.

168 millioner barn står hver dag opp for å gjøre seg klare til å gå på jobben. Om lag 85 millioner av disse barna, altså mer enn halvparten, jobber under farlige forhold.

Tenk om det var ditt barn.

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2014.

Energi, Miljø, Verden

Kongen bedre enn Erna

October 8, 2014

Bilde: Åpningen av Stortinget 2. oktober 2014 av Sverre Chr. Jarild/Stortinget (Some Rights Reserved)

Her er innlegget jeg holdt i trontaledebatten der jeg kritiserte Erna Solberg for å droppe klimamålene Stortinget har vedtatt.

Torsdag i forrige uke sto kongen her i salen og sa at regjeringen vil «forsterke klimaforliket». I dag kunne vi høre Erna Solberg si at nei, vi må være edruelige, det blir vanskelig å nå klimamålene. Kan statsministeren forklare meg hvordan det går an både å forsterke klimaforliket og samtidig ikke nå klimamålene? Sier statsministeren at kongen tar feil? Sier statsministeren at kongen fører Stortinget bak lyset?

Vi må huske at den eneste grunnen til at Erna Solberg sitter i den stolen der, er at hun lovet Venstre og Kristelig Folkeparti å forsterke klimaforliket. Jeg beklager, men med respekt å melde er det ikke mye å se til at noe har skjedd for å gjøre akkurat det.

Det som er sikkert, er at når verdens ledere samles på klimatoppmøtet i Paris neste år, kommer det ikke en klimaavtale som pålegger oss klimaforpliktelser. Alle som har fulgt utviklingen, vet at vi i beste fall får en avtale der alle land forplikter seg til å delta på en klimadugnad der vi tydelig spiller inn hva det er vi har tenkt å bidra med fram til 2020 og 2030.

Så langt har vi en stolt statsminister som inviterer til klimadugnad, men som ikke stiller opp selv. I ett år har hun gjentatt frasen om at regjeringen skal forsterke klimaforliket, uten å fylle den med innhold. I et halvt år har hun og miljøvernministeren skrytt av at de har fått laget en liste hos Miljødirektoratet over hva som skal til for å nå Norges klimamål. Men i løpet av det halve året som har gått siden listen kom, har de ikke fremmet ett eneste av de foreslåtte forslagene for Stortinget – ikke ett.

Nå er det nok. Når ikke regjeringen har tenkt å bidra til Norges klimadugnad, må Stortinget lede an i å gjøre det. Derfor fremmer SV i dag forslag basert på Miljødirektoratets anbefalinger, som vil ta over halvparten av innsatsen av det som skal til for å nå Norges klimamål innen 2020. Målene Stortinget har bestemt, er kutt i utslippene i oljesektoren, at det offentlige stiller krav om nullutslipp fra alle busser, biler og andre ting som det offentlige kjøper, gjennomføring av elbilrevolusjonen fram til 2020, som vi allerede er svært godt i gang med, samarbeid med industrien om kutt og fjerning av all fyring med fossil olje – ikke bare litt av fyringen med fossil olje, som Erna Solberg lovet landsmøtet sitt. Hvis Erna Solberg mener det blir vanskelig å nå målet, har hun hastverk med å komme i gang med det som kan gjøre at vi når det målet.

Etter årets trontaledebatt er det bare å konkludere med at kongen var bedre enn statsministeren. Vi trenger en statsminister som kommer tilbake og sier: Klimamålene skal nås.

Innlegg, Rettferdighet, Verden

Feriepenger til demokratistøtte

September 28, 2014
tunis

Foto: Amine Ghrabi (Some Rights Reserved)

Har du noen gang tenkt på at feriepengene dine kan gå til å støtte økonomien i et nytt demokrati? Eller bidra til å utsette styrtingen av en kjip diktator?

Her er kommentaren jeg skrev i BT, søndag 28. september, om hvorfor min neste feriereise går til Tunisia.

Har du noen gang tenkt på om ferien din er med på å støtte demokrati eller en kjip diktator?

Vi nordmenn brukte over 76 milliarder kroner på feriereiser utenlands i fjor. Bare to år tidligere brukte vi 15 milliarder mindre, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Vi brenner med andre ord av mer og mer penger på ferie, og reiser på lengre og lengre turer.

I gjennomsnitt planlegger en norsk husstand å bruke i underkant av 40.000 kroner på ferieopphold i år. Det er mye penger, og penger er makt. Likevel tror jeg både du og jeg har tenkt lite over hvilke politiske konsekvenser feriepengebruken vår har. Det er tross alt hvor det er sol, bra badetemperaturer, pris og kulhetsfaktor som er det viktigste for oss når vi velger reisemål.

Det tenkte jeg og, helt til jeg havnet midt oppi i den arabiske våren i 2011, på badeferie i Hurghada i Egypt.

Den arabiske våren startet som vrede og protest mot sosial ulikhet og autoritære ledere. I Egypt ble det ropt i gatene: «Brød, frihet og sosial rettferdighet!» – og diktatoren ble styrtet. Nå er generalene tilbake ved makten, mer brutale enn noensinne. Andre steder protesteres det fortsatt, som i Bahrain, mens krig, kaos og råskap har tatt over scenen i Irak og Syria. Men la oss for et øyeblikk forlate lidelsene og dra tilbake der det hele startet.

Vi befinner oss i gatene i den provinsielle byen Sidi Bouzid i Tunisia for knappe tre år siden. Den desperate og fattige grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi setter fyr på seg selv etter å ha blitt trakassert av lokale myndighetspersoner. Tunisia reiser seg, og snart protesterer hele landet mot diktator Ben Ali. Staten svarer med forbud mot forsamlinger, tåregass og vold. Så endrer historien raskt kurs. 14. januar 2011 kommer de forløsende ordene på Twitter: «Han har flyktet!». Diktator Ben Ali gir opp, setter seg på flyet – med kurs mot landflyktighet i et annet diktatur, Saudi-Arabia.

I dag topper ikke akkurat situasjonen i Tunisia nyhetssendingene. Mediene følger etter krigene, ikke fredelig utvikling. Dermed befinner vi oss i stedet igjen i en diskusjon der Norge vurderer å bidra militært for å løse krisene i Midtøsten. Denne gangen i Irak. Som så ofte før dominerer kortsiktig militærbruk debatten, fremfor de langsiktige planene for politiske løsninger.

I en slik situasjon vil jeg minne om de stedene der situasjonen er blitt bedre, ikke verre. Vi burde bruke mer tid på å lære noe av landene som har klart å kaste diktaturet uten å ende opp i krig. Vi burde bruke mer av kreftene våre på å sørge for at nettopp disse landene lykkes, til å støtte land på vei ut av krig, slik at de opplever freden og demokratiet som reell fremgang i hverdagen.

Tunisia var starten på det arabiske opprøret, og her lever håpet fremdeles. I Tunisia foregår det nå et demokratisk ordskifte. Ulike grupperinger, fra islamister til fagbevegelse, deltar i en nasjonal dialog om Tunisias fremtid. Jeg har selv møtt nyvalgte parlamentarikere som ønsker å slippe å betale tilbake gjelden fra diktatorens tid. Penger som ikke kom folk flest til gode, og som de føler er urettferdig å betale tilbake. Skritt for skritt går de opp sitt eget demokrati, selv om det finnes nok å kritisere. Til høsten er det valg, og organisasjoner er nå nervøse for om et gryende demokrati klarer den store oppgaven det er å gjennomføre frie og rettferdige valg. Mye kan gå galt. De trenger all støtte og oppmerksomhet de kan få. Folk trenger tryggheten som ligger i å vite at de blir sett.

Få ting krever mer mot enn massemobilisering i diktaturer. Kampen mot diktatoren i Tunisia kostet menneskeliv. På toppen av dette tapte Tunisia turistinntekter. Verdensbanktall viser at turistbesøk falt med over 30 prosent fra 2010 til 2011. Nå stiger tallene igjen, men det er et paradoks at landet tjente betydelig mer på turisme da de var et diktatur, enn det dagens gryende demokratiske Tunisia gjør.

Tunisia er ikke det eneste diktaturet vi nordmenn har frekventert. Spania var diktatur da vi begynte våre første sydenturer dit, og i det populære reisemålet Thailand har militæret tatt makten for n’te gang.

Under revolusjonen i Egypt pekte drosjesjåføren min opp på hotellene langs veien, og fortalte om hvordan det var diktatorenes støttespillere som fikk anledning til å utvikle hotellene og bli rike på turismen.
Verden har dessverre altfor mange politikere og andre maktpersoner som mener at makt er noe du kan klamre deg fast til uten å be om fornyet tillit fra befolkningen. Vi i den vestlige verden har altfor ofte vært vennlig innstilt til diktatorer langt borte, så lenge det har gavnet våre økonomiske eller sikkerhetspolitiske interesser. Slik kan vi ikke fortsette. Uansett om du reiser til et demokrati eller til et diktatur, eller alt imellom, er det bra å snakke med folk og prøve å forstå landet og folket du besøker.

Men som ihuga demokrat synes jeg i tillegg det er noe vakkert ved det å tenke på at mine feriepenger kan brukes til å støtte land og folk som strever for å kaste av seg diktaturets åk, og bygge en ny demokratisk fremtid.

Et folk som klarer det mesterstykket det er å kaste en diktator, fortjener ikke å tape penger fordi turistene uteblir. Det er selvsagt naivt å tro at én ekstra turist vil utgjøre en stor forskjell, men dersom vi er mange som sammen gjør et bevisst valg, kan det bli penger i kassen. Derfor er min oppfordring: La oss heie på Tunisia, sende valgobservatører til høstens valg og legge inn søk på Tunisia neste gang vi velger feriemål.

Min neste sydentur går Ikke til Egypt, ikke til Thailand. Den går til Tunisia.

Innlegg, Rettferdighet

Du óg er feminist

August 3, 2014
equite

Foto: Utenriksdepartementet (Some Rights Reserved)

Her er innlegg om feminisme jeg hadde på trykk i BT og på Maddam 3. august.

Jeg vokste opp under et møteromsbord mens jeg fulgte min mor på hennes arbeid i Kvinne­fronten. Noen vil kalle det indoktrinering. Jeg vil kalle det god oppdragelse.

For min mor og de var det to kamper som var prioriterte: Retten til å gå ut i arbeid og retten til å bestemme over egen kropp.

Retten til å gå ut i arbeid handlet om muligheten for barnehageplass. Da jeg ble født var det nemlig bare to prosent barnehagedekning. Jeg husker at jeg som fireåring laget en T-skjorte der det med potettrykk sto skrevet med rød skrift: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg elsket det ene året jeg fikk i offentlig barnehage, der vi som var igjen på ettermiddagen satt og leste Brødrene Løvehjerte og Fantomet, sammen med verdens greieste barnehageansatte.

I dag er det 91 prosent barnehagedekning, over 99 prosent blant femåringer, og rett til rimelig barnehageplass fra fylte ett år. Det har ikke kommet av seg selv.

Den andre kampen handlet om retten til selvbestemt abort. At kvinnen skulle ha tilgang til selv å bestemme om hun ville bære frem et barn, uten at en nemnd av leger skulle kunne overprøve hennes beslutning. Den kampen vant min mor og de i Norge på 70-tallet.

Det min mor og de gjorde var å løfte viktige saker som hadde vært regnet som privatsaker og gjøre dem om til politiske krav.

Jeg fikk likestillingskampen inn med morsmelken. Derfor har jeg alltid undret meg over at ikke flere ser en feminist når de ser seg selv i speilet. Jeg har store problemer med debatter av typen «Har vi ikke nok likestilling nå snart?».

Når bare 15,6 prosent av medlemmene i verdens regjeringer er kvinner, eller i Norge, hvor kvinners inntekt bare er to tredjedeler av menns, er det åpenbar ulikhet i hvordan makt og innflytelse er fordelt mellom kjønnene. Det er gode nok grunner til at jeg ville blitt feminist selv med annen oppdragelse.

Noen likestillingsspørsmål er selvsagt enda mer grunnleggende enn fordeling av økonomisk og politisk makt, og mye nærmere den enkeltes liv enn muligheten for å få topplederstilling.

Tenk på kroppen din. Om du ikke får være fornøyd med den kroppen du har, vil hver eneste dag bli vanskelig. Om du ikke får bestemme over din egen kropp, hvem som skal ta på den, hva som skal skje med den og hvem du skal kunne elske, vil avmaktsfølelsen være total.

Derfor kjenner jeg meg igjen i harmen til faren fra Sverige som i et mye delt innlegg på Facebook fortvilte over at hans datter på fire år har begynt å skjule rumpen når hun skifter på stranden. Hun er redd for at andre skal synes at den er stygg. Dette skjer samtidig som NRK melder om 30 prosent økning av bruk av antidepressiver blant unge, og avisene oversvømmes av forsideoppslag om 5-2-dietten, svindyr ”supermat» og oppslag om hvordan du kan se lekker ut i bikini.

Hvis ikke unge jenters (og i stadig større grad unge gutters) frihet til å være fornøyd med sin egen kropp fortjener å være en viktig politisk kampsak, så vet ikke jeg.

Noen mener det blir for smått med en slik likestillingskamp i Norge. Det er jeg uenig i, men det er heller ikke galt å ta inn over seg verdens grusomheter hvis du trenger flere argumenter for å bli overbevist feminist.

Et av bildene som har brent seg fast i min hukommelse er av beboerne som tidligere i år samlet seg rundt et mangotre like ved landsbyen sin Uttar i India. I treet henger to jenter. På bildet kan du bare se føttene deres. De ble bare 14 og 15 år gamle. De burde vært tenåringer med livet foran seg. I stedet ble de voldtatt av fem menn, og deretter hengt.

Landsbybeboerne satt i stille protest rundt jentene hele dagen. De nektet å gi plass til politiet som ville ta ned likene. Det var alt de kunne gjøre for å protestere mot opplevelsen av at politiet ikke reagerte da jentene ble meldt savnet, nektet å åpne etterforskning, og opptrådte beskyttende mot de antatte voldtektsmennene.

Manglende mulighet til å få bestemme over kropp er ikke begrenset til fattige jenter i land langt borte. Jenter og kvinner utgjør flertallet av de tusenvis av mennesker som årlig selges til sexindustrien og til annen utnytting i hele verden. I USA er en tredjedel av myrdede kvinner drept av sin partner. Og i gjennomsnitt ender bare 14 prosent av rapporterte voldtekter i europeiske land med dom.

Nettopp den korte tiden det har gått siden kampen om egen kropp ble vunnet av min mor og de, gjør at det bør være ekstra uaktuelt for Norge å godta at det hvert år dør anslagsvis 47.000 kvinner på grunn av utrygg abort i verden, og langt flere opplever skader i underlivet på grunn av det samme.

Det er nemlig ikke slik at likestillingshistorien alltid går fremover. Fremskrittene som kvinner har opplevd står under press. I mange land i verden, også i Europa, blir abortlovgivningen strammet til. Tidligere seiere kan bli til tap. Fremskrittene som har funnet sted i FN-sammenheng står under stadig sterkere press fra krefter som vil svekke det språk og de målsettinger verden er blitt enige om. Når Vatikanstaten, Iran og høyresiden i USA står sammen, er det grunn til å være bekymret.

I Norge er det mange som ikke kaller seg feminister, men da jeg som utviklingsminister utfordret finansministrene i Verdensbanken på om de var feminister rakte mange av dem hånden opp.

For meg betyr det å være feminist to ting:

1) At jeg anerkjenner at det er systematiske forskjeller i makt, penger og muligheter som følger kjønnsdelingen mellom kvinner og menn.

2) At jeg vil gjøre noe med det.

Når sjefen i Verdensbanken, amerikaneren Jim Kim, kan rekke opp hånden og svare ja på at han er feminist, burde vi være flere i Norge som gjør det samme.

Min mor og de sine kamper kjempes fremdeles mange steder i verden. Min datter skal få den samme gode oppdragelsen som jeg fikk. Se deg i speilet og tenkt på om du ikke er feminist du også.

Innlegg

Bergen, når jeg dør

June 22, 2014

Her er søndagskommentaren som sto på trykk i Bergens Tidende søndag 22. juni 2014.

Da jeg arvet en vogn til min nyfødte datter Ebba, arvet jeg et problem. Vognen hadde Vålerenga-klistremerke.

Ebbas første tur til Bergen var planlagt lenge før hun ble født – til Buekorpsenes dag 31. mai.

Rosa hørselsvern, de kom ikke i mindre størrelse enn fra seks måneder og oppover, var kjøpt inn. Skuteviksordenen mitt var pusset, og stolt som en hane rullet jeg vognen utover Bryggen, der det for øvrig bør gå bybane.

Hun reagerte ikke på gamlekarenes skarpe trommer i det de svingte ut fra Bergenhus festning. Hun sov rolig, som om hun hadde bodd hele sitt liv i hulen ved Gamle Bergen Kjøtt, der skuteviksgutter trener på «Stokkaren», «Hei-en» og den krevende «Divisjonen», som oftest velges i slagerkonkurransen på Buekorpsenes dag.

Som gammel fanebærer i Skutevikens Buekorps, og vinner av fanebærerkonkurransen i 1994, mener jeg det er hevet over enhver tvil at det bør gis minuspoeng for dem som bærer fanen rett opp, akkurat slik det gis minuspoeng for skihoppere som ikke klarer å ta telemarksnedslag når de lander.

Minuspoeng, fordi det er så vanvittig mye lettere å gå Parade for fanen, med sine 15,5 skritt hver vei, når du ikke må holde en blytung fane rett ut fra kroppen.

Vektstangprinsippet får du bokstavelig talt rett i buken og i høyrearmen når du går med fanen ned, på ekte buekorpsvis.

Vel, vel. Nordnesgutten Ulrik Lillebøe, som vant for andre gang på rad, gjorde det med stil. Ifølge min stemor har Nordnes alltid hatt gode fanebærere. Hun hadde selv en onkel som var fanebærer i Nordnes.

Jeg har alltid prøvd å finne kjæreste fra Bergen, fordi jeg, som de fleste andre utvandrede Bergensere, har hatt den innbitte holdningen at én dag skal jeg reise hjem igjen – for godt.

Etter 13 år i Oslo som stortingsrepresentant for Oslo, har det blitt et løfte som er vanskeligere og vanskeligere å oppfylle. Desto lenger du bor Oslo – desto større blir sjansen for å finne seg et kjik som ikke er fra Bergen, et kjik som, uforståelig som det høres ut, ikke engang har vært i Bergen, eller et kjik som ikke kjenner tilknytning til Bergen, fordi hun aldri har hatt gleden av å ha bodd her.

Det siste skjedde meg.

Da jeg endelig traff hun som ble min kone, gjorde hun en ting krystallklart for meg: «Vi kommer aldri til å flytte til Bergen. Det regner så mye. Håret mitt får sånn krus der.»

Jeg klarer å slå i hjel de fleste argumenter, men ikke dét.

Jeg har forsont meg med at jeg ikke får leve livet i Bergen, selv om jeg fortsatt har en klar plan om å dø her. (Mine venner har fått beskjed om å lempe meg på natt-toget til Bergen når livet ebber ut.)

Ebba kommer til å snakke østlending. Det har jeg også forsont meg med. Min jobb blir å sørge for at hun arver skarre-R-en, slik at alle forstår at hun egentlig er bergenser – ufrivillig frarøvet en barndom i Bergen på grunn av foreldrenes utilgivelige valg.

Men det er én ting jeg ikke vil klare å forsone meg med. Det er om hun skulle vokse opp og ikke heie på Brann.

Sjefen i Den norske kirke, bergenser og tidligere biskop i Borg, Helga Byfuglien, er sitert på å ha sagt følgende da hun flyttet til Fredrikstad: «Alle som kjenner til fotball, vet jo at man ikke skifter fotballklubb når man flytter.» Hvem kan vel ha tillit til en prest eller enn politiker som skifter fotballag?

Derfor går det ikke med Vålerenga-klistremerke på vognen.

Allerede et halvt år før hun ble født, fikk hun sin første Brann-drakt. Gitt til faren, altså meg, som en fremsynt innledergave av studenter, som forsto hvordan de skulle få meg til å gråte rørt.

Den skal hun ha på seg når hun skal være med på alt som er gøy:

Cupfinaler, der vi vinner festen når kampen spilles, i stedet for dagen i forveien, slik vi pleier. Hun skal få være med Brann-Bataljonen Øst på «Fyrebussen» til og fra bortekamper – med slagordet «Råde, Råde, for dårlig på bibliotek».

Stig Elvis’ surrealistiske forslag til slagord, inspirert fra hans tid som bibliotekar i Råde eller Rygge, ble unisont adoptert etter en svak kamp borte mot Fredrikstad.

Og hun skal få lære at ekte lidelse har et navn.

Jeg er en lojal satan. Jeg heier på den treneren vi har. Det gjorde jeg i fjor og. Det er ingen jeg kjenner som blir bedre av å bli pepet ut. Men Brann-året så langt vekker til live to gamle Brann-minner:

1) Branns kvalikkamp mot Sandefjord høsten 2002. Det var da keeper Ivar Rønningen skulle vært utvist for uvettig utrusning og handsing utenfor 16-meteren. Vi som var der, feiret seieren som gjorde at vi berget plassen i eliteserien, som om det var gullet vi vant.

2) Varegg-Brann i 1982 på ærverdige Krohnsminde stadion, der Brann til slutt vant 9-1, akkurat det som skulle til for å få direkte opprykk i stedet for kvalik. Steinkjer ropte om kampfiksing. Trøndere har alltid vært noen sutrekopper.

Nedrykkskampene vi tapte, er for lengst slettet fra minnet. Jeg er ikke sånn.

Min datter er født i det året der Brann for første gang siden 1981 ligger på bunnen av tabellen på dette tidspunktet i sesongen.

Noen kan velge å fortvile. Jeg tror det kan være et godt tegn for både Ebba og Brann. Herfra går det bare oppover!

PS: Problemet med Vålerenga-klistremerket løste seg. Vi dekket det til med et merke mot dumping av gruveavfall fra Engebøfjellet i Førdefjorden – «Vern folk & fjord».

Det skal nok gå bra med Ebba.

Innlegg

Dødsbillig er for billig

May 4, 2014

Her er søndagskommentaren jeg hadde på trykk i Bergens Tidende 4. mai 2013 om hvodan udu og jeg kan bidra til at arbeidsfolk som lager klærne vi går med skal få jobbe under skikkeliger arbeidforhold.

For ett år siden møtte jeg jenter og kvinner som hadde mistet armer og bein, slik at du og jeg skal kunne kjøpe rimelige klær. Dødsbillige klær.

Historien går sånn: En morgen oppdager arbeidere på Rana Plaza i Savar-distriktet utenfor Dhaka i Bangladesh sprekker i veggene i bygningen. Derfor nøler de med å gå til arbeidsplassene sine. De føler seg ikke trygge. Fabrikksjefene vil ikke høre på slikt. Tid er penger. Frister for leveranser skal ikke brytes. Arbeidere som ikke møter, mister jobben. Derfor velger mange å gå på jobb i bygget som til sammen huser fem tekstilfabrikker. Munner skal mettes.

Neste dag, 24. april 2013, skjer ragnarok. Bygningen tåler ikke lenger tungt industriutstyr, ulovlig påbygde etasjer, tonnevis av tekstiler og tusenvis av mennesker. I det buldringen i Rana Plaza begynner, trekker folk i panikk mot trappene. Noen hopper ut vinduene. Så raser verden.Menneskekropper klemmes i hel når etasjene trykkes sammen. Hundrevis dør umiddelbart under vekten av kollapset betong, armeringsjern og tunge tekstilmaskiner. Frivillige graver frem overlevende med bare hendene. De døde legges på rad og rekke i en skole like ved. Til slutt teller de døde kroppene mer enn 1100. Timene går og blir til dager. Brannmannskapene gråter når de skjønner at det ikke lenger er håp om å redde flere.

Ikke alle ble tvunget til å jobbe i dødens bygning. Bankfunksjonærene som arbeidet i første etasje hadde styrke nok til å nekte. Kanskje ble deres liv høyere verdsatt av sine arbeidsgivere. Slik reddet de livet.

I 7. etasje på Enam Medical College i Bangladesh møtte jeg noen uker senere 12 av de overlevende. I hver eneste seng på sykesalen lå jenter og kvinner som hadde fått amputert armer og bein. Mange av dem måtte amputere på ulykkesstedet etter å ha ligget fastklemt i opptil flere døgn. «Jeg bærer ikke nag til noen. Dette er min skjebne,» sa 30-åringen Pakhee Begum, da jeg satte meg ned ved sykesengen hennes. Det vridde seg i meg. Hun hadde bare små sammensydde stumper igjen av det som en gang var to friske bein. Flere av de andre kvinnene svarte det samme. På sykesalen møtte jeg lite av det sinnet og raseriet jeg selv følte på. Hvordan kan noen mene at et menneskeliv er så lite verdt at man truer folk inn i en bygning som viser tegn til å kollapse?«Slike ulykker kommer fortsatt til å skje, så lenge arbeiderne ikke føler de har en stemme,» sa sykehuslederen til meg.

Vi skal ikke skru klokken mer enn hundre år tilbake før vi kan finne ufattelig lidelse og død også i vårt eget arbeidsliv. For mange fyrstikkarbeidere på slutten av 1800-tallet var tannverken første tegn på at kjevebenet gradvis råtnet bort. Alvorlig hjerneskade og død kunne til slutt bli prisen å betale for arbeidet med det farlige stoffet gul fosfor. I 1889 demonstrerte de kvinnelige fyrstikkarbeidere i Kristiania. De organiserte de seg, hadde skikkelig streikeledelse og samlet inn til streikekasse. De tapte første slag, men skritt for skritt fikk de innfridd sine krav. Kampen de startet, har gitt oss et Norge av i dag med verneombud, fagforeninger og arbeidstilsyn.

Jan Davidsen, tidligere leder i Fagforbundet, har sagt følgende om hvorfor Norge er et bra land å leve i: «Vi har bestemt det.» Men det har ikke skjedd uten kamp. Det hadde ikke gått slik dersom hver og en av oss sto alene og ikke turte heve stemmen. Nå har kampen mot urimelige arbeidsforhold for lavkostlandenes tekstilarbeidere nådd de vestlige klesmarkedene. For våre liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt våre halser. I nakken på mange av mine skjorter står det «Made in Bangladesh». 29 vestlige selskaper fikk sine klær produsert i den nå sammenraste bygningen Rana Plaza, blant dem merkenavn som Mango, Benetton og Walmart.

Når Aftenposten lar norsk ungdom selv få prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja, kommer tårene hos de unge når de skjønner hvilket liv fabrikkarbeiderne har. I lavkostland som Kina, Bangladesh og Kambodsja er det, for å si det forsiktig, ikke alltid er like enkelt å være fagforeningsaktivist. De fortjener vår støtte.

Forbrukerkampanjer har flere ganger ført til endring. Etter press fra forbrukerne er nå kleskjedene Hennes & Mauritz, Varner, Lindex, KappAhl og Moods of Norway åpne om hvor de produserer sine klær. Likevel er det er langt igjen fra åpenhet til rettferdighet. Vi skal kreve at tekstilarbeiderne skal få bedre lønn, men viktigere er det at de har muligheten og troen på at det nytter å reise kravet selv. De må få stå sammen for å ha styrke nok til ikke å gå inn i bygninger som har sprekker i muren. De trenger sin egen stemme, slik at de kan kreve regulerte arbeidstider og vern mot usaklige arbeidstider. Og på samme måte som arbeidere her hjemme, skal de selv kunne kjempe for sin rimelige andel av verdiene som bedriften de jobber i skaper. La oss alle stille følgende spørsmål neste gang vi kjøper klær: Får arbeiderne som syr disse klærne lov å organisere seg? Og dersom du vil at arbeidsplassen din skal stille krav om skikkelige arbeidsforhold for alt de handler inn, kan «Initiativ for etisk handel» hjelpe deg.

Selv skal jeg foreslå følgende på Stortinget: Når stat og kommune kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt: Forbud mot diskriminering, forbud mot de verste former for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og ikke minst retten til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger.Dette er de viktigste internasjonale konvensjonene om arbeidslivsstandarder som de aller fleste land har akseptert.

Høyrestyrte Ålesund stiller slike krav, Helse Sør-Øst gjør det og resten av det offentlige og private Norge burde bli med. Slik gir vi konkurransefortrinn til de bedrifter som leverer på anstendig arbeidsliv og ikke bare på pris.

Når du synes at klærne du kjøper er billige, så vet du hvorfor. Det er ikke du som betaler prisen. Den ligger i ruinene på Rana Plaza.

Innlegg

Forsvar for kjærligheten

March 23, 2014

FrP i regjering gjør det vanskeligere og vanskeligere å få leve med den man er glad i, hvis den du er glad i er utlending.

Dette skriver jeg om i en artikkel i Bergens Tidende søndag 23. mars 2014.

Hvis min søster Herdis skulle giftet seg med sin Benjamin i dag, hadde min lille nevø Nicholas aldri blitt født.

Herdis fant kjærligheten på interrail. På en trapp på en hostell i Edinburgh i Skottland møtte hun en mann. Han var ”The One”. Det var bare én hake. Han var fra Abilene i Texas.

Etter turer frem og tilbake over dammen fant de ut at dette var varig. Flerfoldige runder med Utlendingsdirektoratet fulgte fordi hennes inntekt var i grenseland for familiegjenforening. Hun var ufaglært og hadde måttet ta seg mye fri for å besøke Ben i USA. Heldigvis tippet vektene over på riktig side, han fikk oppholdstillatelse og de bor i dag utenfor Bergen. Benjamin fra tørreste Texas fikk en sønn som ble stril på det våteste Vestlandet og denne historien ender godt.

Det hadde den ikke gjort om den hadde startet i dag. Regjeringen, sammen med Venstre og familiepartiet KrF, har bestemt at for å få familiegjenforening til Norge, må den som bor i Norge tjene minst 297 600 kroner. Det er langt mer enn kravet var da Herdis traff Ben. Hun hadde ikke nådd opp til dagens standarder. Mange er i samme situasjon. Det er ingen selvfølge å få ektefellen sin til Norge. For dem som elsker en som ikke er norsk koster det 297 600 kroner å få leve sammen med sin egen familie.

Da lønner deg seg å være siviløkonom og jobbe i et privat firma. Med en gjennomsnittslønn på nesten 900 000 klarer en seg godt. Riking Trond Mohn, som tjener over 320 000 000 kroner, kan få så mange koner han vil! Er du ufaglært i kommunal sektor, derimot, kan du risikere å tjene ned i 262 100 kroner i året og bare få 0,88 koner til landet. Kanskje du kan få en hel hvis hun er veldig liten.

En ufaglært på minstelønn kan jobbe fulle arbeidsuker, sende store deler av lønnen sin til statskassen men likevel ikke få leve i Norge med sin bedre halvdel. Renholdere, servitører og barnehageassistenter som har lave lønninger kan også risikere å falle under inntektskravet og måtte leve som skilt.

Også selv om paret har barn sammen. Mange koner og menn lever alene med barna. Det er en ting å være helgepappa. En helt annen ting er å være feriepappa eller en-gang-i-året pappa. En pappa som må bli kjent med barnet sitt på nytt hver gang de møtes, om de kan møtes i det hele tatt. Sånne pappaer kan se langt etter luksus som pappaperm, foreldremøter og håndballkamper. Skjorter med babysøl og våkne babygråtenetter er fjerne drømmer for disse pappaene. Øl med gutta på puben og fotball på TV hver dag, uten et snev av konsekvenser, er en grusom realitet for pappaer som ikke bor i samme land som barna sine.

Om kona bor i Norge og jobber uten utdanning er det større sjanse for at den situasjonen er en realitet. Om hun sliter og strever i helsevesenet i en ufrivillig deltidsstilling, eller er ansatt midlertidig i perioder, kan hun se langt etter sin kjærlighet. Hun må ta alt søl og alle våkenetter alene. Fordi hun ikke har høy nok lønn.

“Barn har rett til begge sine foreldre”. “Familien (…) danner viktige rammer for barns oppvekst og fremtid”. “Familiens stilling (…) skal styrkes”.

Argumentene i avsnittet over er ikke mine. De er hentet fra Fremskrittspartiets partiprogram. Jeg er enig med FrPerne. Problemet er at de ikke er helt enige med seg selv. Hadde det vært opp til Fremskrittspartiet, kunne ikke engang en norsk helsearbeider med vanlig snittlønn hente ektefellen sin til Norge. I 2013 foreslo de å øke inntektskravet til 426 000 kroner. Da de kom i regjering endte de opp med et krav på «bare» 297 600. Når Fremskrittspartiet i regjering sørger for å begrense mulighetene til familiegjenforening, sørger de for at flere familier må leve splittet mellom to land. Flere barn må vokse opp uten en forelder. Flere menn og koner må venne seg til å dele ektesengen med seg selv.

I Norge er det stort sett konene som rammes. Kvinner tjener som kjent mindre enn menn og det er flest kvinner som får avslag på søknaden om familiegjenforening med borgere utenfor EØS. Over 40 prosent av kvinner i Norge som ville ha familiegjenforening med en mann fra utlandet i 2010, fikk avslag. Det samme gjaldt bare 21 prosent av mennene. Dette var før inntektsgrensen nå blir hevet på nytt.

I Danmark oppsto et nytt begrep da Dansk Folkeparti fikk hånden på rattet i innvandringspolitikken: Kjærlighetsflyktninger. Kjærlighetsflyktninger er dansker som måtte flytte over broen til Sverige med sine utenlandske ektefeller på grunn av innstramminger i innvandringspolitikken i Danmark.

Jeg møter allerede i dag norske kjærlighetsflyktninger over grensen til Sverige. Flere skal de bil.

På nettsiden grenseloskjaerlighet.com kan du lese utallige historier om brutt kjærlighet og konsekvensene det får for dem som blir igjen.

Hvordan kan en ta gladelig del i norske tradisjoner som jul og 17. mai når mamma eller pappa rundt middagsbordet er erstattet av en PC med Skype? Hvordan kan en gå på jobb hver dag med kronisk kjærlighetssorg?

Alle familier blir ikke like mye verdt i en sånn verden. Behovet for å leve med den du elsker er det samme, uansett om du kommer fra Thailand, Pakistan, Tyrkia, Filippinene, Russland, USA og Somalia. Det gjør oss tryggere i livet å leve med den vi elsker. Når vi har valgt å finne en partner blir han eller hun en del av den vi er. Trygge, hele mennesker fungerer bedre. Trygghet er grunnleggende for et godt liv. Derfor har familien menneskerettighetsfestet krav på samfunnets og statens beskyttelse. Det bør gjelde alle familier, også dem som lever på tvers av landegrenser.

Min søster sa det så godt: ”De sier lykken ikke kan kjøpes for penger, men i disse tilfellene får man ikke lov til å være lykkelig om man ikke har penger nok.”

297 600 kroner kreves det – når kjærligheten ikke er norsk.

Barn, unge og kunnskap, Rettferdighet

Far 3.0

February 4, 2014

Å jobbe for likestilling og farsrollen har stått sentralt for meg hele livet. Det er ikke tilfeldig.

Jeg har innlegg på trykk i BT om dette søndag 2. januar.

Min oppvekst var litt annerledes. Jeg vokste opp mest hos min far.

Om to måneder og 27 dager blir jeg far. I hvert fall hvis ungen velger å komme presis. Planen min er å sørge for at hun får både like mye kjærlighet og like mye tid av både meg og kjiket mitt som jeg fikk av mine foreldre da jeg vokste opp. Jeg skal skifte bleier, være akkurat litt for streng, svare på alle spørsmål hun har og gi henne så mange klemmer hun orker.
Det er ikke tilfeldig at jeg helt fra jeg var liten har vært opptatt av at far og mor skal regnes som likeverdige foreldre. Min oppvekst var nemlig litt annerledes enn det som var vanlig på ett viktig punkt; Jeg vokste opp mest hos min far.
Mine foreldre ble skilt da jeg var seks år gammel. Jeg husker det ikke selv, men de sier jeg gråt da de fortalte meg det. Min mor var ingeniør og måtte pendle til Stavanger for å få jobb i oljen. Jeg endte opp med å bli boende mest hos min far i Bergen og fortsatte med det etter at min mor flyttet tilbake til byen. For meg ble det normalen, og jeg tenkte ikke noe særlig over det før en bekjent av min far over et kafébord en ettermiddag stilte spørsmålet: «Bor han hos deg?». «Ja», sa min far. «Å ja, så du vant rettssaken?»
Det var da det gikk opp for meg at det var ikke vanlig at unger bodde mest hos sine skilte fedre eller at far og mor hadde rett til å bli sett på som likeverdige omsorgspersoner. Mange fedre måtte kjempe for den retten.
Jeg mener det er en ærlig sak å finne ut at man som voksne mennesker ikke har lyst til å dele livet med hverandre. Det er bare ikke lov å la det gå ut over barna. Mine foreldre var eksemplariske. Min far ler fortsatt når han forteller om da han hørte meg som tiåring delta på innringningsprogrammet «Hei» på NRK. Jeg insisterte på at det gikk an å være et lykkelig skilsmissebarn. Min mor og min far gikk til felles advokat, ble enige om omsorgen og sa aldri et skjevt ord om hverandre. De har dannet en standard for hvordan jeg synes voksne folk – foreldre – bør oppføre seg.
Foreldrene mine var ikke alene om å skille lag. I perioden 1976 til 1980 opplevde årlig 7 500 barn under 18 år det samme som meg. I 2007 gjaldt det for over 10 000 barn. I tillegg kommer alle barna med foreldre som ikke var gift. En fjerdedel av norske barn har foreldre som ikke bor sammen.
Ikke alle taklet skilsmisse like godt som mine foreldre. For altfor mange havner konflikten i rettssalen, men også for alle andre har lovene og domstolene vært med på å sette standarden for hva samfunnet oppfattet som normalt når foreldre skiller seg.
Barneloven argumenterte tidligere for at én person skulle ha hovedomsorg for barnet og for at den andre forelderen skulle ha «vanlig samvær». Vanlig samvær var en ettermiddag i uken og én overnatting annenhver helg. På 90-tallet var det forbudt for domstolen gi begge foreldre likeverdig omsorg for barnet – såkalt delt omsorg eller delt bosted. Foreldreansvaret gikk automatisk til mor og far fikk det kun om de to var gift. Foreldreansvaret innebar blant annet muligheten for forelderen til å ha innsyn i barnets legejournal og til å bli innkalt til foreldremøter.
Mors fortrinnsrett som omsorgsperson var tidligere et gyldig argument i domstolene. Historien om barnefordelingssaker i det norske rettssystemet er historien om far som annenrangs forelder.
I perioden jeg har vært engasjert i disse sakene har vi heldigvis kommet langt. Nå får fedre som bor sammen med mor automatisk foreldreansvar når barnet blir født. Foreldre uten foreldreansvar skal få nødvendig informasjon om sitt barn fra det offentlige. Det er igjen blitt mulig for domstolene å idømme delt bosted. Bidragsreglene er endret og «vanlig samvær» er i tillegg til annenhver helg utvidet til en overnatting i uken, tre uker sommerferie og annenhver av de andre skoleferiene.
Blant barna som har foreldre som ikke bor sammen, hadde bare under en av ti delt bosted i 2002. I 2012 hadde dette økt til en av fire. Det er gledelig og betyr at stadig flere barn i skilsmissefamilier får mye kontakt med begge foreldrene og at i flere familier får begge foreldre være med på å ta de avgjørende valgene i barnets live, som hvor de skal bo og hvilken skole barnet skal gå på.
At flere foreldre deler på omsorgen har ikke skjedd i et vakuum, men parallelt med likestillingspolitikkens gjennomslag i andre deler av samfunnet. For 30 år siden var under halvparten av norske kvinner yrkesaktive. I dag står nærmere syv av ti kvinner i jobb, altså med nesten like høy yrkesdeltakelse som menn. Flere damer enn menn tar høyere utdanning. I 1993 ble Norge det første landet i verden som reserverte en del av fødselspermisjonen til fedre. Ved starten av 1990-tallet var det bare tre prosent av fedrene som tok ut permisjonstid med barnet. 20 år senere velger ni av ti fedre å ta permisjon fra jobb for å være sammen med ungen sin.
Ingen av disse endringene har kommet av seg selv, men er drevet frem i min mor og hennes generasjons likestillingsånd. I 2003 lanserte jeg og Audun Lysbakken kampanjen pappaperm.no for at barn skulle få en tredjedel av fødselspermisjonen sammen med far. I 2013 ble kampanjen kronet med seier da vi sammen med andre gode krefter skrittvis hadde fått økt fars permisjon til 14 uker. Nå er den dessverre redusert til ti uker, og slik blir det stående til Audun, jeg igjen får en finger med i spillet.
Jeg har jobbet for fars rolle som omsorgsperson hele mitt politiske liv. At min mor var aktiv i likestillingskampen og at jeg vokste opp med min far som nærmeste forelder har påvirket meg. Hjemme lærte jeg alltid å ta de svakestes parti og jeg lærte at det var like naturlig for far som for mor å ta omsorgsansvaret. Derfor har jeg kjempet for likestilling i samfunnet, for menns rett til pappaperm og kvinners rett til prevensjon og trygg abort over hele verden. Ivret for kvinners plass i Forsvaret og for at Norge skal være representert med like mange kvinnelige som mannlige ambassadører. Likestilling gir kvinner mulighet til å delta i arbeidslivet og menn mulighet til å være far.
Som Christine Lagarde, sjefen for det internasjonale pengefondet (IMF) sa til meg da jeg fortalte om pappaperm og rett til billig barnehageplass: «You Scandinavian countries have got something right. You invest in gender equality. You need to get the story out!»
Heldigvis har vi kommet langt, men vi har fortsatt en vei å gå. Fortsatt opplever mange fedre at de blir sett på som en annenrangs forelder. Mediene har rapportert om bedrifter som lønner fedre for å ikke ta ut pappaperm. Blant barna som ikke har delt bosted bor bare en av ti hos far. I mange deler av samfunnet er det fortsatt ikke sett på som mandig å trille en barnevogn eller gi barnet ditt tåteflaske. Og mange velger tradisjonelle kjønnsrollemønstre fordi de, selv i dag, oppfatter det som normalen.
Jeg har tenkt å fortsette jobben for likestilling og for farsrollen. Nå også som far. Om to måneder og 27 dager kommer ungen, hvis hun er presis. Jeg gleder meg!

Innlegg, Kommunene, Oslo

EU vil at kommunen skal bli butikk

January 22, 2014

ESA – Institusjonen som overvåker om Norge følger EØS-avtalen – anlegger stadig flere saker mot Norge for å tvinge kommunene til å drive som om kommunen var en bedrift. Kommunale barnehager skal ikke få kommunal garanti som gir rimeligere lån, men omdannes til aksjeselskap eller lignenede og all form for kryssubsidiering(!) skal forbys for å sikre likebehandling av kommunale og offentlige.

Helt vilt!

Hvorfor skal EUs lover tvinge oss til å fjerne noen av fordelene ved at velferdsoppgaver som sykehjem eller barnehager drives av det offentlige? Jeg har aldri hørt EU anlegge sak mot selskaper som kryssubsidierer sine virksomheter eller gir gunstige lån til sine datterselskaper, men dette gjør alt så et ivrig ESA for å tvinge frem byråkratisering og gi private selskaper sugerør inn i fellesskapets pengekasse.

Jeg er for lokaldemokrati. Jeg er for at lokale fellesskap skal få organisere seg som de vil, men EU vil det annerledes. Det er viktig at Norge står i mot, slik vi gjorde med rødgrønn regjering i åtte år. Dog jeg har mine tvil med Margaret Thatcher sine disipler ved rattet.

 

Innvandring, Integrering, Miljø, Oslo, Verden

Stereokjærlighet – Om å elske to byer

December 22, 2013

Jeg er heldig som kan elske både Bergen og Oslo og reise fritt imellom begge byene uten nevneverdige problemer. Litt mer trøbbel får du hvis du har australsk far, iransk mor og er født og oppvokst i Norge.

Jeg skrev om dette i Bergens Tidende 22. desember 2013.

Er det lov å elske to byer? Er det lov å elske to land?

Hva er best med Bergen? Det er vanskelig å velge, men lite er for en utvandret bergenser som gjensynet med byen på Buekorpsenes dag.
Når jeg går i prosesjonen av buekorpsene med sine gamlekarer gjennom sentrum og de prestisjetunge konkurransene om hvem som er byens beste tamburmajor og hvem som er byens beste fanebærer avholdes – DA gløder mitt patriotiske bergenshjerte.
Men i Oslo kan jeg ta sesongens første skitur i begynnelsen av november! Det er intet mindre enn utrolig kult.
Det skjer bare ikke langs kysten på Vestlandet, men i Oslo er det mulig. I den deilige byen, bare et steinkast unna skogen. Hvor du kan gå fra kald utepils i solen på Karl Johan til skogstur i Østmarka på knappe 20 minutter.
Like raskt går det til badestranden. I Oslo krabber alle vintertryner ut i parkene på vårens første soldag, mens politiet tolerant overser alle ølbokser i piknikkurvene. Herlig!
Det sies at det er to ting du ikke kan bytte ut; foreldre og fotballag. Jeg regner meg som bergenser og «diehard» Brannsupporter.
Likevel: Jeg har bodd mesteparten av mitt voksne liv i Oslo. De ville ha meg som stortingsrepresentant, og her bor min kone. Derfor er jeg osloboer også.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det vakreste med Norge er utsikten fra Storevarden over Vidden, eller markedet under Vaterlandsbroen med det yrende livet langs Grønlandsleiret når solen skinner i Oslo. Det skjer ofte.
Når jeg drar fra Bergen, sier jeg at jeg skal hjem til Oslo. Og når jeg drar fra Oslo, kommer jeg hjem til Bergen. Jeg elsker begge steder.
Og det er helt greit! Jeg er heldig som har lojalitet til to byer. For hvis du ikke elsker to byer, men to land, blir du tvunget til å velge.
Først tvinger systemet deg til å velge; I Norge er det i utgangspunktet ikke lov med dobbelt statsborgerskap. Hvis du eller familien din har innvandret til Norge, må du velge om du vil ha statsborgerskap i Norge eller i landet du opprinnelig kommer fra.
Ingen «ja takk, begge deler» her. Norge er ett av ni europeiske land som ikke tillater dobbelt statsborgerskap. Flere har beskrevet hvordan det føles å måtte gi avkall på statsborgerskapet sitt for å bli «helt norsk».
Jill Walker Rettberg, professor ved UiB, gjorde det senest i august i år, i denne avisen. Hun sammenligner det å ha bånd til flere kulturer med det å elske begge sine foreldre, og føle tilhørighet til og lojalitet for både fars og mors familier. Å velge land er like smertefullt som å velge forelder.
Jeg har en venninne som har vært så heldig å få dobbelt statsborgerskap gjennom et av unntakene som finnes i lovverket.
Hun kan reise hjem til sin far i Brasil og være hos ham så lenge hun vil, uten å måtte søke om visum. Og hun kan stemme ved nasjonale valg i Brasil og påvirke hvilket samfunn familien hennes skal leve i.
Men hun er SV-er, er engasjert for likestilling, går dør til dør i valgkampen med strikkegenser, og mener det fineste med skituren er kvikklunsjen og kakaoen. Hun er ikke noe mindre norsk fordi hun også har et brasiliansk pass.
Det andre valget du må ta er kulturelt. Men det er ikke lett. «Jeg har vært og kommer alltid til å være en utlending. Ikke bare i Norge, men i Pakistan også. Vet dere hvor fucked up det er?», skrev skuespiller Abubakar Hussain i et innlegg i Dagbladet i april.
Ja, det er fucked up. Abubakar er ikke norsk i Norge, han har både andre tradisjoner og annen hudfarge, og han er ikke pakistansk i Pakistan, fordi han snakker så annerledes. Hva er han da?
Det er vel få som vil si at innbyggerne i Minnesota er mindre amerikanske, selv om de har et lutefiskkonsum langt over gjennomsnittet. Mange med norske røtter har bosatt seg i den nordlige staten, og mange holder på familietradisjonene.
«Trær har røtter, mennesker har føtter» skal Salman Rushdie ha sagt. Vi er skapt for å flytte på oss. Men jeg tror vi blir tryggere mennesker om vi får lov til å ha med oss røttene våre.
Det kan til og med være en styrke. Barn som vokser opp i en indisk verden hjemme (hvor en kanskje snakker indisk språk og spiser indisk mat) og lever i en norsk verden ute (der de snakker norsk og lever i norsk kultur) kan bygge seg en sterk kulturell kompetanse.
Jeg har sett det mange ganger i Oslo. Ungene blir språklig sterkere, flinkere til å oversette og forstå kulturelle koder og gode til å tilpasse seg. Dette er egenskaper som er viktige i en stadig mer globalisert verden.
Tenk om vi kunne latt disse ungene bygge trygge doble identiteter og oppmuntret og tatt i bruk den ressursen de er.
Tenk om ungene på Ny-Krohnborg skole kunne hatt arabisk som valgfag, med den prestisjen det ville gitt dem som kommer fra arabiskspråklige land. Det ville gitt ungene et stort konkurransefortrinn i et næringsliv som skriker etter språkkompetanse.
Jeg synes det er så sprøtt med politikere som insisterer på at elever skal ha andre fremmedspråk som tysk, fransk og spansk, men som ikke ser verdien av å legge til rette for at elever som kan bli enormt gode i russisk, vietnamesisk eller etiopisk skal få bli nettopp det. Enormt gode.
Jeg er imot at folk skal tvinges til å velge. Jeg er for valgfrihet, og ville aldri valgt mellom Bergen og Oslo.
Det må finnes mange måter å være norsk på, akkurat som det finnes mange måter å være osloboer på. Det gjør ikke folk mindre lojale borgere av verken Norge eller Oslo om de får være seg selv helt – ikke bare stykkevis og delt.
Det er lett å elske Norge for den fantastiske naturen, barnas 17. mai, den trygge velferdsstaten, små forskjeller mellom fattig og rik, brunosten og gode venner (når man først blir kjent med folk).
Jeg tror jeg vil elske Norge for alle disse grunnene, og flere, hvis jeg skulle ende opp i utlandet. Men jeg ser for meg at jeg vil kunne komme til å elske Tyrkia for de modne dadlene, den fantastiske maten og storfamiliekulturen der alle tar vare på hverandre.
Jeg kunne elsket Pakistan for de overdådige Bollywoodfilmene og ekstreme fjell som langt overgår de norske. Og jeg kunne uten tvil elsket de travle gatene i Tokyo – bygutt som jeg er.
Da jeg skulle begynne som student ved Norges Handelshøyskole i Bergen, sa daværende rektor, Victor D. Norman, i sin hilsningstale til oss, at vi måtte være glade for at det regner så mye i Bergen. Ellers hadde byen vært oversvømt av østlendinger.
Jeg er litt fornøyd med at alle østlendingene ennå ikke har oppdaget Bergens fortreffelighet. Men jeg sier som min far Stig, i boken «Regnbyen»: - Hvis du føler deg som bergenser – er du bergenser.
Heldige er vi som får lov å elske to byer.

 

Innlegg, Miljø, Verden

Den gylne klimaregel

November 20, 2013

Vi må stoppe de farlige klimaendringene. Skal vi nordmenn klare å gjøre vår del av jobben, må vi forstå at vi er en del av problemet, før vi kan bli en del av løsningen. Seinest i dag hadde jeg på besøk en skoleklasse som lurte på hvorfor det ikke kommer på plass en klimaavtale når alle er enige om at problemet er så stort. Svaret mitt er at det handler om fordeling. CO2-utslipp henger gjennom historien nøye sammen med økonomisk utvikling. Den samme utviklingen som vi har opplevd ønsker nå andre.  Derfor er det at hver og en av oss nordmenn forurenser mer enn tre ganger så mye som jorden tåler en klar beskjed til å se oss selv i speilet og begynne å gjøre noe – raskt, både ved å kutte våre egne utslipp og hjelpe utviklingslandene til en fossilfri utvikling. Dette skrev jeg om i Bergens Tidende 20. november 20013.

Det er på tide å bruke den gylne regel på våre egne klimautslipp.

Jeg husker godt konfirmasjonsundervisningen fra da jeg var liten. Vi lærte om den gylne regel: «Du skal gjøre mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Folk og religioner og livssyn over hele verden har den i et utall varianter.
Det er en utrolig bra grunnregel. Ikke mobb hvis du ikke synes det er kult å bli mobbet. Ikke snyt på skatten, hvis du ikke synes det er greit med trygdemisbruk (ikke gjør det uansett!) Smil til bilisten som stopper ved fotgjengerfeltet, hvis du selv blir blid når andre smiler til deg. Hvis vi er helt ærlige med oss selv, er det ingen som liker verken mobbing, trygdemisbruk eller sure folk.
Den gylne regel bør brukes mer. Både i trafikken og i politikken. Problemet er at vi ikke bruker den gylne regelen på vår generasjons største utfordring; klima­endringene. Det må vi begynne med, slik:
Vi skal ikke forurense mer selv, enn vi vil at andre skal forurense. Slik kan vi stoppe de farlige klimaendringene.
Norge er et av verdens mest energi­forbrukende land pr. innbygger, og det har gjort oss rike. Min tippoldefar og oldefar drev begge med kraftutbygging i Norge. Strømmen la grunnlaget for industrialisering og vekst. Fagbevegelsen og venstre­siden sørget for at veksten ble fordelt godt.
Vi tenker at energien vi bruker i Norge i dag kommer fra vann, men meste­parten av energien vi bruker på å få hjulene til å gå rundt kommer fra olje, kull og gass. Bilens bensin, gasskraftverkene på sokkelen, oljen til oppvarming.
I verden som helhet kommer faktisk 85 prosent av energien som brukes fra fossile ressurser. Og her er vi ved roten av klimaproblemet.
Det høres jo rimelig ut at alle mennesker i verden skal ha like stor rett til å kunne forurense innenfor rammene av det naturen tåler, og like stort ansvar for ikke å forurense mer. Gjør det ikke?
Likevel er det ganske få både på og utenfor Stortinget som vil bruke den gylne regel på denne måten. Politikere og folk på gaten har hørt mye om hva klimaendringene vil bety for jorden. Likevel er vi ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Hvorfor?
I boken «Thinking, fast and slow» skriver psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahnemann at mennesket har en tendens til å redusere store og kompliserte spørsmål til enklere spørsmål det er lettere å håndtere.
Det er den mekanismen som gjør at jeg alltid velger Zalo når jeg er i butikken. Istedenfor å besvare det relativt kompliserte spørsmålet «hvilket oppvaskmiddel er best?», som innebærer å gjøre en jobb for å undersøke hvilket som gir best resultat, holder jeg meg til å svare på hvilket oppvaskmiddel jeg liker best. Det er altså Zalo. Sikkert på grunn av reklamen.
Slik tror jeg vi opptrer ofte. Også i klima­politikken. Spørsmålet om hva vi skal gjøre med klimaendringene er komplisert. Spørsmålet om vi tror på dem er mye enklere. Noens magefølelser sier kanskje at menneskeskapte klimaendringer ikke er reelle og at vi ikke trenger å gjøre så mye nå, men det er de og det må vi.
Som utviklingsminister reiste jeg til Niger og møtte unge mødre med underernærte barn som ble rammet av tørken. Jordbruket blir rammet av klimaendringene og jeg så bokstavelig talt konsekvensene inn i øynene. President Mahamadou Issoufou fortalte meg at mens det før var tørke hvert tiende år, rammes Niger, som er helt på bunnen av FNs utviklings­rangering, nå hvert annet og tredje år.
I El Salvador traff jeg miljøvernminister Herman Rosa Chávez, som fortalte om hvordan det er å bli rammet av tropiske stormer. På 1970-tallet hadde El Salvador én tropisk storm, som kostet mellom tre og fem prosent av verdiskapningen i landet. På 80-tallet var det to. På 90-tallet var det fire. Det første tiåret av dette årtusen var det åtte tropiske stormer. Den siste tok 16 prosent av statsbudsjettet deres.
Skulle vi oversatt til norske forhold ville det bety omtrent like mye som Norge bruker på forsvar, utviklingshjelp og sykehusene til sammen.
Menneskeskapte klimaendringer er virkelige. De er godt dokumenterte og de rammer folk. Men det er ikke Ola og Kari som rammes hardest av klimaendringene. Det er Mauricio og Mariama.
Skal vi følge en gyllen klimaregel kan vi ikke i Norge fortsette å slippe ut to og en halv gang mer klimagasser enn gjennomsnittsmennesket, åtte ganger så mye som en gjennomsnittsinder og 100 ganger så mye som folk i Niger.
Vi kan ikke fortsette å late som om vi ikke skal ta vår andel av jobben med å redusere verdens fossile utslipp, og da er det enkelt å se hva det første Norge kan gjøre for å kutte.
Norge er verdens tredje gasseksportør og verdens syvende største oljeeksportør. Hva vi gjør betyr noe.
Klimakonsekvensene av å brenne oljen og gassen Norge pumper opp, er større enn fra klimautslippene fra hele Afrikas befolkning. Vi er fem millioner mennesker. De er omtrent en milliard.
80 prosent av verdens olje, kull, tjæresand og gass må bli liggende hvis vi skal stoppe de farlige klimaendringene. Da er det naivt å tro at ikke vi i Norge må være med på å dra lasset. Vi trenger jo ikke pengene nå. Vi setter dem uansett bare på børs.
Vi må la oljen ligge til seinere. Vi må la være å åpne nye områder og trappe ned oljeinvesteringene. Hodene og pengene vi frigjør, setter vi i arbeid i fremtidsrettede arbeidsplasser.
Vi må drive gjennom omstillingen mot det lavutslippssamfunnet som vi vet er nødvendig. Som fossilnasjon må Norge være med på å ta omstillingen i vår egen oljeindustri. Vi kan ikke bare peke på andre land. Vi må ta de tøffe valgene.
De lærer om den gylne regel fremdeles, dagens konfirmanter. Jeg spurte dem på Lindås i fjor.
Det er bra, men når tør vi bruke den på oss selv?